Sanne rykter eller manipulerte sannheter?

Kinesiske nettbrukeres begrensede frihet er igjen under press. Spørsmålet er hvem som egentlig har skylda, myndighetene eller brukerne? Eller begge?

På tiltalebenken står en kvinne. Gu Kailai er konen til den en gang så mek­tige borg­er­mesteren i Chongqing, Bo Xilai, en mann som i løpet av 2012 falt fra en av de høyeste top­pene i det kine­siske poli­tiske liv ned i en grøft av grav­erende anklager, delvis knyt­tet til for­bry­telser Gu Kailai skal ha begått. Dom­meren skal avsi sin dom i sak­en mot henne, hun er tiltalt for mordet på den britiske for­ret­nings­man­nen Neil Hey­wood. Men er det virke­lig Gu Kailai vi ser på bildene fra rettssalen? Eller er det en dingzui, en “sted­fortre­dende krim­inell”, alt­så en stakkar som er plassert der for å ta støyten for et mer inn­fly­telses­rikt samfunnsmedlem?

Ryk­ter og speku­lasjon­er om damen i rettssalen fløt rel­a­tivt fritt på Sina Wei­bo, en av de mest bruk­te kine­siske mikroblog­gingst­jen­estene, selv om søke­ordet dingzui, i likhet med en rekke andre ord knyt­tet til sak­en, var blokkert fra den interne søke­funksjo­nen. Men det skal mer til enn veletablerte og forholdsvis forut­sig­bare kon­trollmekanis­mer som blokkerte søke­ord for å stoppe speku­lasjonene blant kine­siske net­tbrukere; det kine­siske språket er rikt på ord og der­til tilhørende kreative språk­løs­ninger. Og blant annet der­for kan vi finne en rekke kri­tiske ytringer i den kine­siske inter­netts­færen, til tross for at denne sfæren også er av de mest sen­sur­erte og sterk­est kon­trollerte i vår glob­ale internettvirkelighet.

Sina Weibo for iPhone.

Sina Wei­bo for iPhone.

Både oms­tendighetene rundt sak­en mot Gu Kailai og Bo Xilai og den fak­tiske eksis­tensen av et begrep som “sted­fortre­dende krim­inell” er verdt en analyse i seg selv. Men speku­lasjonene rundt damen i rettssalen er også rel­e­vant for å bel­yse kom­plek­siteten man hver dag manøvr­erer i på det kine­siske net­tet. Et nett som er eid og kon­trollert av den kine­siske stat; som siden 2008/09 har blokkert til­gang til mye bruk­te app­likasjon­er som YouTube, Face­book og Twit­ter; som aktivt sen­sur­erer og kon­trollerer innhold; og som ikke minst teller 600 mil­lion­er brukere, hvor halv­parten av dem nå opp­gir å være aktive brukere av mikroblog­gingsplat­tformer hvor dia­log og infor­masjons­del­ing er vik­tig­ste stikkord.

Dessverre er ryk­ter og desin­for­masjon spredt av brukere også en reell og prob­lema­tisk del av denne virke­ligheten, sam­tidig som styres­mak­tene på sin side med ujevne mel­lom­rom slår ned på “ryk­te­spred­ning” i egne anti-ryk­tekam­pan­jer, hvor anførsel­steg­nene hen­vis­er til noe ana­lytikere gjerne mis­tenker er en rausere, løsere og mer egen­rådig defin­isjon av hva ryk­ter og feil­in­for­masjon består av.

I en mas­teropp­gave lev­ert ved Uni­ver­sitetet i Oslo gikk jeg det kine­siske mikroblog­gingsverk­tøyet Sina Wei­bo nærmere etter i sømmene. Analy­sen fokuserte på poster knyt­tet til en tragisk togu­lykke 23. juli 2011. Den viste at selv om vi kan finne til dels meget skarp og direk­te kri­tikk av — og også argu­men­tasjon­s­mes­sig vel­bal­ansert støtte til — styres­mak­tene på Sina Wei­bo, er tilst­ede­værelsen av kon­troll og sen­sur, både direk­te og indi­rek­te, av enorm kon­sekvens for bruk og nyt­tever­di av applikasjonen.

De mest inn­fly­tel­ses­rike bru­kerne har mang­fol­dige mil­lio­ner følgere

Sina Wei­bo beskrives best som en vel­lykket og funksjon­sspekket bruks- og innholds­fusjon av Face­book og Twit­ter. I likhet med Twit­ter har poster en begren­sning på 140 tegn. Man kan likev­el si atskil­lig mer med 140 kine­siske tegn enn ved bruk av vårt teg­nkrevende alfa­bet, i til­legg til at tekst postet som bilder i all hov­ed­sak gjør teg­n­be­gren­snin­gen irrel­e­vant på Sina Wei­bo. De mest inn­fly­telses­rike bruk­erne har mang­foldige mil­lion­er føl­gere, og når dermed også poten­sielt en enorm mengde men­nesker på fryk­telig kort tid med postene sine.

Da en for­ret­nings­mann lovet å betale 1 yuan (omtrent 1 kr) for hver gang en bruk­er delte den aktuelle posten, som støt­tet en donasjon til en to år gam­mel jente som mis­tet begge forel­drene sine i togu­lykken i 2011, svarte brukere av Sina Wei­bo med å dele posten nærmere 1 mil­lion ganger. Virale poster har ofte hun­dretusen­vis av delinger, og kom­men­tar­fel­tet som føl­ger dem rom­mer gjerne flere tusen ulike stem­mer i kako­fonien som utgjør kine­siske nettbrukere.

Med både Face­book, Twit­ter, YouTube og en rekke andre inter­nasjon­alt mye bruk­te nettst­ed­er uten­for rekke­v­id­de de siste fem årene, har tjen­ester som Sina Wei­bo og dens like fått utvikle seg mer eller min­dre fritt i det enorme kine­siske markedet. Det kine­siske inter­net­tet tar der­for på mange måter form som et avansert intranett, med myn­dighetene som eiere av den tekniske infra­struk­turen og også overord­net kon­trol­lor­gan for de kine­siske innhold­sleverandørene. Sam­men­liknin­gen med et lukket intranett er likev­el man­gel­full, vi kan tross alt med enkel­het se inn og benytte oss av kine­siske app­likasjon­er (mest nyt­tig om man kan kine­sisk), selv om kine­siske net­tbrukere holdes uten­for mange, men på langt nær alle, inter­nasjonale applikasjoner.

Om du har ropt for høyt for lenge, risi­ke­rer du å bli invi­tert til å «drikke te» hos politiet

Kine­serne har Sina Wei­bo i stedet for Twit­ter, Ren­Ren i stedet for Face­book, Youku i stedet for YouTube og Baidu i stedet for Google. Få tar seg bryet ved å skaffe seg pro­gram­vare som kan bryte gjen­nom sper­rene myn­dighetene har satt opp i The Great Fire­wall of Chi­na for å nå de blokkerte nettsi­dene. Flere av de kine­siske app­likasjonene puster fak­tisk også sitt nettgenetiske opphav i nakken hva bruk­er­venn­lighet og funksjon­alitet angår. De kine­siske nettst­e­dene byr på mye spen­nende innhold og under­hold­ning, men de begrens­es likev­el av det største ankepunk­tet mot dem, nem­lig sen­sur og kontroll.

Teknologifrelste kinesere i Den forbudte by, Beijing (foto: Olav A. Øvrebø)

Teknologifrel­ste kine­sere i Den for­budte by, Bei­jing (foto: Olav A. Øvrebø)

Mekanis­mene myn­dighetene benyt­ter seg av for å kon­trollere netts­færen er mange. Ikke bare er lis­ten over blokkerte nettsider omfat­tende, i enkelte til­feller har myn­dighetene også stengt net­til­gang delvis eller helt, blant annet etter opp­tøy­er i Xin­jiang-provin­sen i 2009. Net­til­gan­gen ble senere gjenop­pret­tet, men da med blokkeringer av sider som Face­book og Twitter.

Brukere av infor­masjons- og kom­mu­nikasjon­sap­p­likasjon­er som Sina Wei­bo støter ikke bare på blokkerte søke­ord, man kan også risikere at posten som ble skrevet i velfor­mulerte og sub­tilt kri­tiske vendinger før kvelds­mat­en, har blitt fjer­net av mod­er­a­tor­er dagen etter. Der­som du var min­dre sub­til — eller spredte ryk­ter via nettver­ket — vil du kan­skje oppleve begrenset funksjon­alitet innad i app­likasjo­nen, slik at du har mis­tet muligheten til å kom­mentere eller dele poster, eller kan­skje blir du utestengt fra app­likasjo­nen i sin hel­het. Om du har ropt for høyt for lenge, risik­er­er du å bli invitert til å “drikke te” hos poli­ti­et, alt­så bli tatt inn til avhør.

«Femti øre-arméen” har fått nav­net sitt etter hvor mye de angi­ve­lig får betalt for å omtale myn­dig­he­tene i rosende ordelag

Selv om bror­parten av sen­sur­erte poster for­dufter sporløst (du kan for øvrig søke frem sen­sur­erte poster frem til juli 2013 ved for eksem­pel å bruke verk­tøyet Wei­boTrends), finnes det også syn­lige spor av sen­sur på app­likasjon­er som Sina Wei­bo. I enkelte til­feller dukker det opp ulike stan­dard­beskjed­er der poster og annet innhold har blitt fjer­net, én av dem sier enkelt og gre­it at innhold­et er fjer­net av bruk­eren, en annen oppl­yser at innhold har blitt fjer­net for­di det ikke er “passende for offent­ligheten”. I andre til­feller omtaler brukere selv at sen­sur har forekom­met, noe som dermed også er en uttalt påmin­nelse om at sen­sur og kon­troll er sterkt tilst­ede­værende i den kine­siske nettoffentligheten.

Av mer usyn­lige strate­gi­er for kon­troll fremhev­er net­tbrukere selv gjerne bruken av kom­men­ta­tor­er, såkalte wu mao dang eller “femti øre-arméen”, som har fått navnet sitt etter hvor mye de angivelig får betalt for å omtale myn­dighetene i rosende orde­lag og styre offent­lighetens kollek­tive bevis­s­thet i øns­ket ret­ning på net­tet. Speku­lasjon­er om sist­nevnte tak­tikk dukket opp da Bo Xilai i august i år stod tiltalt for kor­rup­sjon og mak­t­mis­bruk i for­len­gelsen av sak­en hvor hans kone mot­tok en betinget døds­dom for drapet på Neil Hey­wood. Det meste av pro-Bo-kom­mentar­er ble effek­tiv sen­sur­ert, og det man stod igjen med var en rekke poster og tilhørende kom­mentar­er som uttalte støtte til styres­mak­tene, hvor man fremhevet sak­en som et eksem­pel på myn­dighetenes dedik­erte kamp mot kor­rup­sjon, også helt opp til den poli­tiske eliten. Enkelte kom­mentar­er i strøm­men avfei­de støt­ten til styres­mak­tene som pro­pa­gan­da sign­ert wu mao dang.

Begge del­er, både stan­dard­beskjed­er om fjer­net innhold og kom­mentar­er som avskrives som pro­pa­gan­da fra styres­mak­tene, er eksem­pler på syn­lig gjen­nom­føring og forsøk på infor­masjon­skon­troll på nett i Kina, sam­tidig som man også ser at det finnes rom til å ytre seg kri­tisk. Til tross for strengt kon­trollerte forhold gir Sina Wei­bo også fort­satt et mer ærlig inntrykk av menin­gene blant et bredere lag av den kine­siske befolknin­gen enn de tradis­jonelle masseme­di­ene, som også er under kon­troll av myndighetene.

Ryk­ter og usann­he­ter er et reelt pro­blem i den kine­siske nettsfæren

De kine­siske myn­dighetene er naturligvis klar over nyt­tever­di­en av en aktiv netts­fære som del av mod­erne utvikling. I en rap­port fra 2010 hevder myn­dighetene at kine­siske net­tbrukere nyter full ytrings­fri­het på net­tet, men da rik­tig­nok fri­het “i overensstem­melse med kine­sisk lov”. Denne fulle fri­heten har igjen nylig blitt satt på prøve. I sep­tem­ber 2013 iverk­sat­te kine­siske myn­digheter tiltak myn­tet på å røske opp i ukul­turen net­tbrukere har lagt til seg ved å spre ondsinnede “ryk­ter” i den kine­siske netts­færen. Blant annet har høyesterett ved­tatt at poster vur­dert som ryk­ter og som har mer enn 5000 vis­ninger og 500 delinger, kan med­føre straff for opphavs­man­nen i form av bøter eller inntil tre års fengsel for ærekrenkelse. Der­som målet skal være fri mening­sutvek­sling på det kine­siske net­tet, er dette prob­lema­tisk av åpen­bare grun­ner. Med det sagt er ryk­ter og usannheter et reelt prob­lem i den kine­siske netts­færen, selv om dette på ingen måte skal gi grunnlag for retts­for­føl­gelse av enkelt­brukere. Ryk­tene som spres på det kine­siske net­tet vari­er­er i grad og omfang, eksem­pelvis verserte det i mars 2012 ryk­ter om et mulig kupp­forsøk i Bei­jing. Etter hvert som ryk­tene om kupp­forsøket vok­ste i styrke og omfang, ble kom­men­ta­tor­funksjonene på enkelte nettst­ed­er, blant annet Sina Wei­bo, stengt over en tredagers peri­ode, og seks per­son­er ble også arrestert for å ha startet rykteflommen.

Grunnene til at ryk­ter og feil­in­for­masjon har utviklet seg som et karak­ter­is­tisk trekk ved den kine­siske netts­færen er mange, sam­men­sat­te og for omfat­tende for gjen­nom­gang her (se dette to år gam­le inter­vjuet med akademik­eren Hu Yong for betrak­t­ninger som er rel­e­vante også i dag). I min egen analyse av kine­siske mikroblog­gingsposter knyt­tet til togkras­jet i 2011 støtte jeg på ulike ryk­ter, eksem­pelvis at en erk­lært død pas­sas­jer våknet dypt ned­kjølt på et likhus, og at de havar­erte togvognene ble begravd på ulykkesst­edet mens det fort­satt var pas­sas­jer­er inni dem i et forsøk på å dekke over årsak­en til togu­lykken. Begge disse ryk­tene ble omtalt av bruk­er­pro­fil­er i dataut­val­get, pro­fil­er som ikke rep­re­sen­terte pri­vat­brukere, men som var oppret­tet med for­mål om å under­søke, avkrefte og bekrefte ryk­ter som fly­ter rundt på nettst­ed­er som Sina Wei­bo. Bilder og video viste at det fak­tisk var grave­mask­in­er i aksjon rundt togset­tene på ulykkest­edet, men ryk­tet om at det fort­satt var pas­sas­jer­er om bord ble avvist flere sted­er på Sina Wei­bo. Blant annet ble en mobil­video som mente å vise en kropp fal­l­ende fra togset­tet senere avkreftet av net­tbrukere som en bit av selve togset­tet. Den plut­selig oppvåknede man­nen på likhuset ble også avkreftet som feil­in­for­masjon i forhold til togu­lykken, selv om his­to­rien i seg selv ble bekreftet som en fak­tisk hen­delse i Sør-Afri­ka. Også bilder fra en demon­strasjon i mer lib­erale Hong Kong, angivelig holdt til støtte for ofrene i togu­lykken, viste seg å være manip­ulerte bilder fra en marsj til støtte for kid­nap­ping­sofre i Mani­la året før. Rund­hån­det omgang med både kilder, foto- og video­ma­te­ri­ale bidrar til å under­grave tro­verdigheten til infor­masjon man finner på det kine­siske net­tet, og fork­lu­dr­er også poten­sialet til net­tap­p­likasjonene som verdi­fulle, bruk­er­styrte alter­na­tiv til de tradis­jonelle massemediene.

Et vanlig syn på t-banen i Beijing: Full konsentrasjon om smarttelefonen. (Foto: Lu Feng. CC: by-nc-nd)

Et van­lig syn på t‑banen i Bei­jing: Full kon­sen­trasjon om smart­tele­fo­nen. (Foto: Lu Feng. CC: by-nc-nd)

I til­legg har alt­så myn­dighetene selv lansert et eget korstog mot ryk­ter og det de anser for å være skadelig net­tinnhold. For­ret­nings­man­nen Charles Xue har 12 mil­lion­er føl­gere på Sina Wei­bo, og ble nylig arrestert under anklager om kjøp av sek­suelle tjen­ester. Ana­lytikere mis­tenker at han egentlig er arrestert for å ha ment for meget, for høyt og for lenge, til for mange. I en arrestasjon som pass­er helt med den pågående kam­pan­jen ble 16 år gam­le Yang Hui anholdt anklaget for ryk­te­spred­ning i poster på nett hvor han sat­te spørsmål­stegn ved lokale politimyn­digheters hånd­ter­ing av en drapssak. Net­tbrukere svarte med mobilis­er­ing rundt Yang og ini­tierte granskn­ing av offentlige tjen­este­menn i provin­sen. At den lokale poli­tis­je­fen senere ble sus­pendert kred­iteres i enkelte kom­mentar­er net­tbruk­eres mobilis­er­ing, mens den off­isielle begrun­nelsen for repre­saliene mot poli­tis­je­fene hevdes å ikke være relatert til sak­en til Yang Hui.

Selv om det kine­siske net­tet gir rom for kri­tiske røster og meninger, også innen­for de mange rammene av infor­masjon­skon­troll, er det myn­dighetene og deres ikke-defin­erte grenser for hva som er “passende innhold” og “ryk­ter” som er den evige jok­eren i spillet om fri mening­sutvek­sling. Rap­porter nå melder om at inn­fly­telses­rike nettper­son­ligheter fryk­ter for egen sikker­het og der­for veier sine ord langt mer omhyggelig enn før, eller trap­per ned net­tak­tiviteten generelt. Sam­tidig vis­er mobilis­erin­gen rundt enkelt­per­son­er som Yang Hui fort­satt vil­je til engas­je­ment og han­dlekraft. Dette er pos­i­tivt på lokalt plan, men de nasjonale nettmusk­lene styres­mak­tene nå flekser er faretru­ende store.

Det kine­siske inter­net­tet bær­er en his­to­rie full av sterke (mot)stemmer og krea­tive løsninger

Det kan være grunn til å fryk­te at en generell ukul­tur av feil­in­for­masjon, innholds­ma­n­ip­u­ler­ing og man­glende kildekri­tikk i så stor grad kan komme til å fork­lu­dre de kine­siske nettplat­tformene at de reduseres til lite annet enn kanaler for støyende under­hold­ning. En slik for­ringelse av for eksem­pel Sina Wei­bo som infor­masjon­skanal styrkes ytterligere ved at kom­men­ta­tor­er – især de kri­tisk oppo­sisjonelle – lukes ut fra plat­tformene i kam­pan­jer slik den vi ser bre seg utover det kine­siske net­tet nå. Der­som kri­tiske røster blir skremt til å dempe seg eller for­late de mest pop­ulære app­likasjonene til fordel for mer lukkede fora uten samme brede ned­slags­felt, vil kli­maet som tross alt har fått utvikle seg for folkets røster de siste par årene svekkes bety­delig. Er man pes­simist, ser det hele mørkt ut. For det kine­siske intranet­tet kan delvis betrak­tes som en inter­nasjon­alt isol­ert sfære som i stadig større grad biter seg i halen når det gjelder å formi­dle og diskutere sam­funns­mes­sig kri­tiske sak­er via blog­ger, mikroblog­ger og lik­nende nettplattformer. 

Pes­simis­ten vil heller ikke ha noe prob­lem med å finne et utall kine­siske net­tbrukere som i all hov­ed­sak bryr seg mest om self­ies (selv­portret­ter) på cafe og dagens antrekk. Det kan være under­hold­ende nok, og også blant tilsynela­tende til­forlatelige under­hold­ningsposter kan det finnes snev av kri­tisk ytring og dypere menings­bærende innhold. Der­for har opti­mis­ten fort­satt også lov og grunn til å håpe. Det kine­siske inter­net­tet bær­er en his­to­rie full av sterke (mot)stemmer og kreative løs­ninger som svar på innstrammede net­tøyler. Som Johan Lagerkvist så passende påpek­te i sin artikkel “The Rise of Pub­lic Opin­ion in Chi­na” i 2005: men­nesker som plut­selig nyter større poli­tisk fri­het enn før, er ekstremt lite vil­lige til å skulle ta så mye som et eneste lite skritt tilbake. Så selv om kat­ten for øye­b­likket har sterk tilst­ede­værelse som sjef i huset, betyr det ikke at musene slut­ter å danse i de mange krik­er og kro­ker rundt omkring, og man vet aldri når en over­rask­ende flash mob plan­lagt i det stille kan finne på å slå varige gnis­ter i den kollek­tive kreativiteten igjen for neste dytt videre mot en fri, åpen, innholdsmes­sig verdi­full og tro­verdig nettsfære.

TEMA

O

ffentli
ghet

91 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen