Digitale spor og troverdighet

Vågå-saken er ikke overdimensjonert i mediene. Den er feildimensjonert.

“Bar­bert deg?” skrev ord­før­eren til jenta.

Et tilsynela­tende uskyldig spørsmål, hen­tet fra en tilsynela­tende til­feldig chat på net­tet. Hva mente han egentlig? Lurte han på om hun hadde bar­bert leggene, eller? Tolknin­gene kunne være flere. Ord­før­eren selv kalte det en sjar­gong, like inntil flere sek­su­alis­erte tek­st­biter fra 80 siders chat­ting på Skype ble løftet frem i ret­ten. De aller mildeste ble ref­er­ert i medi­ene, som for eksem­pel: “Jeg sit­ter her naken, jeg”, “Få se hele deg”.

Da kom reak­sjonene. Først fra Statsmin­is­terens kon­tor, dernest spredte de seg som ringer i van­net oppover dalen til Vågå. Plut­selig ble sen­trale ledere i Arbei­der­par­ti­et opp­tatt av å markere avs­tand. Bud­skapet var nå at de ikke hadde tillit til en ord­før­er som kom­mu­nis­erte slik med min­dreårige. Det var ikke lenger selvsagt at det var jen­ta som løy.

Kjend­is­fo­tografen Morten Krogvold, som til da hadde vært en av ord­før­erens vik­tig­ste ver­bale våpen­dragere, nek­tet brått å uttale seg mer. Kjendiskokken Arne Bri­mi meldte at han bare var en bek­jent. I løpet av timer på rettssak­ens femte dag, hadde opin­io­nen snudd. 

Forhåndsprosedering

Da hadde ord­før­eren forhånd­sprosedert sin egen sak i medi­ene i lang tid. Han hadde teg­net seg selv som et uskyldig offer. Ingen hadde, ifølge ham selv, stilt spørsmål ved at han delte seng med den min­dreårige jen­ta på sine mange tjen­estereis­er, til tross for at dette lenge hadde vært offentlig kjent. 

De plut­selige reak­sjonene i Arbei­der­par­ti­et og hold­ningsendrin­gen i opin­io­nen hadde lite med ord­før­erens opp­tre­den å gjøre, verken her eller der. Reak­sjonene kom først da chat­te-doku­menter hen­tet ut fra sosiale medi­er ble pre­sen­tert i ret­ten. Uten skriftlig doku­men­tasjon på de mange sek­su­alis­erte sam­ta­l­ene som ord­før­eren hadde ført med den min­dreårige jen­ta, ville også denne sak­en ha dreid seg om ord mot ord, pås­tand mot pås­tand, tro­verdighet mot tro­verdighet. Sannsyn­ligvis ville jen­ta hatt liten sjanse til å bli trodd. Hva har en tenåring, nyin­n­meldt i AUF, å stille opp med mot en erfaren, mid­de­lal­drende Ap-topp?

Gjen­nom mange år hadde den joviale poli­tiske led­eren som nå står tiltalt for over­grep mot en min­dreårig, bygd opp et sol­id og godt omdømme av seg selv. Han kul­tiverte mange­faset­terte nettverk mel­lom poli­tikere, næringsliv, kjendis­er og kul­tur­bærere, lokalt og nasjon­alt. Som tidligere lokalra­dioredak­tør hadde han ervervet seg kunnskap om mediemakt, og hvor­dan man med enkle grep kan styre og regis­sere den offentlige debatt og kon­struere fortellin­gen om seg selv. 

Men i det øye­b­likk offent­ligheten fikk et doku­menter­bart glimt inn i hans usen­sur­erte, hem­melige intim­sam­taler på net­tet, revnet fortellin­gen. Ikke bare sprakk hans egen regi; Ap, skolen og andre offentlige insti­tusjon­ers forsøk på å min­imere sitt eget ans­var i denne sak­en, sprakk også. For den dig­i­tale kom­mu­nikasjo­nen er sporbar, og da blir den kraft­full. Den dig­i­tale mak­ten lar seg ikke styre slik vi har vært vant til, verken av enkelt­per­son­er, poli­tiske nettverk, infor­masjons­byråer, medieeiere eller andre med pengemakt. 

Feildimensjonert

I lys av dette er Vågå-sak­en ikke overdi­men­sjon­ert i medi­ene. Men den er feildimen­sjon­ert. Så langt har nettme­di­enes dekn­ing av sak­en min­net om refer­atjour­nal­is­tikk fra for­rige århun­dre. Den eneste påfal­l­ende forskjellen er at de dig­i­tale refer­atene har vært tilgjen­gelige i tilnærmet san­ntid, og at mange detal­jer har vært ute­latt av hen­syn til den min­dreårige jenta. 

Men hva skal man med dus­in­vis av jour­nal­is­ter i ett og samme rettslokale på Lille­ham­mer i den dig­i­tale tid? Hvor er rasjon­alis­er­ings­gevin­sten når alle skriv­er det samme? Hvor er sys­temkri­tikken og de vel­fun­derte analy­sene, kvalitet­sjour­nal­is­tikken som dig­i­talis­erin­gen kunne ha stim­ulert til? Hvor­for har ingen løftet temaet mek­tige-menn-tiltales-for-over­grep-mot-min­dreårige opp på et mer prin­sip­ielt nivå? Hvor­for er jour­nal­is­tene mer opp­tatt av å inter­vjue hveran­dre enn å stille kri­tiske spørsmål til den tause, mek­tige majoritet? Og hvem har under­søkt på veg­ne av den svakeste part? Frem til for­rige fredag var slike spørsmål stort sett bare reist i sosiale medier. 

For­tiden og nåti­den er fulle av eksem­pler på menn med makt som tar seg til rette. Stat­sledere, kon­gelige, presteskap, skoleledere, stor­bøn­der, poli­tikere og kjendis­er har tradis­jonelt hatt opin­io­nen på sin side og vært beskyt­tet av øvrigheten gjen­nom nettverk­sko­r­rup­sjon og kollek­tiv for­tielse. Dette er et uni­verselt fenomen: Mak­ten har stort sett kun­net gjøre hva den ville, bare den ikke etter­lot seg for tydelige spor. 

Med de nye kom­mu­nikasjons­formene står de dig­i­tale sporene som runer i stein. Vi er bare i start­fasen på en mer mange­faset­tert sosial inter­ak­sjon der munt­lighet dig­i­talis­eres, skriftlig­gjøres og offentliggjøres.

Fører ikke debatten videre, bare sladderen

Med inter­nett har nyhetsme­di­ene større tek­nol­o­giske muligheter enn noensinne til å utvikle det nyhetsstof­fet de selv vil og starte de debat­tene de selv ønsker. De kan velge og vrake i sta­tis­tisk mate­ri­ale fra dig­i­tale data­bas­er; de kan kjøre analyser av store mengder data, de kan researche his­torisk mate­ri­ale på skjer­men; de kan med få tastetrykk spore opp forskere, helseper­son­ell, psykologer, ped­a­goger og andre fag­folk som har spe­sialkunnskap på et felt som berør­er mange i sam­fun­net vårt. Her lig­ger det ansatser til mye spen­nende, selvs­tendig nyhetsstoff som kunne lages uavhengig av enkelt­sak­en i Vågå. Den mas­sive, daglige tapet­serin­gen av detal­jer fra rettslokalet i “alle kanalar” blir trøt­tende for­di den ikke før­er debat­ten videre, bare sladderen. 

Sist lørdag omtalte Sven Egil Omdal nord­menn som et folk av kikkere. Det er en inter­es­sant pås­tand. Er det ikke litt merke­lig å anklage pub­likum for å være kikkere for­di de leser den jour­nal­is­tikken de får servert? I så fall burde vi heller ha kikket mer! Vi kunne ha prob­lema­tis­ert mer, diskutert mer, opplyst hveran­dre mer. Med slike dyneløft i medi­ene kunne vi fått lys og luft på den sek­su­alis­erte mak­ten som gen­erasjon­er før oss har tabuis­ert, for­ti­et og kollek­tivt brakt til taushet.

TEMA

J

ournali
stikk

136 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. Sett fra Bergen, ser Vågå-sak­en overdi­men­sjon­ert ut fra start, i rik­s/-Oslo-medi­ene. Men den bety­delige satsin­gen på sak­en i flere Oslo-redak­sjon­er skyldes forbindelsen mel­lom den nå dømte Vågå-ord­før­eren og ledelsen i Arbei­der­par­ti­et. Ord­før­eren var lenge Arbei­der­par­ti­ets kom­mu­nale won­der­boy og hadde i noen sam­men­henger truf­fet Jens Stoltenberg. Den forbindelsen spilte han på, i sin forhånd­sprosedyre i medi­ene, trolig også i par­ti­et. Kjend­is­fak­toren bidro til å forstørre opp­merk­somheten fra oslome­di­ene, lenge. 

    Men da rettssak­en startet og noen av de avs­lørende skype-meldin­gene ble pub­lis­ert, falt korthuset fra forhånd­sprosedyren sam­men for ord­før­eren. Fra da har sak­en mis­tet sin rik­spoli­tiske dimen­sjon, og er redusert fra en poli­tisk sak til en sak om en serie sannsyn­lige over­grep mot en min­dreårig. Det er fort­satt grunn til å reise tvil om døm­mekraften til de som dyr­ket Vågå-ord­før­eren, både sen­tralt og lokalt. Men forbindelsen mel­lom rik­spoli­tikken og over­grepssak­en er brutt. 

    Etter at det sannsyn­lige saks­forhold­et var rimelig avk­lart offentlig, gjen­nom pub­lis­erin­gen av de intime dialo­gene på inter­nett, har sak­en vært klart overdi­men­sjon­ert, uansett kri­ter­iesett og avs­tand til Vågå.

    Men feildimen­sjon­ert? Hvor­for skulle nyhetsme­di­ene løfte sak­en til et prin­sip­ielt nivå? En vok­sen mak­t­mann som mis­bruk­er en svært ung kvinne, hvilke prin­sip­ielle reflek­sjon­er eller diskusjon­er inviter­er det til? Sak­en kan kan­skje gi stoff til en nov­el­le, et film­manus eller teater­stykke. Men i nyhetsme­di­ene? Der er opp­gaven å formi­dle det fak­tiske, vur­dere nyhet­skildene og aktørenes tro­verdighet og rettsak­ens for­løp, selv om det gir for­fat­terne en følelse av å lese “refer­atjour­nal­is­tikk fra for­rige århundre”.

    Reflek­sjonene og de prin­sip­ielle spørsmå­lene sak­en og saks­for­løpet reis­er, må vi ta nå i etter­tid, når nyhetsme­di­ene og dom­men har avk­lart fak­ta utover det som fort­satt måtte være av rimelig tvil. Da er det forskere, ikke nyhet­sjour­nal­is­ter, som må ta ans­var for å sørge for at vi får pre­sen­tert de hypote­sene, analy­sene og tankene de har gjort seg. Kom­mer de med noe vet­tugt og rel­e­vant, kom­mer nok nyhetsme­di­ene til å sørge for at det blir plukket opp, pub­lis­ert og debattert.

til toppen