Mitts muligheter

Talen der kandidaten mottar nominasjonen til presidentkandidat er viktig - hva kan vi vente oss av Romney?

Tors­dag 30. august tar Mitt Rom­ney imot, eller «aksep­te­rer», å stil­le som det repub­li­kans­ke par­ti­ets pre­si­dent­kan­di­dat. Det hele fore­går i en stor­stilt kon­gress­hall i Tam­pa, Flo­ri­da, og fes­ten varer i tre dager hvor repub­li­ka­ner­ne sat­ser på å ha både tra­di­sjo­nel­le og sosia­le medi­ers ful­le opp­merk­som­het. Det er fra kon­ven­sjo­nen de skal få fart til valg­kam­pens sis­te inten­se 68 X 24 timer. Min gjet­ning er at selve talen til Mitt Rom­ney kom­mer til å være som kam­pan­jen han har ført: Et noe ving­le­te for­søk på å gjø­re for man­ge til lags. Det er like sann­syn­lig at det mest minne­ver­di­ge som skjer kom­mer fra en annen, kan­skje frem­ti­dig kan­di­dat.

Mitt Rom­ney mot­tar alt­så nomi­na­sjo­nen slik de fles­te pre­si­dent­kan­di­da­ter siden Frank­lin D. Roo­se­velt har mot­tatt dem: Ved å hol­de en lang og vel for­be­redt tale. (Fra Lincoln til Hoover skrev man i ste­det et brev, tele­gram, eller holdt talen et annet sted. Siden Tho­mas E. Dewey i 1944 har også repub­li­ka­ner­nes pre­si­dent­kan­di­dat mot­tatt nomi­na­sjo­nen med en tale til par­ti­et, og først og fremst nasjo­nen.) Roo­se­velt etab­ler­te alt­så tra­di­sjo­nen med «accept­en­ce speech» i 1932, da han fløy til Chi­ca­go, etter at demo­kra­te­ne had­de opp­levd seks dagers nerve­pir­ren­de kamp om ver­vet – og han begyn­te med orde­ne:

The appea­ran­ce before a Natio­nal Con­ven­tion of its nomi­nee for Pre­si­dent, to be for­mal­ly noti­fied of his selection, is unpre­ce­den­ted and unusu­al, but these are unpre­ce­den­ted and unusu­al times.

FDR kan ha hatt man­ge årsa­ker det­te. En av de vik­tigs­te var sann­syn­lig­vis å sam­le par­ti­et, slik alle poli­tis­ke taler til menings­fel­ler er. Men det var et såpass kon­tro­ver­si­elt valg at han som dyk­tig poli­ti­ker måt­te snu det til både selv­skryt og et angrep på mot­stan­der­ne:

Let it also be sym­bo­lic that in so doing I bro­ke tra­ditions. Let it be from now on the task of our Par­ty to break foo­lish tra­ditions. We will break foo­lish tra­ditions and lea­ve it to the Repub­li­can lea­dership, far more skil­led in that art, to break pro­mi­ses.

Det talen utvil­somt er mest kjent for er imid­ler­tid ikke at den ble holdt på selve kon­ven­sjo­nen, men at det var her Roo­se­velt lan­ser­te sin «New Deal»-politikk, som kom til å pre­ge ame­ri­kansk poli­tikk i fle­re tiår, og befes­te det demo­kra­tis­ke par­ti­ets posi­sjon helt frem til slut­ten av 60-tal­let. Kon­ven­sjons­ta­ler er vik­ti­ge hen­del­ser i ver­dens mek­tigs­te demo­kra­ti!

Men hva er Mitt Rom­neys opp­ga­ve den 30. august? Vi kan dele den i to: For det førs­te inn­går talen i en lang tra­di­sjon. Han møter krav knyt­tet til talen på sam­me måte som pre­si­dent­kan­di­da­ter før ham. Par­ti­et har, som oppo­si­sjons­par­ti, vært igjen­nom en nomi­na­sjons­kamp. Den er skit­ten, og som van­lig hev­des det at den har vært skit­ne­re enn noen gang. Det sam­me gjel­der pre­si­dent­val­get. (Det er vans­ke­lig å vite hvil­ket valg som har vært det «skitnes­te», men det vi vet sik­kert er at alle valg­kam­per siden 1988 er blitt kalt den skitnes­te) Mitt Rom­ney må, slik man­ge før ham, sam­le par­ti­et bak seg, og for­sø­ke å inspi­re­re flest mulig til å job­be hardt. Ikke bare må han sam­le par­ti­et, han må også frem­stå som en som kan sam­le nasjo­nen. Det­te er rege­len, ikke unn­ta­ket. Som Ronald Rea­gan i 1980:

More than — More than any­thing else, I want my can­di­dacy to uni­fy our coun­try, to renew the Ame­ri­can spi­rit and sen­se of pur­pose. I want to car­ry our mes­sa­ge to eve­ry Ame­ri­can, regard­less of par­ty affi­lia­tion, who is a mem­ber of this com­mu­ni­ty of shared values.

Eller som Bill Clin­tons bevin­ge­de ord etter at han over­ras­ken­de vant nomi­na­sjo­nen i 1992:

Tonight eve­ry one of you knows deep in your heart that we are too divi­ded. It is time to heal Ame­rica.

And so we must say to eve­ry Ame­ri­can: Look beyond the ste­reo­ty­pes that blind us. We need each other — all of us — we need each other. We don’t have a per­son to was­te, and yet for too long poli­ti­ci­ans have told the most of us that are doing all right that what’s real­ly wrong with Ame­rica is the rest of us- them.

Them, the minori­ties. Them, the libe­rals. Them, the poor. Them, the home­less. Them, the peop­le with disa­bi­lities. Them, the gays.

We’ve got­ten to whe­re we’ve near­ly them’ed ours­el­ves to death. Them, and them, and them.

But this is Ame­rica. The­re is no them. The­re is only us.

Det var også den­ne tema­tik­ken som ga Barack Oba­ma en poli­tisk rakett­fart i 2004 – da ikke som kan­di­dat – men tale­ren bak «the key­note address.» Talen som, slik nav­net til­si­er, skal etab­le­re en tone – eller et under­lig­gen­de tema for møtet:

Now even as we speak, the­re are those who are prepa­ring to divi­de us — the spin mas­ters, the neg­a­ti­ve ad pedd­lers who embrace the poli­tics of «any­thing goes.» Well, I say to them tonight, the­re is not a libe­ral Ame­rica and a con­ser­va­ti­ve Ame­rica — the­re is the Uni­ted Sta­tes of Ame­rica. The­re is not a Black Ame­rica and a Whi­te Ame­rica and Lati­no Ame­rica and Asi­an Ame­rica — there’s the Uni­ted Sta­tes of Ame­rica.

Det vil også være selv­sagt at Rom­ney sier noe om fami­li­en sin og om fami­lie­ver­di­er – og gjer­ne at han knyt­ter sin egen his­to­rie til det at han er en god pre­si­dent­kan­di­dat. Slik Barack Oba­ma gjor­de med sin mange­fa­set­ter­te bak­grunn som et sym­bol på det mang­fol­di­ge USA, og slik Bill Clin­ton gjor­de med enk­le ord i 92:

You want to know whe­re I get my figh­ting spi­rit? It all star­ted with my mot­her. Thank you, Mot­her. I love you.

Eller som Geor­ge W. Bush i 2000:

No mat­ter what else I do in life, asking Lau­ra to mar­ry me was the best deci­sion I ever made.

To our daugh­ters, Bar­ba­ra and Jen­na, we love you, we’re proud of you, and as you head off to col­le­ge this fall … … Don’t stay out too late, and e-mail your old dad once in a whi­le, will you?

I til­legg kom­mer han GARANTERT til å si noe slikt som at USA er et stort og fan­tas­tisk land med en gud­be­nå­det befolk­ning – men vi er dess­ver­re på vei i feil ret­ning. Det­te inn­går i den vik­ti­ge tra­di­sjo­nen kalt ame­ri­kansk eksep­sjo­na­lis­me som ble etab­lert av den puri­tans­ke kolo­nis­ten John Win­trop I 1630: «wee shall be as a Cit­ty upon a Hill». Det drei­er seg om tro­en på USA som et sted spe­si­elt utpekt av Gud som fri­he­tens for­post og et for­bil­de for and­re nasjo­ner. I den­ne delen av talen må han kom­bi­ne­re hem­nings­løst skryt av lan­det med like sterk kri­tikk av ret­nin­gen lan­det er på vei. Det er også vik­tig å få frem at det er et vik­tig øye­blikk i his­to­ri­en. Slik for eksem­pel Oba­ma gjor­de for fire år siden:

We meet at one of those defi­ning moments — a moment when our nation is at war, our eco­no­my is in tur­moil, and the Ame­ri­can pro­mi­se has been threate­ned (…)

Ame­rica, we are bet­ter than these last eight years. We are a bet­ter coun­try than this.

Eller som Geor­ge W. Bushs gjen­nom­gangs­tema i talen i 2000, når han snak­ket til et USA med solid bud­sjett­over­skudd, lav ledig­het og stor frem­tids­tro, og hvor han avfei­de åtte år med Clinton/Gore slik:

This admi­ni­stra­tion had its moment.

They had their chan­ce. They have not led. We will.

Og vide­re:

The rising gene­ra­tions of this coun­try have our own appoint­ment with great­ness.

It does not rise or fall with the stock mar­ket. It can­not be bought with our wealth.

Great­ness is found when Ame­ri­can cha­rac­ter and Ame­ri­can coura­ge over­come Ame­ri­can chal­len­ges.

De sik­re tema­ene er alt­så 1) å sam­le USA, 2) fami­li­en, og 3) ame­ri­kansk eksep­sjo­na­lis­me. Men poli­tis­ke taler er all­tid uni­ke, i den for­stand at de må for­hol­de seg til situa­sjo­nen her og nå: Det gjel­der stort og smått, mega­t­ren­der og mikro­hen­del­ser. Her er lis­ten leng­re og mer ufor­ut­sig­bar – og det er her gjet­nin­gen kan­skje blir eks­tra mor­som. Rom­ney entrer sce­nen som utford­rer, og han lig­ger bak Oba­ma på menings­må­lin­ge­ne. Det­te må han snu til en styr­ke, slik Bush Sr. (med ret­te) gjor­de det i 1988:

The­re are a lot of great sto­ries in poli­tics about the under­dog win­ning — and this is going to be one of them.

Reli­gion er et fast tema, men det­te er den førs­te valg­kam­pen hvor et av par­ti­ene stil­ler uten en pro­tes­tant som pre­si­dent eller VP-kan­di­dat, Rom­ney er som kjent mor­mo­ner, og Paul Ryan er kato­likk. Reli­giø­se eks­per­ter tror Rom­ney kom­mer til å snak­ke om «tro­en sin», men unn­gå spe­si­fik­ke refe­ran­ser til at han er mor­mon. Og husk: John F. Ken­ne­dy er frem­de­les den enes­te ikke-pro­tes­tan­tis­ke pre­si­den­ten USA har hatt i moder­ne tid.

I dis­se dager sit­ter nok også stra­te­ge­ne i Rom­ney-kam­pan­jen og dis­ku­te­rer hvor­dan de skal for­hol­de seg til den eks­tremt neg­a­ti­ve saken for repub­li­ka­ner­ne med den ultra­kon­ser­va­ti­ve senatskan­di­da­ten Todd Akin fra Missou­ri som uttal­te at de fin­nes uli­ke typer vold­tekt – og at det ved en «ekte vold­tekt» ikke er mulig for kvin­nen å bli gra­vid. Eks­tremt som det­te høres ut er det et gjengs syn i deler av «pro-life»-bevegelsen i USA, noe for eksem­pel Rachel Mad­dow vis­te tyde­lig. Saken blir eks­tra utford­ren­de siden Paul Ryan fak­tisk har sam­ar­bei­det med Akin om å intro­du­se­re nybe­gre­pet for­cib­le rape i lov­ver­ket – med den hen­sikt å kut­te bruk av offent­li­ge mid­ler til abort for vold­tekstof­te. Dis­se frem­stø­te­ne er vel omtrent på sam­me viten­ska­pe­li­ge og poli­tis­ke nivå som mid­del­al­de­rens vann­prø­ve av hek­ser og fun­ge­rer bra i et poli­tisk mil­jø som bekjen­ner seg til «Intel­li­gent design» frem­for evo­lu­sjons­teori­en – men det fun­ge­rer dår­lig i main­stre­am-USA. Rom­ney har alle­re­de tatt sterk avstand fra Akin, men frem­for å refe­re­re direk­te til en sak som trek­ker kam­pan­jen hans ned i sølen vil han kan­skje hel­ler snak­ke om stren­ge­re straff for vold­tekt, et ster­ke­re poli­ti, trygg­het for fami­li­er. Han har som kjent mind­re støt­te hos kvin­ner enn menn.

Men det antatt ster­kes­te kor­tet til Rom­ney er øko­no­mi­en. USA har frem­de­les har en arbeids­le­dig­het på over 8 pro­sent, selv om ledig­he­ten er på vei ned. Han kom­mer til å snak­ke om en helt annen øko­no­misk poli­tikk – det som blir spen­nen­de er hvor radi­ka­le og tyde­li­ge løs­nin­ger han pre­sen­te­rer.

USA er frem­de­les på vei ut av to kri­ger. Rom­ney kan også kom­me til å ta opp situa­sjo­nen i Syria, og nev­ne både Israel og Iran – men uten­riks­po­li­tikk er ikke avgjø­ren­de, og kom­mer ikke til å være hoved­tema. Det blir også inter­es­sant å se hvil­ke ord han bru­ker om sin mot­stan­der. For to uker siden slo han her over i et har­de­re takt­skift ved å be Mr. Pre­si­dent, take your cam­paign of divi­sion and anger and hate back to Chi­ca­go.

Opp­sum­mert:


En god tale til RNC kan skaf­fe Rom­ney en form for «poli­tisk kapi­tal» som kan bru­kes hvis han blir pre­si­dent. En poli­ti­ker som er ærlig og kon­kret med sine hen­sik­ter – for eksem­pel når det gjel­der øko­no­misk reform — har let­te­re for å gjen­nom­føre dem sene­re. Men jeg mis­ten­ker at Rom­ney kom­mer til å kjø­re en litt for trygg stra­te­gi, i for­søk på å gjø­re alle til­freds, til at det kan bli en spen­nen­de tale. Som Peg­gy Noo­nan, den legen­da­ris­ke tale­skri­ve­ren til Rea­gan skri­ver i Wash­ing­ton Post, så er det­te Rom­neys sto­re sjan­se til å vir­ke «pre­si­dent-aktig» for det ame­ri­kans­ke fol­ket. Så kan man hel­ler inn­ven­de at det bur­de han alle­re­de ha greid. Mer inter­es­sant er det at hun bestil­ler humor fra Rom­ney - både for­di det vil løse opp et alle­re­de stivt ima­ge, og for­di det er en angreps­form hun mener Oba­ma tak­ler dår­lig.

Sann­syn­lig­vis kan over­ras­kel­se­ne kom­me fra annet hold – og kan­skje fra noen som posi­sjo­ne­rer seg foran val­get om fire år. Det er alle­re­de knyt­tet sto­re for­vent­nin­ger til talen til guver­nør Chris Chris­tie. Og det er alt i alt ikke så sann­syn­lig at Rom­m­ney blir USAs pre­si­dent nr. 45, noe også Svein­ung Arne­sen har skre­vet bra om her på Vox Pub­li­ca.

Gene­relt har den­ne valg­kam­pen vært mer pre­get av «issues» enn en poli­tisk beve­gel­se – slik vi var vit­ne til da Barack Oba­ma for­and­ret ame­ri­kansk poli­tikk for fire år siden. Beg­ge par­ter dri­ver en mer seg­men­tert kam­pan­je der de foku­se­rer på inter­esse­grup­per og vippe­sta­ter frem­for Oba­mas mer over­ord­ne­de 50-sta­ter stra­te­gi fra 2008. Men ingen­ting er sik­kert når det gjel­der poli­tikk og pøl­ser. Det kan være Rom­ney hol­der en geni­al tale, og pre­sen­te­rer en visjon som bærer ham frem til valg­da­gen – og som vi da må ana­ly­se­re i etter­tid. Og hvis ingen av forut­anel­se­ne slår til vil jeg si som Win­ston Churchill:

Poli­ti­cal skill is the abi­li­ty to fore­tell what is going to hap­pen tomor­row, next week, next mon­th and next year. And to have the abi­li­ty after­wards to explain why it didn’t hap­pen

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. […] Mitts mulig­he­ter → 19 seconds ago Tors­dag 30. august tar Mitt Rom­ney imot, eller “aksep­te­rer”, å stil­le som det repub­li­kans­ke par­ti­ets pre­si­dent­kan­di­dat. Det hele fore­går i en stor­stilt kon­gress­hall i Tam­pa, Flo­ri­da, og fes­ten varer i tre dager hvor repub­li­ka­ner­ne sat­ser på å ha både tra­di­sjo­nel­le og sosia­le medi­ers ful­le opp­merk­som­het. Det er fra kon­ven­sjo­nen de skal få fart til valg­kam­pens sis­te inten­se 68 X 24 timer. Min gjet­ning er at selve talen til Mitt Rom­ney kom­mer til å være som kam­pan­jen han har ført: Et noe ving­le­te for­søk på å gjø­re for man­ge til lags. Det er like sann­syn­lig at det mest minne­ver­di­ge som skjer kom­mer fra en annen, kan­skje frem­ti­dig kan­di­dat. Del om du vil: […]

til toppen