Statsminister Jens Stoltenbergs minnetale i Oslo Domkirke 24. juli, 2011

Hvordan kommer vi oss videre når noe fryktelig rammer oss. Talene hjelper oss.

Den som føl­ger retts­sa­ken mot Anders Behring Brei­vik blir igjen slått av tra­ge­di­ens ufat­te­li­ge omfang. Selv om det­te langt fra er over – der­til er hand­lin­ge­ne for gru­som­me og sor­gen for dyp – så spør man seg selv hvor­dan de impli­ser­te tross alt har klart å kom­me seg vide­re. Ja, man kan til og med und­re seg over hvor­dan Nor­ge og Nord­menn har kom­met vide­re. En vik­tig del av sva­ret fin­nes i de minne­ta­ler som ble holdt etter ter­ror­an­gre­pet. Det gjel­der for eksem­pel Stats­mi­nis­ter Jens Stol­ten­bergs tale i Oslo Dom­kir­ke 24. juli, 2011. Som man­ge and­re taler hjalp den oss alle til for­hol­de oss til det som var skjedd. Talens sen­tra­le ord fin­nes i den midt­ers­te delen. Her sier Stol­ten­berg:

 Hver og en av de som er gått bort er en tra­ge­die. Til sam­men utgjør tapet en nasjo­nal tra­ge­die. Fort­satt stre­ver vi med å begri­pe omfan­get. Man­ge av oss kjen­te noen som er borte. Enda fle­re vet om noen. Jeg kjen­te fle­re.

Stats­mi­nis­te­ren peker på at det­te er en skjeb­ne både for enkelt­men­nes­ker og for lan­det som hel­het. For å gi en for­nem­mel­se av at de døde var kon­kre­te men­nes­ker, gjør han opp­merk­som på at man­ge er direk­te berørt, også ham selv. Så fort­set­ter han med kon­kre­te beskri­vel­ser, sam­ti­dig med at han slår de fryk­te­li­ge, men ugjen­kal­le­li­ge fak­ta fast: våre ven­ner og slekt­nin­ger er døde.

En av dem var Moni­ca. I rundt 20 år job­bet hun på Utøya. For man­ge av oss var hun Utøya. Nå er hun død. Skutt og drept mens hun skap­te omsorg og trygg­het for ung­dom fra hele lan­det. Hen­nes mann John og døt­re­ne Vic­to­ria og Hele­ne er i Dram­men kir­ke i dag. Det er så urett­fer­dig. Dere skal vite at vi grå­ter med dere.

Et annet offer frem­he­ves:

 En annen som er borte er Tore Eike­land. Leder av AUF i Horda­land og en av våre aller mest talent­ful­le ung­doms­po­li­ti­ke­re. Jeg hus­ker at han fikk hele lands­mø­tet i Arbei­der­par­ti­et til å jub­le da han holdt et enga­sjert inn­legg mot EUs post­di­rek­tiv, og vant. Nå er han død. Borte for all­tid. Det er ikke til å begri­pe. Det­te er to av dem vi har mis­tet.

Ved å tale om Moni­ca og Tore Eike­land pre­sen­te­re Stats­mi­nis­te­ren kon­kre­te eksemp­ler på noen av de man­ge vi har mis­tet og gir der­ved en tyde­li­ge­re for­stå­el­se av at vi ikke bare har 77 ofre, men har mis­tet enkelt­men­nes­ker. Tall er mate­ma­tikk, enkelt­men­nes­ker er skjeb­ner. Etter Stats­mi­nis­te­ren har gjort det klart hva vi har mis­tet og kon­fron­tert oss med de har­de kjens­gjer­nin­ger, avslut­ter han talens sen­tra­le del med å for­tel­le oss alle hvem vi er og hvor­dan vi må for­hol­de oss til det som er skjedd.

Vi er et lite land, men vi er et stolt folk. Vi er fort­satt rys­tet av det som traff oss, men vi gir ald­ri opp våre ver­di­er. Vårt svar er mer demo­kra­ti, mer åpen­het og mer huma­ni­tet. Men ald­ri nai­vi­tet. Ingen har sagt det fine­re enn AUF-jen­ta som ble inter­vju­et av CNN: ”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjær­lig­het vi alle kan vise sam­men.”

TEMA

T

erroran
grepet
22. jul
i 2011

21 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen