Debate disasters og kvikke bemerkninger

“What a dis­as­ter for the Democ­rats!”, slik skrev min kol­le­ga på North­west­ern Uni­ver­si­ty i en epost etter den første pres­i­dent­de­bat­ten mel­lom pres­i­dent Barack Oba­ma og utfor­dr­eren Mitt Rom­ney. Han var ikke alene om den vur­derin­gen. Bare de aller mest tro­faste Oba­ma-støt­tene forsøk­er nå å over­be­vise om at Oba­ma gjorde det ganske bra for­di han jo snakket nyansert om poli­tikk, mens Rom­ney gjorde en (løg­nak­tig) teaterforestilling.

Men alle med øyne til å se, og ører til å høre, var klar over at Oba­ma ble ver­balt overkjørt i debat­ten. Han var, med Jan Eggums ord, “nesten ikkje tilst­ede”. Humor­pro­gram­met “Sat­ur­day Night Live” (SNL), frem­stilte ham som en drøm­mer, som stod i sin egen ver­den, mens Rom­ney snakket løs. Da den halvsovende mod­er­a­tor (i SNL) sa til den fraværende Oba­ma at Rom­ney hevdet at det var han som drepte Osama bin Laden og spurte om pres­i­den­ten hadde noen kom­mentar­er, svarte pres­i­den­ten: “Nei, nei, bare fort­sett dere”, og drømte videre om hva han skulle kjøpe til Michelle i bryllups­gave. Det fanget ganske godt den opplevelsen de fleste i USA hadde av den første debat­ten. Alle de svarene og angrepene som Demokratene nå gir til Rom­neys angivelig usanne eller tomme utsagn i debat­ten er dem Oba­ma burde ha gitt under selve utvek­slin­gen. Som debattdeltak­er er det hans moralske og retoriske plikt å imøtegå mot­standerens argu­men­tasjon så over­be­visende som mulig. Det gjorde han ikke.

Er det nå slutt for Oba­ma, mis­tet han det hele på gul­vet? Noe kan tyde på det. Før var han flere pros­ent foran, nå led­er Rom­ney på meningsmålin­gene. Jo, det ser dårlig ut for demokratene i øye­b­likket, men van­ligvis betyr debat­tene ikke så mye for tilslut­nin­gen som mediedeknin­gen antar. De fleste debat­tene fly­t­ter ikke mange stem­mer. Og ikke sjeldent har den som vant debat­tene, tapt val­get. En dårlig start betyr heller ikke at løpet er kjørt for den som kom dårlig ut fra start. I 1984 gjorde Ronald Rea­gan en katas­tro­fal dårlig innsats i den første debat­ten mot Demokratenes Wal­ter Mon­dale, men han vant de neste debat­tene og fikk til sist en av tidenes mest over­be­visende seier i valget.

Fire år tidligere hadde sit­tende pres­i­dent Jim­my Carter forsøkt å over­be­vise amerikan­erne om at guvernør Rea­gan ikke var kunnskap­srik nok til å bli pres­i­dent og at Rea­gan ville fjerne eller under­grave den amerikanske syke­for­sikrin­gen (Medicare). I debat­ten (det var bare én pres­i­dent-debatt i denne val­gkam­p­en) forsøk­te han å overøse Rea­gan med detal­jert infor­masjon og tekniske detal­jer, slik at seerne ville oppdage at skue­spilleren Rea­gan ikke mak­tet å svare – at han ganske enkelt ikke var flink nok til å være president.

Mens Carter redegjør og redegjør, anty­der et svakt smil hos Rea­gan at han meget vel vet at slik utgrei­inger av detal­jert poli­tikk og tekniske detal­jer om “Social secu­ri­ty” ikke gjør seg bra på TV. Etter Carters advarsel om at hans mot­stander vil sette syke­sikrin­gen i fare, vender kam­er­aet seg endelig seg mot Reagan.

Han smil­er over­bærende, ris­ter svakt på hodet og sier de nå berømte ordene: “There you go again”, hvoret­ter han slår fast at han naturligvis ikke er “imot å sørge for omsorg” for borg­erne, han avviste bare ett forslag til fordel for et annet og bedre.

Det var ikke bare det Rea­gan sa, men også måten han sa det på, som påvir­ket opp­fat­nin­gen av kan­di­datene og kan­skje utfal­l­et av val­gkam­p­en. Den lett over­bærende og oppgitte, men fremde­les smilende og sjarmerende, hold­nin­gen hos Rea­gan, fei­de alle Carters tekniske argu­menter av banen. Rea­gans karak­ter, hans ethos og “lik­a­bil­i­ty” og tro­verdighet var enklere å forholde seg til og let­tere å holde ut, enn til Carters evin­nelige utgrei­inger og kri­tikk av Reagan.

Men Rea­gans kom­men­tar blev vendt mot ham selv, da han som sit­tende pres­i­dent i 1984 møtte utfor­dr­eren Mon­dale i deres først debatt. Mens Rea­gan, som Oba­ma i år, ikke hadde hatt noen særlig debat­ter­far­ing siden han fire år tidligere debat­terte mot Carter, kom Mon­dale rett fra harde økter i primær­val­gene mot Gary Hart. Likev­el for­ven­tet Rea­gan åpen­bart ikke mye mot­stand fra utfor­dr­eren, så da Mon­dale påstår at Rea­gan vil komme til å heve skat­tene, er Rea­gan igjen sjarmerende og oven­på, og slår frei­dig tilbake med humoris­tisk gjen­bruk av den tidligere så effek­tive kommentaren:

Rea­gan:

Vet du, jeg hadde bestemt jeg over­hodet ikke skulle si dette, men jeg kan ikke la være: ”There you go, again”.

Alle ler, selv Mon­dale, og Rea­gan fortsetter:

Rea­gan:

Jeg har ikke plan­er om å skat­te, eller å heve skat­ter. Men jeg kan forstå at du har det, hr. Mon­dale, for som sen­a­tor stemte du 16 ganger for å heve skattene

Rea­gan fort­set­ter et len­gere reson­nement etter dette. Men da det endelig er Mon­dales tur, blir det åpen­bart for alle at han er i god debat­tform og kan sin debatt-historie:

Mon­dale:

Hr. Pres­i­dent. Du sa “There you go, again”. Ikke sant?

Rea­gan:

Ja

Mon­dale:

Kan du huske siste gang du gjorde det?

Rea­gan:

Mm-hmm

Mon­dale:

Du sa det, da pres­i­dent Carter sa at du ville kutte i Medicare. Og så sa du. “Å nei da. There you go, again, hr. pres­i­dent”. Og hva gjorde du så rett etter val­get? Du gikk rett ut og skar 20 mil­lion­er dol­lars ut av Medicare. Så når du sier “There you go, again”, så husker folk det [lat­ter og applaus]. Og folk husker at du under­skrev den største skat­teøkn­ing i Cal­i­for­nias his­to­rie og den største skat­teøkn­ing i USAs his­to­rie; så hva har du tenkt deg å gjøre? Du har et under­skudd på 260 mil­liarder. Du kan ikke drømme det vekk, og du vil ikke minske forsvar­sut­giftene. Det nek­ter du.

Rea­gan hadde ikke noe bra svar på dette, og han kom ikke alene dårlig fra denne utvek­slin­gen, men meget dårlig fra hele den første debat­ten – som Oba­ma i år. Det var bred enighet om at Mon­dale gjorde det best. I meningsmålin­gene gikk han frem, og spon­sor­er strøm­met til med penger til kam­pan­jen – som Rom­ney i år. Dagen etter sa Rea­gan til nyhets­byrået Reuters: “Jeg tror at en sit­tende pres­i­dent … automa­tisk vil bli stem­plet som en som ikke har gjort det bra, for­di han ikke tilin­tet­gjorde noen”. Som Oba­ma erfarte, må pres­i­den­ten være oven­på og offen­siv, hvis han skal bli vur­dert som vin­ner. Det var pre­sis det Oba­ma ikke var.

Etter debat­ten i 1984 beg­y­nte folk å fun­dere over om Rea­gan ikke lengre mak­tet de kvikke rep­likkskiftene i en pres­i­dent­de­batt og om han var blitt for gam­mel til å være pres­i­dent. Rea­gan, som nå var 73, svarte friskt at han når som helst kunne møte Mon­dale til å bryte håndbak.

Men Rea­gans råd­gi­vere var med god grunn urolige for at Rea­gans høye alder ville blive et prob­lema­tisk emne å forsvare i den neste debatten.

Kort før debat­ten tok medieråd­giv­eren Roger Ailes prob­lemet opp med pres­i­den­ten. Rea­gan nevnte en kort rep­likk som han tidligere hadde brukt med hell. Ailes instruerte pres­i­den­ten om at hvis spørsmålet om alder ble brakt på banen skulle han si sin rep­likk og ikke et ord mer om saken.

Som de fleste av pres­i­dent­de­bat­tene gjen­nom tidene var det ikke snakk om debatt slik vi kjen­ner det her hjemme. Det er meget begrenset inter­ak­sjon mel­lom kan­di­datene. I stedet stiller noen få utval­gte jour­nal­is­ter spørsmål til en kan­di­dat som får cir­ka et par min­ut­ter til å svare, hvoret­ter mot­standeren (noen ganger) får omtrent et min­utt til å respondere.

De intense ver­bale utvek­slinger direk­te mel­lom poli­tik­erne som vi har i Norge, er helt fraværende i amerikanske pres­i­dent­de­bat­ter. Som ven­tet kom en av jour­nal­is­tene med spørsmålet om pres­i­den­ten ikke var for gam­mel til 4 nye år i Det hvite hus. Rea­gan smilte og gav sin for­beredte humoris­tiske replikk:

Jeg må si til dere, at jeg ikke vil gjøre alder til et emne i denne kam­pan­je. Jeg har ingen inten­sjon­er om å skåre poli­tiske poeng ved å utnytte min mot­standers ung­dom­me­lighet og man­gel på erfaring.

Rea­gan smilte, jour­nal­is­ten som spurte lo, og Wal­ter Mon­dale lo. Etter dette ble det ikke sakt et ord om Rea­gans alder. Ifølge Roger Ailes vant Rea­gan pres­i­dent-val­get med denne replikken.

Anek­doten støt­ter forestill­in­gen om at poli­tikk er ikke lengre poli­tikk, men er blitt til under­hold­ning – show­bizz. Val­gkon­ven­tene er forestill­inger, val­gde­bat­tene er som quizshows, val­gkam­p­ene er isce­ne­sat­te dra­maer. Vin­neren er den som best mestr­er den velfor­mulerte, humoris­tiske bemerknin­gen. Men er det virke­lig slik at en mor­som bemerkn­ing i en fjern­syns­de­batt er nok til at avgjøre val­gkam­pan­jer? Kunne Gro Harlem Brundt­land eller Thor­b­jørn Jagland ha fått nord­menn til å stemme ja til EU med et par mor­somme bemerkninger?

Jeg tror det ikke. Jeg tror at medies­trate­gen Roger Ailes overvur­derte sin egen betyd­ning i pres­i­dent­val­get. Det er så mange forskjel­lig fak­tor­er og hen­delser som påvirk­er en val­gkamp, at slike enkelthen­delser neppe får så avgjørende betyd­ning. Men det er naturligvis en bedre his­to­rie at en humoris­tisk bemerkn­ing avgjorde et valg. Og det er der­for den blir fortalt.

I medi­ene isce­ne­settes valg og val­gkamp som et dra­ma – i behan­dlin­gen av val­gkamp skaper medi­ene fortellinger med skurk­er, ofre og helte. Det er ingen tvil om at medi­ene og deres for­tolkninger av enhver hen­delse har en kolos­sal inn­fly­telse på utfal­l­et av en val­gkamp – hva enten den er amerikan­sk eller norsk. I neste blog­ginn­legg skal jeg gi et eksem­pel på dette – og så får vi se hvor­dan det går med visepres­i­den­tkan­di­datene Joseph Biden (D) og Paul Ryan ®, når de møtes til debatt.