Den som følger rettssaken mot Anders Behring Breivik blir igjen slått av tragediens ufattelige omfang. Selv om dette langt fra er over – dertil er handlingene for grusomme og sorgen for dyp – så spør man seg selv hvordan de impliserte tross alt har klart å komme seg videre. Ja, man kan til og med undre seg over hvordan Norge og Nordmenn har kommet videre. En viktig del av svaret finnes i de minnetaler som ble holdt etter terrorangrepet. Det gjelder for eksempel Statsminister Jens Stoltenbergs tale i Oslo Domkirke 24. juli, 2011. Som mange andre taler hjalp den oss alle til forholde oss til det som var skjedd. Talens sentrale ord finnes i den midterste delen. Her sier Stoltenberg:
Hver og en av de som er gått bort er en tragedie. Til sammen utgjør tapet en nasjonal tragedie. Fortsatt strever vi med å begripe omfanget. Mange av oss kjente noen som er borte. Enda flere vet om noen. Jeg kjente flere.
Statsministeren peker på at dette er en skjebne både for enkeltmennesker og for landet som helhet. For å gi en fornemmelse av at de døde var konkrete mennesker, gjør han oppmerksom på at mange er direkte berørt, også ham selv. Så fortsetter han med konkrete beskrivelser, samtidig med at han slår de fryktelige, men ugjenkallelige fakta fast: våre venner og slektninger er døde.
En av dem var Monica. I rundt 20 år jobbet hun på Utøya. For mange av oss var hun Utøya. Nå er hun død. Skutt og drept mens hun skapte omsorg og trygghet for ungdom fra hele landet. Hennes mann John og døtrene Victoria og Helene er i Drammen kirke i dag. Det er så urettferdig. Dere skal vite at vi gråter med dere.
Et annet offer fremheves:
En annen som er borte er Tore Eikeland. Leder av AUF i Hordaland og en av våre aller mest talentfulle ungdomspolitikere. Jeg husker at han fikk hele landsmøtet i Arbeiderpartiet til å juble da han holdt et engasjert innlegg mot EUs postdirektiv, og vant. Nå er han død. Borte for alltid. Det er ikke til å begripe. Dette er to av dem vi har mistet.
Ved å tale om Monica og Tore Eikeland presentere Statsministeren konkrete eksempler på noen av de mange vi har mistet og gir derved en tydeligere forståelse av at vi ikke bare har 77 ofre, men har mistet enkeltmennesker. Tall er matematikk, enkeltmennesker er skjebner. Etter Statsministeren har gjort det klart hva vi har mistet og konfrontert oss med de harde kjensgjerninger, avslutter han talens sentrale del med å fortelle oss alle hvem vi er og hvordan vi må forholde oss til det som er skjedd.
Vi er et lite land, men vi er et stolt folk. Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier. Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet. Ingen har sagt det finere enn AUF-jenta som ble intervjuet av CNN: ”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”