“Dere var forandringen”

Folk kan ha mange grun­ner til å være skuf­fet over Oba­ma. I Europa dreier det seg gjerne om inter­nasjonale spørsmål, men i USA er tre spørsmål avgjørende for fornyet tillit blant sentrumsvelgerne:

• Har amerikan­erne det bedre i dag enn for fire år siden?
• Hva vil Oba­ma gjøre med split­telsene som gjør samar­beid umulig i Washington?
• Hva er pla­nen for vekst og vel­stand i de neste fire årene?

For­rige ukes repub­likanske møte i Tam­pa, Flori­da var på mange måter rotete. Hov­ed­taler Chris Christie holdt en tale som egentlig han­dlet om hans egen pres­i­dent­val­gkamp i 2016. Clint East­wood hadde en absurd dia­log med en tom stol. Orka­nen Isak ødela en dag med mediedekn­ing. Men: Mitt Rom­ney selv holdt en god tale. Han sat­te høstens valg i his­torisk kon­tekst med et ekko av Ronald Rea­gan i 1980:

Hver eneste pres­i­dent siden Depresjo­nen som sto foran det amerikanske folk og spurte om å få gjen­valg kunne se til­freds tilbake på de siste fire årene og si ‘du har det bedre i dag enn du hadde det for fire år siden.’ Bort­sett fra Jim­my Carter. Og bort­sett fra denne presidenten.

Han gjen­tok spørsmålet som Rea­gan stilte seerne i debat­ten mot Carter i 1980: Har du det bedre nå enn for fire år siden? Både David Axel­rod og David Plouffe, arkitek­tene bak Oba­mas val­gkam­per, hadde prob­le­mer med å svare. Arbei­d­sledigheten er den samme, bensi­nen er blitt dyrere, gjelden har vokst og medi­an­in­ntek­ten har sun­ket. Dette har selvføl­gelig Demokratene vært klar over at de kom til å bli utfor­dret på. Likev­el var de fam­lende i sine første tilsvar. Joe Bidens svar var en beg­yn­nelse: “Vil dere høre om vi har det bedre nå? Jeg har et lite slo­gan til dere: Osama bin Laden er død, og Gen­er­al Motors lever.”

Mitt Rom­ney angr­er nok den dag i dag på at han argu­menterte mot å gi penger til bil­fab­rikkene i Detroit. Jak­ten på Osama bin Laden rep­re­sen­ter­er også en kon­ti­nu­itet hos Oba­ma. Han var en av få som i 2008 var mot kri­gen i Irak – og mente at man burde fokusere på å fange bin Laden.

Men dette er ikke nok. Poli­tikk er i sitt vesen en konkur­ranse om fremti­den, om hvem som har den beste pla­nen. Her fikk Oba­ma for­mi­da­bel drah­jelp av tidligere pres­i­dent Bill Clin­ton. Han gikk inn i poli­tiske detal­jer på en måte vi ikke har sett på verken Repub­likan­ernes eller Demokratenes landsmøte, med skarpt for­mulerte kri­tikker av Repub­likan­ernes syn på store sak­er som helsere­form, arbei­d­sledighet og gjelden, og deres budsjett:

Folk spør meg hvor­dan vi klarte å lage fire bud­sjet­ter på rad med over­skudd. Hvilken ny ide var det vi bruk­te? Jeg svar­er alltid med ett ord: ‘mat­te’.

Når det gjelder å fork­lare kom­plis­erte poli­tiske prob­lem­still­inger på en enkel og let­tfat­telig måte er Clin­ton uovertruf­fen. Han tok også opp det som er vik­tig for mange sen­trumsvel­gere: samar­beid i Wash­ing­ton. Tal­en ons­dag klarte kun­st­stykket å være både et sviende angrep på Repub­likan­erne, og en hyllest til samar­bei­det man fikk til med dem før par­ti­et ble radikalis­ert. Clin­ton lev­erte et langt og vel­be­grun­net svar på utfor­drin­gen fra Rom­ney. Og han gjorde det, som alle store kom­mu­nikatør­er gjør, ikke ved bare å svare, men ved å foran­dre pre­mis­sene for spørsmålet:

Det repub­likanske argu­mentet for ikke å gjen­velge Oba­ma var fak­tisk ganske kjapt og gre­it. Det var omtrent slik: “Vi over­lot et salig rot. Han ryd­det det ikke fort nok opp, så gi ham sparken og få oss tilbake.”

Hvor­dan gikk det så med Oba­mas egen tale i natt? For­vent­nin­gene var sky­høye, og i likhet med pres­i­dent­pe­ri­o­den hans vanske­lig å inn­fri. Den første halv­ti­men var en ganske tradis­jonell tale med fokus på resul­tater. Det er ikke slike taler som har ført Oba­ma til den poli­tiske retorikkens stjerne­him­mel, og Clin­ton snakket bedre om det kvelden før. Klas­sisk Oba­ma ble det først de siste ni minuttene.

Val­get for fire år siden han­dlet ikke om meg. Det han­dlet om deg. Kjære med­borg­ere, dere var forandringen.

Her var Oba­ma tilbake på sitt beste, i rollen som en trans­for­ma­tiv skikkelse som klar­er å over­skride skil­let mel­lom seg selv og vel­gerne. Han ville inklud­ere alle i foran­drin­gen som hadde skjedd. Med eksempler:

Det er på  grunn av dere at en ung mann i Col­orado som aldri trodde han ville ha råd til å stud­ere medisin får sjansen til det.

Dem som stemte ham inn i 2008 knyttes til noe som har skjedd i ver­den. Oba­ma vis­ste at han var nødt til å forholde seg til slagor­dene “foran­dring” og “håp.” Dette er ord man i utgangspunk­tet kan plassere hvilke som helst følelser inn i – det var net­topp det folk gjorde for fire år siden. I går sa han også noe konkret om håp. Hans bilde på dette var en sol­dat han hadde møtt, som har fått kneet sitt amput­ert etter et granatan­grep, men job­bet videre med livet sitt.

Jeg vet ikke hvilket par­ti disse mennene og kvinnene tilhør­er. Jeg vet ikke om de kom­mer til å stemme på meg. Men jeg vet at det er deres ånd som definer­er oss.

Selv om Oba­ma var mot kri­gen i Irak, er det alt­så en Irak-vet­er­an han trekker frem som sym­bo­l­et på håp. Det er strate­gisk smart for mil­itær­vennlige vel­gere. Men den skad­ede sol­dat­en blir også et bilde på en nasjon som er skadeskutt, men på vei fre­mover igjen: Med den samme ukuelige opti­mis­men amerikan­erne aldri blir lei av å minne seg selv på. Oba­ma har fått grå hår på de fire årene han har vært pres­i­dent. Tal­en hans hadde min­dre humor og elev­erte poenger enn før. Men den var dypt poli­tisk, og ærlig i den for­stand at den ikke lovet for mye, men holdt det den lovet. Den ga amerikan­erne val­get mel­lom det Oba­ma kalte den vanske­ligere veien til et bedre sted – og løs­nin­gene som førte dem ut i uføre.

Denne blog­g­posten er tidligere pub­lis­ert på NRK Ytring.