Forvirrende dommer og kompliserte spareprodukter

Hvordan kan Høyesterett innenfor en kort tidsperiode komme til diametralt ulike resultater i saker med svært store likhetstrekk?

Det siste året har Høyesterett behan­dlet tre sak­er angående gyldigheten av en avtale mel­lom en kunde og en bank om kjøp av kom­plis­erte spare­pro­duk­ter. Den siste av de tre sak­ene, Røeggen-sak­en (Rt. 2013 s. 388), ble sågar behan­dlet av Høyesterett i tre omganger. Høyesterett kom i de to første sak­ene, Logn­vik-sak­en (Rt. 2012 s. 355) og Fokus Bank-sak­en (Rt. 2012 s. 1926), til at det ikke var grunnlag for å kjenne avtal­en ugyldig. I Røeggen-sak­en kom Høyesterett der­i­mot til at avtal­en var ugyldig i sin helhet. 

For oss som ikke har ful­gt forhan­dlin­gene for Høyesterett synes det å være svært store likhet­strekk mel­lom de tre sak­ene. Både juris­ter og ikke-juris­ter har der­for stilt spørsmålet om hvor­dan Høyesterett kan komme til diame­tralt ulike resul­tater i så like sak­er innen­for en så kort tidsperiode.

Substansiell kritikk

I et inn­legg med over­skriften “Høyesterett forvir­rer og tilslør­er” nærmer John F. Knut­sen seg dette spørsmålet. Han kri­tis­er­er Høyesterett for å tilsløre rettstil­standen, og går så langt som å hevde at de tre dommene gir «en klar indikasjon på at Høyesterett selv har svik­tet der det gjelder, nem­lig i forhold til hov­e­dopp­gavene rettsen­het og rettsavk­lar­ing.» Kri­tikken er ikke uten sub­stans. Særlig forhold­et mel­lom dom­men i Logn­vik-sak­en og dom­men i Røeggen-sak­en frem­står som problematisk.

Den kan­skje mest iøyne­fal­l­ende ulikheten mel­lom Høyesteretts tilnærm­ing i Logn­vik-sak­en og i Røeggen-sak­en gjelder opp­fat­nin­gen av hvor kom­plis­erte de aktuelle pro­duk­tene var. Fler­tal­let i Logn­vik-sak­en fremhev­er med bred penn at det arrange­mentet far og sønn Logn­vik bega seg inn på frem­sto som “over­sik­tlig i den for­stand at tapspoten­sialet nok­så enkelt lot seg kvan­tifis­ere.” (Rt. 2012 s. 355, avs­nitt 61). I den enstem­mige dom­men i Røeggen-sak­en var der­i­mot hold­nin­gen en annen. Her ble tilsvarende pro­duk­ter, låne­fi­nan­sierte aksjein­dek­soblig­asjon­er, beskrevet som “en risiko­fylt invester­ing” og som “kom­plekse pro­duk­ter som det var krevende å over­skue kon­sekvensene av for ikke-pro­fesjonelle inve­stor­er.” (Rt. 2013 s. 388, avs­nitt 100). Sett fra utsi­den er det vanske­lig å fork­lare hvor­dan det er mulig å opp­fat­te pro­duk­tene i de to sak­ene så ulikt som det Høyesterett gjør.

Heller ikke når det gjelder for­mu­lerin­gen av rettsrege­len synes Høyesterett å være enig med seg selv. I Logn­vik-sak­en inntar fler­tal­let det utgangspunk­tet at bankkun­den selv må bære risikoen for kon­sekvensene av den avtal­en han inngikk, så lenge det ikke forelå “kval­i­fis­erte man­gler” ved den infor­masjo­nen han mot­tok fra banken. (Rt. 2012 s. 355, avs­nitt 68). Så lenge infor­masjo­nen i det store og hele var kor­rekt, måtte alt­så kun­den selv bære risikoen for eventuelle mis­forståelser. I Røeggen-sak­en er tonen en annen. Her for­mulerer en enstem­mig Høyesterett langt stren­gere krav til bankens opptreden: 

[V]ed salg av risiko­pregede og kom­plekse pro­duk­ter til ikke-pro­fesjonelle inve­stor­er, må banken for­sikre seg om at kun­den forstår innhold­et i den han­de­len han begir seg inn på, og ikke gi mis­visende eller feilak­tige opplysninger om vik­tige forhold av betyd­ning for invester­ings­beslut­nin­gen” (Rt. 2013 s. 388 avs­nitt 125).

Høyesterett har med dette endret opp­fat­ning fra kun å ville gripe inn mot “kval­i­fis­erte man­gler” i Logn­vik-sak­en, til å pålegge bankene et ans­var for å for­sikre seg om kun­den forstår hva han begir seg inn på i Røeggen-saken.

Uvilje mot å innrømme feil?

Noen god fork­lar­ing på de påviste ulikhetene er vanske­lig å gi uten å ha vært tilst­ede ved dom­skon­fer­ansene i Høyesterett. En viss veiled­ning kan man likev­el finne i beslut­nin­gen om å over­føre Røeggen-sak­en fra van­lig behan­dling i Høyesterett til behan­dling i storkam­mer. I beslut­nin­gen vis­es det til dom­stolloven § 5, fjerde ledd. Etter denne bestem­melsen skal det blant annet legges vekt på “om det opp­står spørsmål om å sette til side en rettsopp­fat­ning Høyesterett har lagt til grunn i en annen sak”. Når resul­tatet i Røeggen-sak­en blir diame­tralt forskjel­lig fra resul­tatet i Logn­vik-sak­en, er det der­for nærliggende å anta at de dom­merne som del­tok i Høyesteretts behan­dling av Røeggen-sak­en mente at den rettsopp­fat­nin­gen Høyesterett ga uttrykk for i Logn­vik-sak­en ikke var kor­rekt. Hvor­for dette eventuelt ikke ble uttrykt tydeligere i dom­men vet bare de dom­merne som del­tok i behandlingen. 

Men kan­skje er det slik at høyesteretts­dom­mere, i likhet med de fleste av oss, gjerne viker tilbake fra å innrømme feil?

Røeggen-saken angir gjeldende rett

Selv om jeg kan slutte meg til Knut­sens kri­tikk av at Høyesterett uttrykke­lig burde berørt forhold­et mel­lom Logn­vik-sak­en og Røeggen-sak­en, slut­ter jeg meg ikke til hans opp­fat­ning av at avgjørelsene ikke har bidratt til å styrke forut­bereg­ne­ligheten på dette området. Allerede før dom­men i Røeggen-sak­en ble avsagt hadde dom­men i Logn­vik-sak­en blitt utsatt for til dels kraftig kri­tikk i juridisk teori. Dom­men i Logn­vik-sak­en var også en dis­sens­dom (4–1), mens dom­men i Røeggen-sak­en ble avsagt enstem­mig i storkam­mer. At den rettsopp­fat­nin­gen Høyesterett gir uttrykk for i Røeggen-sak­en er gjeldende rett synes dermed ikke særlig tvil­somt. I stor grad synes argu­men­tasjo­nen i dom­men også å ha blitt akseptert som gjeldende rett av de større aktørene i bankmarkedet. 

Knut­sen har nok likev­el rett i at flere lig­nende sak­er vil havne i rettsap­pa­ratet i årene fre­mover. Gjen­nom ved­takelsen av avtaleloven § 36 har Stortinget slått fast at det kun er avtaler som virk­er “urimelig” som kan kjennes ugyldig. Kri­teri­et forut­set­ter en skjønns­mes­sig og indi­vidu­ell vur­der­ing av den enkelte avtale. Høyesteretts bidrag til rettsavk­larin­gen vil der­for nød­vendigvis måtte begrense seg til en angivelse av vur­der­ing­stema og en avvein­ing av enkelte generelle argu­menter. Innen­for disse rammene opp­fat­ter jeg at dom­men i Røeggen-sak­en gir god veiled­ning. Jeg er der­for usikker på om den abso­lutte forut­bereg­ne­ligheten som Knut­sen synes å ønske er mulig å opp­nå. Det ville i så fall gå på bekost­ning av den vur­derin­gen av konkret rime­lighet som står helt sen­tralt i ugyldighetsvur­derin­gen etter avtaleloven § 36. 

TEMA

R

ettssta
t

11 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

3 KOMMENTARER

  1. Reidun Gjersø says:

    Hvor­dan kan Høyesterett innen­for en kort tidspe­ri­ode komme til diame­tralt ulike resul­tater i sak­er med svært store likhetstrekk?

    Kan det være at det var min­dre innsyn i de to første sak­ene , og dom­mere dermed let­tere kunne favoris­ere sine, enn i Røeggen-sak­en? — hvilket var var til­felle i sak mot Spb1 SMN ( Sendt i dag. Kan gi doku­men­tasjon, så dere kan får ver­i­fis­ert alle påstander )

  2. Poenget i vår sak — Logn­viksak­en er at kona til Høg­sterettsjusti­tiar­ius var styremedlem el styreled­er i Store­brand når desse pro­duk­ta blei lansert. Hoss ville det sett ut der­som kol­le­gene til Justi­tiar­ius skulle dømt ein bedrift der kona til sje­fen var ans­var­leg? Det kostar lite å ofre eit par bygdis­ar i forhold til 11,5 mil­liar­dar som Wier­sholm pås­tod ville bli kost­naden for finansnæringa om Logn­vik fekk med­hald. I Oslo er forøvrig etter alla sannsyn­leghet ein mak­telite i nøkkel­po­sisjonar som styr­er dette lan­det på sida av det offentlege mak­tap­pa­ratet. Folk med så stor per­son­leg makt at dei kan overkjøre det meste

til toppen