Det visuelle konvent (1)

Taler er kjedelige. Film og fjernsynsserier er underholdende. Så hva gjør man, når man skal tiltrekke seere og velgere til en fire dagers lang talemaraton?

I år var Demo­kra­te­ne litt mer nyten­ken­de enn Repub­li­ka­ner­ne, da de arran­ger­te deres kon­vent. Orde­ne, stem­me­ne og tale­ne ble sup­plert med visu­el­le appel­ler, egnet til å inn­gå i den van­li­ge sofa-seer-modus, og bereg­net til å vek­ke følel­ser hos seer­en.

Det visu­el­le er ikke noe nytt. Kon­ven­te­ne har all­tid budt på gode bil­der som pre­sen­te­rer kan­di­da­ten på over­be­vi­sen­de måter. Mest ser vi lede­ren tale selv­sik­kert til sine man­ge til­hø­re­re som alle vir­ker så over­be­vist, at man nes­ten selv blir over­be­vist; helt uav­hen­gig av hva tale­ren sier. For hvis noen vir­ke­lig tror så sterkt på en mann som de ser ut til, så må han jo være tro­ver­dig.

Sli­ke bil­der blir ofte brukt i poli­tis­ke fjern­syns­re­kla­mer når valg­kam­pen sene­re går inn i den avslut­ten­de fasen, hvor kan­di­da­ten skal vise sin visjo­næ­re side. Se for eksem­pel neden­stå­en­de rekla­me for Geor­ge H. W. Bush (alt­så Bush den eld­re) som gir vel­valg­te klipp fra hans nomi­na­sjons­tale på kon­ven­tet i 1988. Her får vi vir­ke­lig en for­stå­el­se for hvor sto­re dis­se arran­ge­men­ter er.

Legg mer­ke til hvor­dan kame­ra­et først pano­re­rer lang­somt gjen­nom den enor­me salen og viser hvor kolos­salt man­ge men­nes­ker som er til ste­de. Gjen­nom en over­to­ning til et halv­nært bil­de av Bush på taler­sto­len, smel­tes de man­ge men­nes­ker sam­men med tale­ren, så kan­di­da­ten og til­hø­rer­ne visu­elt blir uad­skil­le­li­ge. Så ser vi til­hø­rer­ne over nak­ken av Bush, slik som han må se dem fra sin posi­sjon. Så til­ba­ke til Bush, før det klip­pes til et nær­bil­de av en jub­len­de kvin­ne­lig til­hø­rer. Og vide­re til and­re jub­len­de men­nes­ker.

Mas­sen doku­men­te­rer meng­den som står sam­men med Bush. De ska­per det man på engelsk kal­ler for band­wa­gon-effekt. I USA er en «band­wa­gon» vog­nen i en para­de som kjø­rer orkes­te­ret (the band) og alle føl­ger glade­lig etter den­ne vog­nen. Band­wa­gon-effekt er alt­så den effekt som opp­står når folk uten vide­re – og uten å ten­ke noe sær­lig på argu­men­ter – føl­ger etter fler­tal­let. Som når vi ser på rekla­men at man­ge hyl­ler Bush og han ser ut som en vin­ner, og der­for får lyst til å være på hans team.

Det er en sterk men­nes­ke­lig trang å gjø­re som and­re og alle har et øns­ke om å være en del av det vin­nen­de laget. Det­te invi­te­rer bil­de­ne i rekla­men til. Sam­ti­dig gjør nær­bil­der av enkelt­per­soner det tyde­lig at mas­sen, de man­ge men­nes­ke­ne, også er indi­vi­der som du og jeg. De viser at det­te kun­ne ha vært deg, og de frem­vi­ser emo­sjo­ner til etter­føl­gel­se: gle­de og hyl­lest til lede­ren. Se selv her, hvor gla­de de er:

Den­ne 30-sekun­ders video fra 1988 er en for­tet­tet og omhyg­ge­lig klip­pet utga­ve, som for­mid­ler gjen­nom bil­der og får oss til å glem­me hvor mye orde­ne egent­lig domi­ne­rer de ame­ri­kans­ke parti­kon­ven­te­ne. Den­ne ver­ba­le domi­nan­sen prøv­de Demo­kra­te­ne til­syne­la­ten­de å gjø­re noe med i år. De had­de pro­du­sert en lang rek­ke kor­te video­er som ble vist for til­hø­rer­ne i kon­ventsa­len. For eksem­pel hen­vend­te tid­li­ge­re pre­si­dent Car­ter seg til dele­ga­te­ne gjen­nom en slik video. Selv om også han i den­ne video­en tal­te, var hans hen­ven­del­se mer lik det vi van­lig­vis opp­le­ver på fjern­syn: en per­son som vises i halv­nær (dvs. fra litt under skuld­re­ne og opp), som sit­ter ned, og som snak­ker til oss, frem­for å hol­de talen til oss – eller kan­skje ret­te­re roper ut i salen.

En annen video var en hyl­lest til Sena­tor Edward Ken­ne­dy som døde i 2009. Fil­men viser bil­der fra Ken­ne­dys lan­ge poli­tis­ke liv, der­iblant hvor­dan han besei­ret Mitt Rom­ney i sena­tor­val­get for Mas­sachu­setts i 1994. Vi ser Ken­ne­dy i en tv-debatt slå fast at mens hans posi­sjon i abort­spørs­må­let all­tid har vært for fri abort, alt­så «pro-choi­ce», så har Rom­ney kon­stant vak­let. Hans posi­sjon har vært «mul­tip­le choi­ce». Video­en beret­ter om Ken­ne­dys bedrif­ter og poli­tis­ke sei­rer og vever hans kar­rie­rer og visjo­ner sam­men med Oba­mas plan for USA. Oba­ma som hyl­ler Ken­ne­dy, og Ken­ne­dy som hyl­ler Oba­ma: «This is the cau­se of my life: new hope». Da fil­men toner ut viser det sis­te still­bil­de ryg­gen av Oba­ma og Ken­ne­dy som sam­men slent­rer side om side ned av en park­vei.

Både Car­ter og Ken­ne­dy er poli­tis­ke insi­de­re, de er en del av Wash­ing­ton. Det sam­me er man­ge av de and­re som det ble vist kor­te fil­mer om: vise­pre­si­dent Joe Biden, første­dame Michel­le Oba­ma og selv­føl­ge­lig pre­si­dent Barack Oba­ma. Men det som adskil­te demo­kra­te­nes kon­vent fra repub­li­ka­ner­ne var de man­ge video­er som vis­te helt van­li­ge ame­ri­ka­ne­re, og for­tal­te deres his­to­ri­er om hvor­dan Demo­kra­te­nes og Oba­mas poli­tikk har for­bed­ret deres liv. Vi ser men­nes­ker som du og jeg, folk som er blitt syke, har mis­tet job­ben sin eller har hatt pro­ble­mer med sko­len. Men med Oba­mas poli­tikk – er argu­men­tet – er alle dis­se van­li­ge fol­ke­ne kom­met vide­re og har fått det bed­re. Mens Repub­li­ka­ner­ne på taler­sto­len lot parti­sol­da­ter, guver­nø­rer og sena­to­rer for­tel­le til­hø­rer­ne at de egent­lig er van­li­ge folk som har kjem­pet seg opp fra vans­ke­li­ge øko­no­mis­ke kår, så vis­te demo­kra­te­ne van­li­ge folk i video­er og på taler­sto­len.

Ta for eksem­pel Ryan Case. Han tal­te på kon­ven­tet. Men før han entret salen fikk vi hans his­to­rie i en film. Den vel­pro­du­ser­te fil­men begyn­ner med etter­tenk­som musikk, som ingen bemer­ker, men som set­ter oss i den ret­te emo­sjo­nel­le stem­nin­gen, på sam­me måte som vi kjen­ner det fra film. Vi ser en sol­ned­gang bak et skog­ter­reng, det klip­pes til nær­bil­der av plan­ter, mens vi høre den unge man­nen si: «Det er vans­ke­lig å for­tel­le min his­to­rie. Men jeg inn­ser at det også kan tje­ne som eksem­pel på pre­sist hva som er på spill i den­ne valg­kam­pen». Vi ser ryg­gen av den unge man­nen, skif­ter til hans blikk ut over ame­ri­kans­ke fjell; før alt toner ut i svart og det klip­pes til ham sit­ten­de uten­for med blik­ket ned. En tekst for­tel­ler at det­te er Ryan Case, og vi ven­ter i spen­ning, for vi vet at vi nå får hans his­to­rie: «Da jeg var syt­ten, ble min far syk. Han fikk influ­en­sa. Det er ikke noe sær­lig å få influ­en­sa, …. men det gikk ikke vekk». His­to­ri­en føl­ges av fal­me­te foto av en lyk­ke­lig fami­lie, næn­somt blan­det med klipp fra Ryans ensom­me vand­ring i natu­ren, mens vi for­står at man­ge­len på syke­for­sik­ring gjor­de at det gikk fryk­te­lig galt – og ikke bare med faren:

Etter å ha gi oss for­stå­el­se for de for­fer­de­li­ge kon­se­kven­se­ne av mang­len­de syke­for­sik­ring viser video­en oss vei­en vide­re: Oba­mas plan vil løse pro­ble­me­ne. Barack møter Ryan, deres his­to­ri­er flet­tes sam­men, og Ryan står på taler­sto­len for Oba­ma-kam­pan­jen. Video­for­tel­lin­gen leg­ger opp til at vi for­står Ryans poli­tis­ke enga­sje­ment som et resul­tat av hans his­to­rie, frem­for at hans his­to­rie blir for­talt på grunn av hans parti­po­li­tis­ke enga­sje­ment. Når han ende­lig går inn på den enor­me sce­nen i Char­lot­te kjen­ner vi ham alle­re­de. Vi føler med ham og vi øns­ker å støt­te ham. For vi har jo hørt – og sett – hans his­to­rie. Alt hva han sier er gjen­nom­sy­ret av de følel­ser video­en vek­ket. Det gir en helt annen respons til talen enn hvis orde­ne ale­ne skul­le ha frem­kalt dis­se emo­sjo­ner. Til sam­men­lik­ning måt­te de man­ge poli­ti­ke­re – som i sli­ke sam­men­hen­ger per defi­ni­sjon ikke er folk flest – på Repub­li­ka­ner­nes kon­vent hele tiden bru­ke den førs­te del av sine taler på å for­tel­le sin (vans­ke­li­ge) his­to­rie. Etter igjen og igjen å ha hørt tale­ren for­tel­le om sin har­de opp­vekst, begyn­ner dis­se for­tel­lin­ger ikke ale­ne å bli kli­sje­er, men risi­ke­rer å frem­stå som kynisk spin, frem­for auten­tisk enga­sje­ment. Men hvis vi får sli­ke for­tel­lin­ger beret­tet, eller sna­re­re frem­vist, gjen­nom fjern­syns­re­to­rikk, vir­ker de mind­re pos­tu­le­ren­de og mer ekte, san­ne og over­be­vi­sen­de.

Mens de fles­te tale­re hos Repub­li­ka­ner­ne var guver­nø­rer og sena­to­rer og deres first ladi­es, bruk­te Demo­kra­te­ne en mye høy­ere andel av «van­li­ge folk», og for­be­red­te hver gang deres ankomst på sce­nen med en film. Vi så Maria Cia­no som var en «stay at home mom» og tid­li­ge­re Repub­li­ka­ner, vi møt­te Nathan Davis, en ung krigs­ve­te­ran fra Irak, vi så en film om USAs bil­in­du­stri og lyt­tet til «assem­bly wor­ker» Karen Eusa­nio for­tel­le at Oba­mas red­nings­pak­ke red­det fab­rik­ken og hen­nes arbeids­plass; og vi hør­te Sta­cy Lihn, en van­lig mor, for­tel­le i en film om dem hun er aller mest glad i: sin fami­lie, og sin lil­le dat­ter, Zoe, som er født med en poten­si­elt døde­lig hjer­te­de­fekt. Etter den beve­gen­de fil­men om fami­li­en og dat­te­rens liv som ble red­det av Oba­mas «Affordab­le Care Act» (Oba­ma­ca­re), kom­mer hele fami­li­en inn på sce­nen. Mens faren hol­der Zoe i armen og har hen­nes store­søs­ter ved siden, opp­ford­rer Sta­cy til ikke å stem­me på Rom­ney som vil leg­ge ned Oba­ma­ca­re. For hvis det skjer, sier hun med skjel­ven­de stem­me, er Zoes dager tal­te: «The­re is no way we can afford for all the care she needs to sur­vi­ve».

http://www.youtube.com/watch?v=Uny3ur5l4_I

Fil­me­ne av de van­li­ge ame­ri­ka­ne­re, men også av de reel­le demo­kra­tis­ke repre­sen­tan­ter, og av Barack og Michel­le gir både varia­sjon og ster­ke, leven­de visu­el­le appel­ler som påvir­ker følel­se­ne, og de gir taler­ne og til­hø­rer­ne et fel­les utgangs­punkt for for­stå­el­se og iden­ti­fi­ka­sjon før tale­ren har sagt et enes­te ord. Men, som jeg skal beskri­ve i nes­te blog­inn­legg, er det slett ikke sik­kert at dis­se visu­el­le emo­sjo­nel­le appel­ler som vises i kon­ventsa­len – og som er så vel­eg­net for fjern­syn – over­ho­det når frem til fjern­syns­seer­ne.

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen