Etter TV2s partilederdebatt 21. august var Bergens Tidende ikke i tvil om at Siv Jensen var debattens klare vinner og kastet en sekser til FrP-lederen:
Kvikk, humørfylt og engasjert, uten å henfalle til suretakter. Svært tydelig om Frps vinnersaker og forslag til løsninger. I storform.
Dagbladet mente statsminister Jens Stoltenberg vant. Han fikk terningkast 5, men selv om Siv Jensen bare fikk fire (som SV-lederen Audun Lysbakken og Høyre-lederen Erna Solberg) mente avisen likevel at hun var overbevisende:
Hovedbudskap: Både Høyre og venstresida holder fast på et system som ikke er riktig. Vi vil endre systemet og er det eneste partiet som vil det. Frp tenker nytt Vår vurdering: Angriper Erna for manglende satsing på sykehjem da Høyre satt i regjering sist. Tydelig i form og innhold. Engasjert, men med humor Sitatet: Jeg vil gjerne samarbeide med deg, men dere har ikke mye å skryte av (til Erna).
I VG fikk både Jens Stoltenberg, Erna Solberg og Siv Jensen terningkast fem. Begrunnelsen for Jensens gode karakter:
Eldreomsorg er Frps hjemmebane. Gikk rett i strupen på statsministeren, og var offensiv og konkret. Angrep dristig nok både de rødgrønne og Høyre. Mindre frempå i skoledebatten. Ikke så sinna denne gangen, men tydelig likevel.
Kanskje det mest interessante med kommentarene er avisenes konsekvente omtale av at Jensen ikke var sutrete eller sur: “uten å henfalle til suretakter”, “med humor”, “ikke så sinna”. Å sutre, okke og klage gjør seg ikke særlig bra på fjernsynsskjermen – særlig ikke hvis man er kvinne. Mens menn som gjør slikt oftere blir betraktet som saklig kritiserende og med velbegrunnet bekymring, risikerer kvinner å fremstå som en irriterende kone som hakker på mannen sin. Det er det ikke mange som finner tiltrekkende – ikke engang andre kvinner.
Derfor er det er en vanskelig balanse for en kvinnelig partileder som sitter i opposisjon på samme tid å angripe og kritisere den sittende regjeringen (for det er opposisjonens oppgave) og samtidig unngå å fremstå som en trettekjær Xantippe.
Men i de seneste debattene ser det ut til at Siv Jensen har funnet en enestående balanse mellom fremdeles å kritisere det meste og samtidig fremstå positiv og fremadrettet. Hun virker imponerende ovenpå, energisk og engasjert: Alvorlig og kritisk, men også smilende og positiv, rolig og selvsikker. Når du som taler og debattant har denne følelsen, vil det uunngåelig påvirke din fremtreden og argumentasjon: Talen blir mer flytende, argumentasjonen mer sammenhengende; du blir bedre til å holde ordet og det faller deg naturlig å flette inn morsomheter, stikk til motstanderen og korte sidekommentarer, uten at du fjerner deg fra hovedargumentet ditt.
Siv Jensen under Arendalsuka, august 2013 (foto: Frp, CC: by-nc-nd)
Dette viste Siv Jensen allerede ved sitt første innlegg i TV2s partilederdebatt. Fra hennes første ord forstod man at hun følte seg vel og var godt forberedt. Programleder Oddvar Stenstrøm gir først ordet til statsminister Jens Stoltenberg som avviser at det står dårlig til i eldre- og helseomsorgen. Så vender Stenstrøm seg mot FrP-lederen: «Er du enig Siv Jensen i at dette hodebildet er bra?». Uten nølen og omsvøp svarer hun “Nei”, men så legger hun umiddelbart til at “noe er veldig bra i mange kommuner, for all del”. På få sekunder har hun vist seg som klar og prinsippfast, men også nyansert og forstående. Hun fortsetter:
Men det vi ser er et bilde som tegnes av ansatte, av pårørende, som ikke er bra og jeg synes at vi må være ærlig å innrømme at man har ikke kommet langt nok. Jeg synes det er litt feigt, når regjeringens svar på dette er en endeløs rekke med bortforklaringer, og ikke minst at man ikke tar det ansvaret man har, men skyver det på kommunene. For det er det de gjør. Sannheten er den at i 2005, før stortingsvalget, så satt Jens Stoltenberg og lovet at det skulle skinne av eldreomsorgen. I 2009 så lovet han 12.000 nye sykehjemsplasser. Han har klart å bygge 2000. Og når han blir konfrontert med den brutale virkeligheten, sier han «Nei, nei, nei, det er ikke vårt ansvar; det er kommunenes», og det er derfor at vi i så mange år, fra Fremskrittspartiets side har sagt at vi må flytte ansvaret ett sted. For når du har ulike forhold i ulike kommuner, så får ikke eldre mennesker den samme verdige pleien, som de burde få, uavhengig av hvilken kommune de bor i.
Innlegget har mange av de retoriske elementene som er typisk for Jensen og Fremskrittspartiet – og flere av dem kjennetegner overbevisende kommunikasjon: Jensen går direkte til konkrete menneskers opplevelser av situasjonen og følger opp med å gjengi det som mange antagelig fornemmer, nemlig at statsministeren og regjeringen gir bortforklaringer. Hun bruker tall som det er vanskelig å avvise (lovde 12.000, bygget 2.000), og gjør presentasjonen levende ved å innta rollen som statsministeren: “nei, nei, nei, det er ikke vårt ansvar”. Og så benytter hun de to typer retorikk som er mest karakteristisk for Fremskrittspartiet: For det første gir hun moralske vurderinger: regjeringen er feig, Stoltenberg tar ikke ansvar, eldre mennesker skal ha verdig pleie. For det andre gir hun konkrete, enkle løsninger: Vi flytter ansvaret, det løser problemet!
Og hvem er ikke interessert i å løse problemene?
Den rolige, selvsikre fremtreden med det retoriske overblikk var også tydelig i Jensens tredje innlegg. Umiddelbart innen hadde Jens Stoltenberg opponert mot synspunktet om at alt går så dårlig i Norge: “Jeg er litt opptatt av”, sa han, “at vi skal gi litt anerkjennelse og takk til de hundretusen av mennesker som jobber i pleie- og omsorg hver dag, og da må vi ikke beskrive det som elendighet”.
Som seer inviteres man til å tenke: ja, det er riktig, det er jo mange mennesker som jobber hardt på våre eldrehjem og sykehus, og det blir jo litt mye klaging og sutring i verdens beste land: det er så dårlig, og dette er enda verre, og dette er det verste. Men Siv Jensen er åpenbart forberedt på dette. Men et fast blikk på statsministeren og en forargelse som forekommer mer berettiget enn påtatt, sier hun: “Det er ingen her som ikke gir anerkjennelse til de ansatte”. Det som før virket som en fornuftig innvending fra statsministeren mot sutrekulturen, får nå mer kulør av at være et (uredelig) forsøk på å gå etter kvinnen, fremfor å gå etter ballen. Siv Jensen fortsetter med å ta arbeidstakerens perspektiv:
Det vi snarere tvert imot ønsker. Det er å gi dem bedre arbeidsforhold, så de slipper å gå hjem fra jobben hver dag med en klump i magen, fordi de føler at de ikke har det bra
“En klump i magen”; det er nesten så man føler det selv. Straks etter denne emosjonelle uroen er skapt (et problem er lokalisert), går Jensen videre i oppstemt, løsningsorientert ånd. SVs Audun Lysbakken forsøker å avbryte, men Jensen holder fast på ordet ved å løfte hånden og heve stemmen:
Nå har hele denne debatten så langt snakket om hvem som har gjort hva og hvem som burde ha gjort hva. Jeg er litt opptatt av hva skal vi nå gjøre. Så vi slippe å diskutere dette i valg etter valg, etter valg, med bortforklaringer og ping-pong spill. Da er vi nødt til å se: Har den politikken som har vært ført virket? Nei. Da må vi ta i bruk nye virkemidler.
De andre snakker, Fremskrittspartiet handler. Dette er klassisk FrP. Taleren lokaliserer et problem de fleste av oss kan gjenkjenne, og gir en konkret og enkel løsning. Så står de andre partiene på ryggen av hverandre og forteller (ikke sjeldent noe innviklet) hvorfor denne løsningen slettes ikke er mulig – og virker sært kontrære og bakstreverske, for hvorfor kan vi ikke bare løse problemene? Siv Jensen har allerede forutsett dette og fortsetter med å tilbakevise de innvendinger hun vet vil komme:
Så sier de at vi kan ikke gjøre det – å la staten få ansvaret.
Med et annet typisk FrP-argument, sammenlikningen, avviser Siv Jensen denne innvendingen:
Vel, barna våre har altså lovfestet rett til skole. Det er ikke en eneste seksåring som møter opp på skole på mandag med beskjed om at det var fullt: kom tilbake neste år. Det er fordi de har en lovfestet rett og fordi det går automatikk i det. Sånne regler har vi på mange områder, og i tillegg er det sånn …
Med dette har hun ikke bare gitt et forslag og avvist motargumentene, hun har også flyttet bevisbyrden. Nå må de andre argumentere imot FrP-løsningen, før de kan bruke tid på argumentasjon for sine egne løsninger. Igjen forsøker Lysbakken å avbryte, men Jensen gir seg ikke. Hun nagler ham med blikket, hever stemmer, gjentar setningen sin mens hun beveger hånden rytmisk og insisterende: «I‑tillegg- er-det-sånn». Men Lysbakken gir seg fremdeles ikke, og nærmer seg grensen til å være uhøflig. Hun henvender seg direkte til ham og stopper ham med en oppfordring om mer tålmodig debattkultur: «ett øyeblikk!», sier hun, og fortsetter sitt resonnement:
[i tillegg er det sånn] at hvis man ikke får det man har krav på, så får det noen konsekvenser. Man kan få erstatning, man kan klage et sted. Det er litt av problemet i dag, at de eldre blir kasteballer uten at de blir tatt hånd om. Vi vil ha slutt med det.
Løsningsorientert, fremadrettet og positiv. Slikt er det vanskelig å argumentere imot og imøtegå. Så ovenpå var Siv Jensen at hun ikke holdt seg tilbake for også å angripe – høflig og smilende – vennene på borgerlig side: Det Høyre og sentrumspartiene gjorde i regjering var ikke mye å skryte av; Erna er en hyggelig dame men hun kommer aldri til å føre Fremskrittspartiets samferdselspolitikk. Jensen fikk til og med siste ordet i debatten, etter å ha stjålet ordet fra Erna Solberg. Du må være kort, sa programlederen, og Siv Jensen svarte: “Ja, jeg skal prøve å være kort, men det er ikke så lett når Erna snakker på inn- og utpust.” Av en eller annen grunn virket det ikke uhøflig, bare som vennlig erting. De fleste smilte av det. Erna smilte også – kanskje litt anstrengt. Få dager senere angav meningsmålingene “Jevn strøm av Høyre-velgere til FrP”.
Hervoragend!