Fra sutreparti til smileparti

Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, overbeviser i valgkampens fjernsynsdebatter. Men hva er det hun gjør?

Etter TV2s parti­le­der­de­batt 21. august var Ber­gens Tiden­de ikke i tvil om at Siv Jen­sen var debat­tens kla­re vin­ner og kas­tet en sek­ser til FrP-lede­ren:

Kvikk, humør­fylt og enga­sjert, uten å hen­fal­le til sure­tak­ter. Svært tyde­lig om Frps vin­ner­sa­ker og for­slag til løs­nin­ger. I stor­form.

Dag­bla­det men­te stats­mi­nis­ter Jens Stol­ten­berg vant. Han fikk ter­ning­kast 5, men selv om Siv Jen­sen bare fikk fire (som SV-lede­ren Audun Lys­bak­ken og Høy­re-lede­ren Erna Sol­berg) men­te avi­sen like­vel at hun var over­be­vi­sen­de:

Hoved­bud­skap: Både Høy­re og venstre­sida hol­der fast på et sys­tem som ikke er rik­tig. Vi vil end­re sys­te­met og er det enes­te par­ti­et som vil det. Frp ten­ker nytt Vår vur­de­ring: Angri­per Erna for mang­len­de sat­sing på syke­hjem da Høy­re satt i regje­ring sist. Tyde­lig i form og inn­hold. Enga­sjert, men med humor Sita­tet: Jeg vil gjer­ne sam­ar­bei­de med deg, men dere har ikke mye å skry­te av (til Erna).

I VG fikk både Jens Stol­ten­berg, Erna Sol­berg og Siv Jen­sen ter­ning­kast fem. Begrun­nel­sen for Jen­sens gode karak­ter:

Eldre­om­sorg er Frps hjem­me­bane. Gikk rett i stru­pen på stats­mi­nis­te­ren, og var offen­siv og kon­kret. Angrep dris­tig nok både de rødgrøn­ne og Høy­re. Mind­re frem­på i skole­de­bat­ten. Ikke så sin­na den­ne gan­gen, men tyde­lig like­vel.

Kan­skje det mest inter­es­san­te med kom­men­ta­re­ne er avi­se­nes kon­se­kven­te omta­le av at Jen­sen ikke var sut­re­te eller sur: «uten å hen­fal­le til sure­tak­ter», «med humor», «ikke så sin­na». Å sut­re, okke og kla­ge gjør seg ikke sær­lig bra på fjern­syns­skjer­men – sær­lig ikke hvis man er kvin­ne. Mens menn som gjør slikt ofte­re blir betrak­tet som sak­lig kri­ti­se­ren­de og med vel­be­grun­net bekym­ring, risi­ke­rer kvin­ner å frem­stå som en irri­te­ren­de kone som hak­ker på man­nen sin. Det er det ikke man­ge som fin­ner til­trek­ken­de – ikke engang and­re kvin­ner.

Der­for er det er en vans­ke­lig balan­se for en kvin­ne­lig parti­le­der som sit­ter i oppo­si­sjon på sam­me tid å angri­pe og kri­ti­se­re den sit­ten­de regje­rin­gen (for det er oppo­si­sjo­nens opp­ga­ve) og sam­ti­dig unn­gå å frem­stå som en trette­kjær Xan­tip­pe.

Men i de senes­te debat­te­ne ser det ut til at Siv Jen­sen har fun­net en ene­stå­en­de balan­se mel­lom frem­de­les å kri­ti­se­re det mes­te og sam­ti­dig frem­stå posi­tiv og frem­ad­ret­tet. Hun vir­ker impo­ne­ren­de oven­på, ener­gisk og enga­sjert: Alvor­lig og kri­tisk, men også smi­len­de og posi­tiv, rolig og selv­sik­ker. Når du som taler og debat­tant har den­ne følel­sen, vil det uunn­gåe­lig påvir­ke din frem­tre­den og argu­men­ta­sjon: Talen blir mer fly­ten­de, argu­men­ta­sjo­nen mer sam­men­hen­gen­de; du blir bed­re til å hol­de ordet og det fal­ler deg natur­lig å flet­te inn mor­som­he­ter, stikk til mot­stan­de­ren og kor­te side­kom­men­ta­rer, uten at du fjer­ner deg fra hoved­ar­gu­men­tet ditt.

Siv Jensen under Arendalsuka, august 2013 (foto: Frp, CC: by-nc-nd)

Siv Jen­sen under Aren­dal­s­uka, august 2013 (foto: Frp, CC: by-nc-nd)

Det­te vis­te Siv Jen­sen alle­re­de ved sitt førs­te inn­legg i TV2s parti­le­der­de­batt. Fra hen­nes førs­te ord for­stod man at hun føl­te seg vel og var godt for­be­redt. Pro­gram­le­der Odd­var Sten­strøm gir først ordet til stats­mi­nis­ter Jens Stol­ten­berg som avvi­ser at det står dår­lig til i eld­re- og helse­om­sor­gen. Så ven­der Sten­strøm seg mot FrP-lede­ren: «Er du enig Siv Jen­sen i at det­te hode­bil­det er bra?». Uten nølen og omsvøp sva­rer hun «Nei», men så leg­ger hun umid­del­bart til at «noe er vel­dig bra i man­ge kom­mu­ner, for all del». På få sekun­der har hun vist seg som klar og prin­sipp­fast, men også nyan­sert og for­stå­en­de. Hun fort­set­ter:

Men det vi ser er et bil­de som teg­nes av ansat­te, av pårø­ren­de, som ikke er bra og jeg synes at vi må være ærlig å inn­røm­me at man har ikke kom­met langt nok. Jeg synes det er litt feigt, når regje­rin­gens svar på det­te er en ende­løs rek­ke med bort­for­kla­rin­ger, og ikke minst at man ikke tar det ansva­ret man har, men sky­ver det på kom­mu­ne­ne. For det er det de gjør. Sann­he­ten er den at i 2005, før stor­tings­val­get, så satt Jens Stol­ten­berg og lovet at det skul­le skin­ne av eldre­om­sor­gen. I 2009 så lovet han 12.000 nye syke­hjems­plas­ser. Han har klart å byg­ge 2000. Og når han blir kon­fron­tert med den bru­ta­le vir­ke­lig­he­ten, sier han «Nei, nei, nei, det er ikke vårt ansvar; det er kom­mu­ne­nes», og det er der­for at vi i så man­ge år, fra Frem­skritts­par­ti­ets side har sagt at vi må flyt­te ansva­ret ett sted. For når du har uli­ke for­hold i uli­ke kom­mu­ner, så får ikke eld­re men­nes­ker den sam­me ver­di­ge plei­en, som de bur­de få, uav­hen­gig av hvil­ken kom­mu­ne de bor i.

Inn­leg­get har man­ge av de reto­ris­ke ele­men­te­ne som er typisk for Jen­sen og Frem­skritts­par­ti­et – og fle­re av dem kjenne­teg­ner over­be­vi­sen­de kom­mu­ni­ka­sjon: Jen­sen går direk­te til kon­kre­te men­nes­kers opp­le­vel­ser av situa­sjo­nen og føl­ger opp med å gjen­gi det som man­ge anta­ge­lig for­nem­mer, nem­lig at stats­mi­nis­te­ren og regje­rin­gen gir bort­for­kla­rin­ger. Hun bru­ker tall som det er vans­ke­lig å avvise (lov­de 12.000, byg­get 2.000), og gjør pre­sen­ta­sjo­nen leven­de ved å inn­ta rol­len som stats­mi­nis­te­ren: «nei, nei, nei, det er ikke vårt ansvar». Og så benyt­ter hun de to typer reto­rikk som er mest karak­te­ris­tisk for Frem­skritts­par­ti­et: For det førs­te gir hun morals­ke vur­de­rin­ger: regje­rin­gen er feig, Stol­ten­berg tar ikke ansvar, eld­re men­nes­ker skal ha ver­dig pleie. For det and­re gir hun kon­kre­te, enk­le løs­nin­ger: Vi flyt­ter ansva­ret, det løser pro­ble­met!

Og hvem er ikke inter­es­sert i å løse pro­ble­me­ne?

Den roli­ge, selv­sik­re frem­tre­den med det reto­ris­ke over­blikk var også tyde­lig i Jen­sens tred­je inn­legg. Umid­del­bart innen had­de Jens Stol­ten­berg oppo­nert mot syns­punk­tet om at alt går så dår­lig i Nor­ge: «Jeg er litt opp­tatt av», sa han, «at vi skal gi litt aner­kjen­nel­se og takk til de hundre­tu­sen av men­nes­ker som job­ber i pleie- og omsorg hver dag, og da må vi ikke beskri­ve det som elen­dig­het».

Som seer invi­te­res man til å ten­ke: ja, det er rik­tig, det er jo man­ge men­nes­ker som job­ber hardt på våre eldre­hjem og syke­hus, og det blir jo litt mye kla­ging og sut­ring i ver­dens bes­te land: det er så dår­lig, og det­te er enda ver­re, og det­te er det ver­ste. Men Siv Jen­sen er åpen­bart for­be­redt på det­te. Men et fast blikk på stats­mi­nis­te­ren og en for­ar­gel­se som fore­kom­mer mer beret­ti­get enn påtatt, sier hun: «Det er ingen her som ikke gir aner­kjen­nel­se til de ansat­te». Det som før vir­ket som en for­nuf­tig inn­ven­ding fra stats­mi­nis­te­ren mot sutre­kul­tu­ren, får nå mer kulør av at være et (ure­de­lig) for­søk på å gå etter kvin­nen, frem­for å gå etter bal­len. Siv Jen­sen fort­set­ter med å ta arbeids­ta­ke­rens per­spek­tiv:

Det vi sna­re­re tvert imot øns­ker. Det er å gi dem bed­re arbeids­for­hold, så de slip­per å gå hjem fra job­ben hver dag med en klump i magen, for­di de føler at de ikke har det bra

«En klump i magen»; det er nes­ten så man føler det selv. Straks etter den­ne emo­sjo­nel­le uro­en er skapt (et pro­blem er loka­li­sert), går Jen­sen vide­re i opp­stemt, løs­nings­ori­en­tert ånd. SVs Audun Lys­bak­ken for­sø­ker å avbry­te, men Jen­sen hol­der fast på ordet ved å løf­te hån­den og heve stem­men:

Nå har hele den­ne debat­ten så langt snak­ket om hvem som har gjort hva og hvem som bur­de ha gjort hva. Jeg er litt opp­tatt av hva skal vi nå gjø­re. Så vi slip­pe å dis­ku­te­re det­te i valg etter valg, etter valg, med bort­for­kla­rin­ger og ping-pong spill. Da er vi nødt til å se: Har den poli­tik­ken som har vært ført vir­ket? Nei. Da må vi ta i bruk nye virke­mid­ler.

De and­re snak­ker, Frem­skritts­par­ti­et hand­ler. Det­te er klas­sisk FrP. Tale­ren loka­li­se­rer et pro­blem de fles­te av oss kan gjen­kjen­ne, og gir en kon­kret og enkel løs­ning. Så står de and­re par­ti­ene på ryg­gen av hver­and­re og for­tel­ler (ikke sjel­dent noe inn­vik­let) hvor­for den­ne løs­nin­gen slet­tes ikke er mulig – og vir­ker sært kon­trære og bak­stre­vers­ke, for hvor­for kan vi ikke bare løse pro­ble­me­ne? Siv Jen­sen har alle­re­de for­ut­sett det­te og fort­set­ter med å til­bake­vise de inn­ven­din­ger hun vet vil kom­me:

Så sier de at vi kan ikke gjø­re det – å la sta­ten få ansva­ret.

Med et annet typisk FrP-argu­ment, sam­men­lik­nin­gen, avvi­ser Siv Jen­sen den­ne inn­ven­din­gen:

Vel, bar­na våre har alt­så lov­fes­tet rett til sko­le. Det er ikke en enes­te seks­åring som møter opp på sko­le på man­dag med beskjed om at det var fullt: kom til­ba­ke nes­te år. Det er for­di de har en lov­fes­tet rett og for­di det går auto­ma­tikk i det. Sån­ne reg­ler har vi på man­ge områ­der, og i til­legg er det sånn …

Med det­te har hun ikke bare gitt et for­slag og avvist mot­ar­gu­men­te­ne, hun har også flyt­tet bevis­byr­den. Nå må de and­re argu­men­te­re imot FrP-løs­nin­gen, før de kan bru­ke tid på argu­men­ta­sjon for sine egne løs­nin­ger. Igjen for­sø­ker Lys­bak­ken å avbry­te, men Jen­sen gir seg ikke. Hun nag­ler ham med blik­ket, hever stem­mer, gjen­tar set­nin­gen sin mens hun beve­ger hån­den ryt­misk og insis­te­ren­de: «I-til­legg- er-det-sånn». Men Lys­bak­ken gir seg frem­de­les ikke, og nær­mer seg gren­sen til å være uhøf­lig. Hun hen­ven­der seg direk­te til ham og stop­per ham med en opp­ford­ring om mer tål­mo­dig debatt­kul­tur: «ett øye­blikk!», sier hun, og fort­set­ter sitt reson­ne­ment:

[i til­legg er det sånn] at hvis man ikke får det man har krav på, så får det noen kon­se­kven­ser. Man kan få erstat­ning, man kan kla­ge et sted. Det er litt av pro­ble­met i dag, at de eld­re blir kaste­bal­ler uten at de blir tatt hånd om. Vi vil ha slutt med det.

Løs­nings­ori­en­tert, frem­ad­ret­tet og posi­tiv. Slikt er det vans­ke­lig å argu­men­te­re imot og imøte­gå. Så oven­på var Siv Jen­sen at hun ikke holdt seg til­ba­ke for også å angri­pe – høf­lig og smi­len­de – ven­ne­ne på bor­ger­lig side: Det Høy­re og sen­trums­par­ti­ene gjor­de i regje­ring var ikke mye å skry­te av; Erna er en hyg­ge­lig dame men hun kom­mer ald­ri til å føre Frem­skritts­par­ti­ets sam­ferd­sels­po­li­tikk. Jen­sen fikk til og med sis­te ordet i debat­ten, etter å ha stjå­let ordet fra Erna Sol­berg. Du må være kort, sa pro­gram­le­de­ren, og Siv Jen­sen svar­te: «Ja, jeg skal prø­ve å være kort, men det er ikke så lett når Erna snak­ker på inn- og utpust.» Av en eller annen grunn vir­ket det ikke uhøf­lig, bare som venn­lig erting. De fles­te smil­te av det. Erna smil­te også – kan­skje litt anstrengt. Få dager sene­re angav menings­må­lin­ge­ne «Jevn strøm av  Høy­re-vel­ge­re til FrP».

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

  1. Her­vora­gend!

til toppen