Høyesteretts “frifinnelse” av den kjente antifeminist-bloggeren Eivind Berge skapte berettiget oppsikt. Når jeg skriver “frifinnelse” i hermetegn, så har det sin bakgrunn i Høyesteretts begrunnelse, som jeg kommer tilbake til. Berge hadde på sin private blogg blant annet nærmest oppfordret til drap på polititjenestemenn. Selv blant mange mennesker med en svært liberal holdning til ytringsfrihet vil det virke underlig om ikke mer eller mindre direkte oppfordringer til alvorlige kriminelle handlinger skal kunne straffes. På den annen side er det de som mener at et ønske om å straffe Berge har sammenheng med at han er nettopp antifeminist og blir oppfattet som høyreekstrem. Men spørsmålet er om dette strengt tatt er en prinsipielt viktig ytringsfrihetssak?
Utgangspunkt for fengslingsbegjæringen er straffelovens §140, som anviser straff blant annet for den som “offentlig opfordrer eller tilskynder til Iværksettelsen af en strafbar Handling eller forherliger en saadan”. Spørsmålet i denne saken er hva som er “offentlig”. Om dette sier nemlig straffelovens §7:
En Handling ansees forøvet offentlig, naar den er forøvet ved Udgivelse af trykt Skrift eller i Overvær af et større Antal Personer eller under saadanne Omstændigheder, at den let kunde iagttages fra et offentligt Sted og er iagttaget af nogen der eller i Nærheden værende.
Den gjeldende straffeloven er fra 1902. Lovgiverne fra den gang får være unnskyldt for at de ikke tenkte på internett og blogging som formidlingsformer. “Trykt skrift” var i praksis det eneste kjente massemedium. Og hva er så “trykt skrift”? Jo, ifølge lovens §10: “Under trykt Skrift henregnes Skrift, Afbildning eller lignende, der mangfoldiggjøres ved Trykken eller paa anden kemisk eller mekanisk Maade. Under Udgivelse forstaaes ogsaa Opslag, Udlæggelse og lignende paa offentligt Sted.”
Formuleringene på Berges blogg er “klart straffverdige”
Men hvordan skal vi forholde oss til dette i dag? Det er faktisk vedtatt en ny straffelov. Bestemmelsene om hva som er “offentlig” eller ikke hører hjemme i det som gjerne kalles straffelovens alminnelige del, det vil si de generelle bestemmelsene om vilkårene for straff, ulike typer av straff, medvirkning osv. Vilkårene for tilregnelighet hører i parentes bemerket hjemme her. Dette i motsetning til straffelovens spesielle del, som omhandler de ulike typer lovbrudd. Straffelovens §140 om trusler hører altså hjemme i den spesielle delen, mens definisjonen av hva som regnes som “offentlig” hører hjemme i den alminnelige del av straffeloven.
Den nye straffeloven er vedtatt i to omganger: Den alminnelige del ble vedtatt i 2005, den spesielle delen i 2010. I den nye lovens alminnelige del er “offentlig” (naturlig nok) definert noe annerledes enn i den gjeldende. I §2–2, annet ledd heter det:
En handling er offentlig når den er foretatt i nærvær av et større antall personer, eller når den lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted. Består handlingen i framsettelse av et budskap, er den også offentlig når budskapet er framsatt på en måte som gjør det egnet til å nå et større antall personer.
Her er det altså ingen avgrensninger eller henvisninger til “trykt skrift”. Så, hva er problemet? Jo, problemet er at den nye loven ikke er trådt i kraft. Over tre år etter at de siste vedtak ble gjort, og syv år etter at lovens alminnelige del ble vedtatt. Hvorfor? Fordi Politiets ikt-system ikke er i stand til å håndtere overgangen og den nye loven. Et malapropos til den siste tidens diskusjon om politiets mangelfulle ikt-systemer.
Det går en grense ved det som er direkte og konkrete oppfordringer til ulovlige handlinger
Det er fortsatt uklart når loven kan implementeres. Så hva gjør domstolene i mellomtiden? Jo, de dømmer etter den gjeldende loven – fra 1902. Og siden det er svake tradisjoner for utvidende tolkning av straffeloven – hvilket det er gode grunner til – så blir det naturlig nok en krevende øvelse å skulle legge forklaringen på hva som er “offentlig” sett med 1902-øyne inn i en digital virkelighet 110 år senere. Gulating lagmannsrett mente at en blogg ikke er “en slik mangfoldiggjøring som loven forutsetter”. Flertallet i Høyesteretts ankeutvalg (utvalget delte seg 2–1) følger denne linjen (last ned hele teksten i kjennelsen, pdf). Selv om både flertallet og mindretallet mener de aktuelle formuleringene på Berges blogg er “klart straffverdige”, har altså flertallet valgt en mer restriktiv holdning til hva som kan tolkes inn i den gjeldende straffelovens bestemmelse. “Straffbarheten må […] følge av loven” skriver flertallet, og konkluderer med at “klarhetskravet” i Grunnlovens §96 ikke er oppfylt. Grunnlovens §96 slår fast at ingen kan straffes uten lov og dom. Ankeutvalgets mindretall viser på sin side til at definisjonen på hva som er “trykt skrift” er så vid at den også må sies å kunne omfatte elektronisk publisering, selv om ikke lovgiverne hadde kunnskap om en slik fremtidig publiseringsmåte da loven ble vedtatt i 1902.
Så der står saken. Er det en viktig ytringsfrihetssak? Kanskje, men trolig ikke på det grunnlaget domstolene nå har behandlet den. Alle synes å være enige om at det er en tilnærmet skandale at implementeringen av den nye straffeloven ikke lar seg gjennomføre på grunn av tekniske begrensninger på politiets hånd. Samtidig inneholder jo sakens kjerne elementer som det kanskje vil være en viss uenighet om. Hvor langt skal man kunne gå i å forherlige eller indirekte og kanskje direkte oppfordre til ulovlige handlinger? For min egen del – selv om jeg kan betraktes som ytringsfrihetsfanatiker – er jeg ikke i tvil om at det går en grense ved det som er direkte og konkrete oppfordringer til ulovlige handlinger, slik straffeloven foreskriver. Kanskje er det ikke så farlig dersom de handlinger det oppfordres til ikke medfører vold og skadeverk, men for eksempel gjelder skattesnyteri, smugling eller sniking på bussen. Men når det kommer til grove integritetskrenkelser vil nok selv de mest liberale mene at samfunnet må kunne reagere.
For øvrig: Avgrensningen til “trykt skrift” gjelder ikke i andre sammenhenger i straffeloven, selv om den er fra 1902. Det betyr at for eksempel ærekrenkelser, krenkelse av privatlivet og rasisme er like straffbart på nett som i andre medier.
“Hvor langt skal man kunne gå i å forherlige eller indirekte og kanskje direkte oppfordre til ulovlige handlinger?”
Her synes jeg vi skal være restriktive, vi må anse loven som en del av den store kontrakten som vi alle respekterer selv om vi er uenige.
Så ytringsfriheten må dreie seg om å kunne hevde at loven er gal, grunnløs eller uhensiktsmessig — på dette punktet må vi være ganske generøse med hva det er lov å si (av hensyn til en opplyst offentlig debatt). Selv mener jeg forbudet mot cannabis er meningsløst særlig sett i kontrast til alkohol og tobakk. Men jeg oppfordrer ikke til bruk av cannabis eller forherliger ikke slik bruk. Jeg oppfordrer til å endre loven, det er noe annet.