Det visuelle konvent (2)

I mitt sen­este blog-inn­legg beskrev jeg hvor­dan Demokratene forsøk­te å gjøre det ver­balt domin­erte kon­ven­tet mer visuelt og lev­ende ved å vise video­er av temaer og av talere før de entret sce­nen i den store kon­ventsalen. I løpet av de fire dager kon­ven­tet varte viste Demokratene en rekke filmer, som ikke bare intro­duserte sen­trale folk som Joe Biden, Michelle Oba­ma og pres­i­dent Barack Oba­ma. Vi fikk også se video­er og høre taler av (tilsynela­tende) helt van­lige folk, som for eksem­pel Cindy Hewitt, som job­bet på medisin­sel­skapet Dage Behring, inntil Mitt Rom­neys sel­skap, Bain Cap­i­tal, kjøpte arbei­d­splassen hennes og angivelig kjørte den ban­kerott for å tjene penger til investorene.

http://www.youtube.com/watch?v=8ARfHd-bcnY

Det demokratiske kon­vent var fylt med video­er og taler av slike karak­ter­vit­ner, som opp­tr­er som seg selv, mer enn som advokater for Oba­mas sak. Det beste eksem­plet var kan­skje Bill Butch­er som startet sitt eget bryg­geri, Port City Brew­ing. En video forteller his­to­rien om hvor­dan Bill lykkes som “small busi­ness own­er” for­di han hadde en god ide, job­bet hardt og – som andre eiere av små bedrifter – kunne dra fordel av “Small busi­ness act”, som Oba­ma-admin­is­trasjo­nen har gjen­nom­ført. Videoen gav en god, lev­ende his­to­rie om hvor­dan små bedrifter lykkes under Oba­ma, men den retoriske kraften i Bills his­to­rie kom­mer enda tydeligere frem i de første ordene i hans korte tale på konventet:

Vet du, jeg har ikke tid til å følge så mye med på poli­tikk, for jeg er alt for opp­tatt med å dri­ve mitt fore­tak. Jeg tror at mange små bedrift­seiere har det på samme måten. Vi bryr oss ikke om val­gkam­p­ens daglige frem og tilbake. Vi vil bare ha ledere i Wash­ing­ton som tror på oss og gjør det litt enklere for oss å lykkes. Vår pres­i­dent er en slik leder

Ikke alene er Bill ikke en par­ti-insid­er, han er kan­skje ikke engang Demokrat og tilsynela­tende så uin­ter­essert i poli­tikk at han er helt apoli­tisk. Og hvem kan være mer over­be­visende i en tid hvor poli­tik­er er et skjell­sord og alle er lei poli­tiske uenigheter som aldri blir løst – enn en per­son som er apoli­tisk? Det sterkeste sannhetsvitne for en poli­tik­er, er alt­så en van­lig per­son som ikke er inter­essert i politikk.

Cindy Hewitt og Bill Butch­er er, som eksem­p­lene jeg gav i mitt for­rige bloginn­legg, nåti­dens par­al­lell til de antikke ora­tor­ers frem­still­ing av vit­ner foran juryen. På Demokratenes kon­vent fungerte disse van­lige folk som konkrete eksem­pler på generelle poli­tiske forhold: Cindy skal illus­trere føl­gene av Rom­neys rovdyrkap­i­tal­isme, Bill Butch­er skal illus­trere føl­gene av Oba­mas aktive poli­tikk for småbedrifter.

Frem­for folk som hold­er lange, ordrike taler, er det slike lev­ende fortellinger som pass­er godt til fjern­synet. For selv om en tale kan være gripende på fjern­syn, er den nå engang aller best når du fak­tisk er fysisk tilst­ede i samme rom som taleren: Når du kan føle talerens ener­gi og merke beveg­elsen i tilhør­erne, når alle rea­ger­er som en enhet og du er synkron med men­nes­ket rett ved siden av deg. Med de korte visuelle fortellin­gene fra hverda­gens Ameri­ka er det omvendt. De siger best inn under huden når man sit­ter uforstyrret hjemme i sofaen foran lyset fra fjern­synet. Men selv om disse korte visuelle fortellin­gene er særde­les fjern­synseg­nete, er sannsyn­ligheten for at noen av dem som har stilt inn på FOX, CNN, CBS eller MSNBC fak­tisk vil se videoene forsvin­nende liten.

For det første har fjern­synsstasjonene en naturlig mot­stand mot fer­dig­pro­duserte seg­menter fra kilder og inter­esse­or­gan­isas­jon­er – med god grunn. Slike videosnip­per vil frem­stå som uimot­sagt pro­pa­gan­da fra par­tiene. Og som regel er de alt­for lange for nyhetsstasjonene. Fil­men med Butch­er er 1 min­utt og 50 sekun­der, og fil­men med Ryan Case (se tidligere bloginn­legg) varte hele 2 min­ut­ter og 40 sekun­der – en mara­ton i denne sammenhengen.

For det andre er nyhetsstasjonenes tv-pro­duk­sjon­er av kon­ven­tene stort sett lagt opp som vek­sling mel­lom inter­vju, kom­mentar­er og (strategi)analyser – og så litt taler innimel­lom. Det vi ser og hør­er mest under kon­ven­tene er ikke poli­tikere, men jour­nal­is­ter, synsere og ekspert­er. Det er ikke bare partivideoene som må vike for dette oppset­tet, også talerne kom­mer – bok­stavelig – i bakgrunnen.

Ta for eksem­pel Jen­nifer Granholms tale, som jeg beskrev i et tidligere blog­ginn­legg. Granholm gav en flam­mende tale som fikk stor omtale i medi­ene etter­på. Men de fleste har antagelig ikke sett tal­en som direk­te­send­ing på fjern­synet, men enten som korte utk­lipp i nyhet­sop­p­da­teringer eller på inter­nett lang tid etter Granholm hadde for­latt sce­nen. På CNN var det for eksem­pel ikke lagt opp til at denne tale skulle sendes. I stedet for å vise Granholm brak­te nyhet­skanalen et inter­vju med Oba­mas halvsøster Maya Soetero-Ng, som diskuter­er med jour­nal­ist Piers Mor­gan hvor­dan brorens tale kan­skje vil bli. I bak­grun­nen  kan vi svakt høre Granholm rope ut mot tilhør­erne som svar­er med applaus. Mel­lom Piers og Soetero-Ng kan vi skimte taler­stolen og Granholm bak den. Til ven­stre bak Soe­toro-Ng kan vi så vidt se Granholms blå jakke pro­jis­ert opp på storskjer­men slik at alle i salen kan se henne. Her, som i det meste av fjen­syns­deknin­gen av kon­ven­tene, kom­mer talere og taler i bak­grun­nen og jour­nal­is­ters sam­taler i forgrunnen.

Mens talerne taler ser vi ekspertene, noen ganger ser vi pub­likum som applaud­er­er talerne, men fremde­les hør­er vi ikke talerne, lyden er fort­satt fra inter­vju, kom­mentar­er og analyser i stu­dio. Det vi ser oftest under tal­ene (og demokratenes video­er) er bilder som dette:

og bilder som dette:

og dette:

Det er mye mer å si om det visuelle i kon­ven­tene: om opp­bygnin­gen av sce­nen, om talernes kroppsspråk og gestiku­lasjon, om bildene pressen val­gte å trykke fra kon­ven­tene og om Demokrat­en Tam­my Dock­worth, som mis­tet benene sine i Irak og gikk på sce­nen i Char­lotte med det ene av sine kun­stige ben malt som det amerikanske flagget:

Men alt det må bli en annen gang, for i neste blog­ginn­legg vender vi opp­merk­somheten mot den siste store hen­delse som kan endre dynamikken i val­gkam­p­en: Debat­tene. De fleste her i USA er enige om at dette er Rom­neys største sjanse for å komme foran Oba­ma, men også Oba­mas største sjanse for å rykke avgjørende fra Romney.