«Dere var forandringen»

Da er de store amerikanske partienes landsmøter ferdig. Demokratene var bedre koordinert enn Republikanerne, men Republikanerne klarte likevel å stille spørsmålet som fikk motparten på defensiven: Hvorfor har folk ikke fått det bedre siden 2008?

Folk kan ha man­ge grun­ner til å være skuf­fet over Oba­ma. I Euro­pa drei­er det seg gjer­ne om inter­na­sjo­na­le spørs­mål, men i USA er tre spørs­mål avgjø­ren­de for for­ny­et til­lit blant sen­trums­vel­ger­ne:

  • Har ame­ri­ka­ner­ne det bed­re i dag enn for fire år siden?
  • Hva vil Oba­ma gjø­re med split­tel­se­ne som gjør sam­ar­beid umu­lig i Wash­ing­ton?
  • Hva er pla­nen for vekst og vel­stand i de nes­te fire åre­ne?

For­ri­ge ukes repub­li­kans­ke møte i Tam­pa, Flo­ri­da var på man­ge måter rote­te. Hoved­ta­ler Chris Chris­tie holdt en tale som egent­lig hand­let om hans egen pre­si­dent­valg­kamp i 2016. Clint Eastwood had­de en absurd dia­log med en tom stol. Orka­nen Isak øde­la en dag med medie­dek­ning. Men: Mitt Rom­ney selv holdt en god tale. Han sat­te høs­tens valg i his­to­risk kon­tekst med et ekko av Ronald Rea­gan i 1980:

Hver enes­te pre­si­dent siden Depre­sjo­nen som sto foran det ame­ri­kans­ke folk og spur­te om å få gjen­valg kun­ne se til­freds til­ba­ke på de sis­te fire åre­ne og si ‘du har det bed­re i dag enn du had­de det for fire år siden.’ Bort­sett fra Jim­my Car­ter. Og bort­sett fra den­ne pre­si­den­ten.

Han gjen­tok spørs­må­let som Rea­gan stil­te seer­ne i debat­ten mot Car­ter i 1980: Har du det bed­re nå enn for fire år siden? Både David Axel­rod og David Plouf­fe, arki­tek­te­ne bak Oba­mas valg­kam­per, had­de pro­ble­mer med å sva­re. Arbeids­le­dig­he­ten er den sam­me, ben­si­nen er blitt dyre­re, gjel­den har vokst og median­inn­tek­ten har sun­ket. Det­te har selv­føl­ge­lig Demo­kra­te­ne vært klar over at de kom til å bli utford­ret på. Like­vel var de fam­len­de i sine førs­te til­svar. Joe Bidens svar var en begyn­nel­se: «Vil dere høre om vi har det bed­re nå? Jeg har et lite slo­gan til dere: Osa­ma bin Laden er død, og Gene­ral Motors lever.»

Mitt Rom­ney ang­rer nok den dag i dag på at han argu­men­ter­te mot å gi pen­ger til bil­fab­rik­ke­ne i Detroit. Jak­ten på Osa­ma bin Laden repre­sen­te­rer også en kon­ti­nui­tet hos Oba­ma. Han var en av få som i 2008 var mot kri­gen i Irak – og men­te at man bur­de foku­se­re på å fan­ge bin Laden.

Men det­te er ikke nok. Poli­tikk er i sitt vesen en kon­kur­ran­se om frem­ti­den, om hvem som har den bes­te pla­nen. Her fikk Oba­ma for­mi­da­bel dra­hjelp av tid­li­ge­re pre­si­dent Bill Clin­ton. Han gikk inn i poli­tis­ke detal­jer på en måte vi ikke har sett på ver­ken Repub­li­ka­ner­nes eller Demo­kra­te­nes lands­møte, med skarpt for­mu­ler­te kri­tik­ker av Repub­li­ka­ner­nes syn på sto­re saker som helse­re­form, arbeids­le­dig­het og gjel­den, og deres bud­sjett:

Folk spør meg hvor­dan vi klar­te å lage fire bud­sjet­ter på rad med over­skudd. Hvil­ken ny ide var det vi bruk­te? Jeg sva­rer all­tid med ett ord: ‘mat­te’.

Når det gjel­der å for­kla­re kom­pli­ser­te poli­tis­ke pro­blem­stil­lin­ger på en enkel og lett­fat­te­lig måte er Clin­ton uover­truf­fen. Han tok også opp det som er vik­tig for man­ge sen­trums­vel­ge­re: sam­ar­beid i Wash­ing­ton. Talen ons­dag klar­te kunst­styk­ket å være både et svi­en­de angrep på Repub­li­ka­ner­ne, og en hyl­lest til sam­ar­bei­det man fikk til med dem før par­ti­et ble radi­ka­li­sert. Clin­ton lever­te et langt og vel­be­grun­net svar på utford­rin­gen fra Rom­ney. Og han gjor­de det, som alle sto­re kom­mu­ni­ka­tø­rer gjør, ikke ved bare å sva­re, men ved å for­and­re pre­mis­se­ne for spørs­må­let:

Det repub­li­kans­ke argu­men­tet for ikke å gjen­vel­ge Oba­ma var fak­tisk gans­ke kjapt og greit. Det var omtrent slik: «Vi over­lot et salig rot. Han ryd­det det ikke fort nok opp, så gi ham spar­ken og få oss til­ba­ke.»

Hvor­dan gikk det så med Oba­mas egen tale i natt? For­vent­nin­ge­ne var sky­høye, og i lik­het med pre­si­dent­pe­rioden hans vans­ke­lig å inn­fri. Den førs­te halv­ti­men var en gans­ke tra­di­sjo­nell tale med fokus på resul­ta­ter. Det er ikke sli­ke taler som har ført Oba­ma til den poli­tis­ke reto­rik­kens stjerne­him­mel, og Clin­ton snak­ket bed­re om det kvel­den før. Klas­sisk Oba­ma ble det først de sis­te ni minut­te­ne.

Val­get for fire år siden hand­let ikke om meg. Det hand­let om deg. Kjæ­re med­bor­ge­re, dere var for­and­rin­gen.

Her var Oba­ma til­ba­ke på sitt bes­te, i rol­len som en trans­for­ma­tiv skik­kel­se som kla­rer å over­skri­de skil­let mel­lom seg selv og vel­ger­ne. Han vil­le inklu­de­re alle i for­and­rin­gen som had­de skjedd. Med eksemp­ler:

Det er på  grunn av dere at en ung mann i Colo­ra­do som ald­ri trod­de han vil­le ha råd til å stu­de­re medi­sin får sjan­sen til det.

Dem som stem­te ham inn i 2008 knyt­tes til noe som har skjedd i ver­den. Oba­ma viss­te at han var nødt til å for­hol­de seg til slag­or­de­ne «for­and­ring» og «håp.» Det­te er ord man i utgangs­punk­tet kan plas­se­re hvil­ke som helst følel­ser inn i – det var nett­opp det folk gjor­de for fire år siden. I går sa han også noe kon­kret om håp. Hans bil­de på det­te var en sol­dat han had­de møtt, som har fått kne­et sitt ampu­tert etter et gra­nat­an­grep, men job­bet vide­re med livet sitt.

Jeg vet ikke hvil­ket par­ti dis­se men­ne­ne og kvin­ne­ne til­hø­rer. Jeg vet ikke om de kom­mer til å stem­me på meg. Men jeg vet at det er deres ånd som defi­ne­rer oss.

Selv om Oba­ma var mot kri­gen i Irak, er det alt­så en Irak-vete­ran han trek­ker frem som sym­bo­let på håp. Det er stra­te­gisk smart for mili­tær­venn­li­ge vel­ge­re. Men den ska­de­de sol­da­ten blir også et bil­de på en nasjon som er skade­skutt, men på vei frem­over igjen: Med den sam­me ukue­li­ge opti­mis­men ame­ri­ka­ner­ne ald­ri blir lei av å min­ne seg selv på. Oba­ma har fått grå hår på de fire åre­ne han har vært pre­si­dent. Talen hans had­de mind­re humor og ele­ver­te poen­ger enn før. Men den var dypt poli­tisk, og ærlig i den for­stand at den ikke lovet for mye, men holdt det den lovet. Den ga ame­ri­ka­ner­ne val­get mel­lom det Oba­ma kal­te den vans­ke­li­ge­re vei­en til et bed­re sted – og løs­nin­ge­ne som før­te dem ut i uføre.

Den­ne blogg­pos­ten er tid­li­ge­re pub­li­sert på NRK Ytring.

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen