Historier fra en folkemorder

Hva slags samfunn får en dersom overgriperne vinner, og slipper unna med det?

Joshua Oppen­heimer ville lage film om fryk­ten over­levende etter et folke­mord føler i sitt eget land. I stedet endte han opp med å lage film om over­griperne selv, og deres forhold til det som hadde skjedd.

I 1965 ble Indone­sias aller første pres­i­dent, Sukarno, styrtet i et mil­itærkupp ledet av hæren, som i utstrakt grad bruk­te lokale gang­stere og paramil­itære grup­per som fot­sol­dater. Et folke­mord ful­gte. Mel­lom 500.000 og en mil­lion men­nesker ble drept i tiden etter kup­pet. Hov­ed­målet for de sys­tem­a­tiske utry­d­delsene var «kom­mu­nis­ter» – alt­så de som var organ­is­ert i fag­foreninger eller tilhørte den poli­tiske ven­stres­i­den. Også etniske kine­sere og andre minoriteter ble rammet.

Skryt fra drapsmenn

Joshua Oppen­heimer ville lage en film om de som over­levde denne mas­sakren. Han ful­gte en gruppe arbei­dere, som gjerne ville fagor­gan­is­ere seg, men ikke turte å gjøre dette på grunn av en lam­mende frykt knyt­tet til min­net om hva som skjed­de sist gang. De som utførte folke­mordet mot deres slek­t­ninger var nem­lig der ennå, og reg­jerte fortsatt.

Omtalt film: The Act of Killing: Uncut version.
Vist på nasjon­alt doku­men­tarsem­i­nar under Bergen Inter­nasjonale Film­fes­ti­val. Fil­men har norge­spremiere 15. novem­ber 2013.

En slik film ble umulig å lage. Hæren fikk nyss om at Oppen­heimer var inter­essert i 1965, og dukket raskt opp på inn­spillingsst­edet for å stanse pro­duk­sjo­nen. De over­levende ba så Oppen­heimer om å filme naboene. De hadde nem­lig i sin tid vært ledere for dødsskvadroner – alt­så på den andre siden av kon­flik­ten. Kan­skje kunne de kaste nytt lys over hva som skjed­de med slek­t­nin­gene til de overlevende?

Oppen­heimer sat­te i gang med filmin­gen, og oppdaget raskt at de tidligere over­griperne hadde et svært stolt, nær skry­tende forhold til sine for­tidi­ge ugjerninger. De hadde seiret i den opprin­nelige kon­flik­ten, og hadde selv defin­isjon­s­mak­ten. De fleste av dem var av den opp­fat­ning at det de hadde gjort var nød­vendig og gre­it, og de fleste vir­ket ganske stolte av det. De var i alle fall ikke bekym­ret for å dele disse his­to­riene med sine barn, barnebarn eller besøk­ende filmskapere.

Anwar Congo demonstrerer hans favorittmetode for henrettelse: en ståltråd. Han sier selv at metoden var inspirert av gangsterfilmer.

Anwar Con­go demon­str­erer sin favorittmetode for hen­ret­telse: en stål­tråd. Han sier selv at meto­den var inspir­ert av gangsterfilmer.

Vanskelig å se på

Fil­men er struk­tur­ert rundt Anwar Con­go og hans mange forsøk på å gjen­skape forskjel­lige drap, tor­turseanser og større mas­sakr­er, ved bruk av stadig mer avanserte kuliss­er, kostymer og fil­ma­tiske grep. Det er ikke en lett film å se, og den tilbyr aldri en enkel tilskuer­po­sisjon for den som ser på. Dette skyldes først og fremst at Oppen­heimer går så nær masse­morderne som han gjør, uten å stille dem til veg­gs for det de har gjort. Det er kan­skje det man for­ven­ter av en slik film, men det skjer ikke:

– Det ville vært utrolig lett, nesten lettvint, å gå inn, peke på skyldige, peke på ofre, og forsøke å stille disse over­griperne til veg­gs, sier Oppen­heimer til sitt pub­likum på Bergen Inter­nasjonale Film­fes­ti­val:

– Men hvem ville bry­dd seg da? Vi har prob­le­mer med å få folk til å bry seg om det som skjer i Syr­ia… Jeg ville heller lage en film om moral og men­neske­lighet – og om hvor­dan så mye ond­skap fak­tisk utgår fra vår moral og menneskelighet.

Fiksjon og brutal virkelighet

På denne måten føl­ger man Anwars stadi­ge flukt fra sin egen samvit­tighet. I løpet av fil­men kom­mer hans behov for å bear­bei­de for­tiden stadig mer til syne, først og fremst gjen­nom et stadig større ønske om å lage større, bedre og mer pre­sise rekon­struk­sjon­er av for­tiden for Oppen­heimer. Anwar har selv sett mye film, og bland­er der­for inn ele­menter fra gang­ster­film, film noir og west­ern inn i sine for­tids­fan­tasi­er. Dette gir en del sur­re­al­is­tiske utslag, som på sett og vis forsterk­er gru­somhetene som gjen­skapes. Seeren vet hele tiden at det som gjen­skapes slett ikke er fik­sjon, men konkrete min­ner om konkrete liv som ble tatt.

Rekonstruksjonene blir stadig mer avanserte. Her  sminkes Anwar (t.h.) for å spille et offer for tortur og mishandling

Rekon­struk­sjonene blir stadig mer avanserte. Her sminkes Anwar (t.h.) for å spille et offer for tor­tur og mishandling.

The Act of Killing frem­stiller et sam­funn som ikke har tatt et oppgjør med sin blodi­ge for­tid. Men det er også et sam­funn som glo­ri­fis­er­er den samme fortiden:

– Det var som å komme til Tysk­land, bare for å finne ut at nazis­tene ennå var der, og at de hadde vun­net, sier Oppenheimer.

Et av de tydelig­ste utsla­gene av dette i fil­men er en scene hvor hov­ed­per­so­n­en og gjen­gen hans blir inter­vjuet på statskanalen. I en hyggelig talk­show-situ­asjon hyller pro­gram­led­eren Anwar for at de klarte å skape en mer effek­tiv måte å hen­rette kom­mu­nis­ter på, som ikke var unødig bru­tal. Pub­likum applaud­er­er ivrig.

Glorifisering av grusomheter

Fil­men tilbyr som nevnt tidligere aldri en «oss mot dem»-posisjon. Kan­skje er det akku­rat dette som gjør denne fil­men unik i sin behan­dling av en uhyre vanske­lig materie. Ved å ikke sette opp en bar­riere mel­lom seer og over­griper, tvinges en til å reflek­tere over det men­neske­lige og moralske aspek­tet i gru­somheter, ist­e­den­for bare å dvele over selve gru­somheten i seg selv. Etter­hvert trer det en annen dimen­sjon frem i det groteske skry­tet. Kan dette være et slags behov for å pakke de for­fer­delige hen­delsene og han­dlin­gene inn i hero­iske ter­mer for i det hele tatt å kunne leve med seg selv?

TEMA

F

ilm

18 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen