På tiltalebenken står en kvinne. Gu Kailai er konen til den en gang så mektige borgermesteren i Chongqing, Bo Xilai, en mann som i løpet av 2012 falt fra en av de høyeste toppene i det kinesiske politiske liv ned i en grøft av graverende anklager, delvis knyttet til forbrytelser Gu Kailai skal ha begått. Dommeren skal avsi sin dom i saken mot henne, hun er tiltalt for mordet på den britiske forretningsmannen Neil Heywood. Men er det virkelig Gu Kailai vi ser på bildene fra rettssalen? Eller er det en dingzui, en “stedfortredende kriminell”, altså en stakkar som er plassert der for å ta støyten for et mer innflytelsesrikt samfunnsmedlem?
Rykter og spekulasjoner om damen i rettssalen fløt relativt fritt på Sina Weibo, en av de mest brukte kinesiske mikrobloggingstjenestene, selv om søkeordet dingzui, i likhet med en rekke andre ord knyttet til saken, var blokkert fra den interne søkefunksjonen. Men det skal mer til enn veletablerte og forholdsvis forutsigbare kontrollmekanismer som blokkerte søkeord for å stoppe spekulasjonene blant kinesiske nettbrukere; det kinesiske språket er rikt på ord og dertil tilhørende kreative språkløsninger. Og blant annet derfor kan vi finne en rekke kritiske ytringer i den kinesiske internettsfæren, til tross for at denne sfæren også er av de mest sensurerte og sterkest kontrollerte i vår globale internettvirkelighet.
Sina Weibo for iPhone.
Både omstendighetene rundt saken mot Gu Kailai og Bo Xilai og den faktiske eksistensen av et begrep som “stedfortredende kriminell” er verdt en analyse i seg selv. Men spekulasjonene rundt damen i rettssalen er også relevant for å belyse kompleksiteten man hver dag manøvrerer i på det kinesiske nettet. Et nett som er eid og kontrollert av den kinesiske stat; som siden 2008/09 har blokkert tilgang til mye brukte applikasjoner som YouTube, Facebook og Twitter; som aktivt sensurerer og kontrollerer innhold; og som ikke minst teller 600 millioner brukere, hvor halvparten av dem nå oppgir å være aktive brukere av mikrobloggingsplattformer hvor dialog og informasjonsdeling er viktigste stikkord.
Dessverre er rykter og desinformasjon spredt av brukere også en reell og problematisk del av denne virkeligheten, samtidig som styresmaktene på sin side med ujevne mellomrom slår ned på “ryktespredning” i egne anti-ryktekampanjer, hvor anførselstegnene henviser til noe analytikere gjerne mistenker er en rausere, løsere og mer egenrådig definisjon av hva rykter og feilinformasjon består av.
I en masteroppgave levert ved Universitetet i Oslo gikk jeg det kinesiske mikrobloggingsverktøyet Sina Weibo nærmere etter i sømmene. Analysen fokuserte på poster knyttet til en tragisk togulykke 23. juli 2011. Den viste at selv om vi kan finne til dels meget skarp og direkte kritikk av — og også argumentasjonsmessig velbalansert støtte til — styresmaktene på Sina Weibo, er tilstedeværelsen av kontroll og sensur, både direkte og indirekte, av enorm konsekvens for bruk og nytteverdi av applikasjonen.
De mest innflytelsesrike brukerne har mangfoldige millioner følgere
Sina Weibo beskrives best som en vellykket og funksjonsspekket bruks- og innholdsfusjon av Facebook og Twitter. I likhet med Twitter har poster en begrensning på 140 tegn. Man kan likevel si atskillig mer med 140 kinesiske tegn enn ved bruk av vårt tegnkrevende alfabet, i tillegg til at tekst postet som bilder i all hovedsak gjør tegnbegrensningen irrelevant på Sina Weibo. De mest innflytelsesrike brukerne har mangfoldige millioner følgere, og når dermed også potensielt en enorm mengde mennesker på fryktelig kort tid med postene sine.
Da en forretningsmann lovet å betale 1 yuan (omtrent 1 kr) for hver gang en bruker delte den aktuelle posten, som støttet en donasjon til en to år gammel jente som mistet begge foreldrene sine i togulykken i 2011, svarte brukere av Sina Weibo med å dele posten nærmere 1 million ganger. Virale poster har ofte hundretusenvis av delinger, og kommentarfeltet som følger dem rommer gjerne flere tusen ulike stemmer i kakofonien som utgjør kinesiske nettbrukere.
Med både Facebook, Twitter, YouTube og en rekke andre internasjonalt mye brukte nettsteder utenfor rekkevidde de siste fem årene, har tjenester som Sina Weibo og dens like fått utvikle seg mer eller mindre fritt i det enorme kinesiske markedet. Det kinesiske internettet tar derfor på mange måter form som et avansert intranett, med myndighetene som eiere av den tekniske infrastrukturen og også overordnet kontrollorgan for de kinesiske innholdsleverandørene. Sammenlikningen med et lukket intranett er likevel mangelfull, vi kan tross alt med enkelhet se inn og benytte oss av kinesiske applikasjoner (mest nyttig om man kan kinesisk), selv om kinesiske nettbrukere holdes utenfor mange, men på langt nær alle, internasjonale applikasjoner.
Om du har ropt for høyt for lenge, risikerer du å bli invitert til å «drikke te» hos politiet
Kineserne har Sina Weibo i stedet for Twitter, RenRen i stedet for Facebook, Youku i stedet for YouTube og Baidu i stedet for Google. Få tar seg bryet ved å skaffe seg programvare som kan bryte gjennom sperrene myndighetene har satt opp i The Great Firewall of China for å nå de blokkerte nettsidene. Flere av de kinesiske applikasjonene puster faktisk også sitt nettgenetiske opphav i nakken hva brukervennlighet og funksjonalitet angår. De kinesiske nettstedene byr på mye spennende innhold og underholdning, men de begrenses likevel av det største ankepunktet mot dem, nemlig sensur og kontroll.
Teknologifrelste kinesere i Den forbudte by, Beijing (foto: Olav A. Øvrebø)
Mekanismene myndighetene benytter seg av for å kontrollere nettsfæren er mange. Ikke bare er listen over blokkerte nettsider omfattende, i enkelte tilfeller har myndighetene også stengt nettilgang delvis eller helt, blant annet etter opptøyer i Xinjiang-provinsen i 2009. Nettilgangen ble senere gjenopprettet, men da med blokkeringer av sider som Facebook og Twitter.
Brukere av informasjons- og kommunikasjonsapplikasjoner som Sina Weibo støter ikke bare på blokkerte søkeord, man kan også risikere at posten som ble skrevet i velformulerte og subtilt kritiske vendinger før kveldsmaten, har blitt fjernet av moderatorer dagen etter. Dersom du var mindre subtil — eller spredte rykter via nettverket — vil du kanskje oppleve begrenset funksjonalitet innad i applikasjonen, slik at du har mistet muligheten til å kommentere eller dele poster, eller kanskje blir du utestengt fra applikasjonen i sin helhet. Om du har ropt for høyt for lenge, risikerer du å bli invitert til å “drikke te” hos politiet, altså bli tatt inn til avhør.
«Femti øre-arméen” har fått navnet sitt etter hvor mye de angivelig får betalt for å omtale myndighetene i rosende ordelag
Selv om brorparten av sensurerte poster fordufter sporløst (du kan for øvrig søke frem sensurerte poster frem til juli 2013 ved for eksempel å bruke verktøyet WeiboTrends), finnes det også synlige spor av sensur på applikasjoner som Sina Weibo. I enkelte tilfeller dukker det opp ulike standardbeskjeder der poster og annet innhold har blitt fjernet, én av dem sier enkelt og greit at innholdet er fjernet av brukeren, en annen opplyser at innhold har blitt fjernet fordi det ikke er “passende for offentligheten”. I andre tilfeller omtaler brukere selv at sensur har forekommet, noe som dermed også er en uttalt påminnelse om at sensur og kontroll er sterkt tilstedeværende i den kinesiske nettoffentligheten.
Av mer usynlige strategier for kontroll fremhever nettbrukere selv gjerne bruken av kommentatorer, såkalte wu mao dang eller “femti øre-arméen”, som har fått navnet sitt etter hvor mye de angivelig får betalt for å omtale myndighetene i rosende ordelag og styre offentlighetens kollektive bevissthet i ønsket retning på nettet. Spekulasjoner om sistnevnte taktikk dukket opp da Bo Xilai i august i år stod tiltalt for korrupsjon og maktmisbruk i forlengelsen av saken hvor hans kone mottok en betinget dødsdom for drapet på Neil Heywood. Det meste av pro-Bo-kommentarer ble effektiv sensurert, og det man stod igjen med var en rekke poster og tilhørende kommentarer som uttalte støtte til styresmaktene, hvor man fremhevet saken som et eksempel på myndighetenes dedikerte kamp mot korrupsjon, også helt opp til den politiske eliten. Enkelte kommentarer i strømmen avfeide støtten til styresmaktene som propaganda signert wu mao dang.
Begge deler, både standardbeskjeder om fjernet innhold og kommentarer som avskrives som propaganda fra styresmaktene, er eksempler på synlig gjennomføring og forsøk på informasjonskontroll på nett i Kina, samtidig som man også ser at det finnes rom til å ytre seg kritisk. Til tross for strengt kontrollerte forhold gir Sina Weibo også fortsatt et mer ærlig inntrykk av meningene blant et bredere lag av den kinesiske befolkningen enn de tradisjonelle massemediene, som også er under kontroll av myndighetene.
Rykter og usannheter er et reelt problem i den kinesiske nettsfæren
De kinesiske myndighetene er naturligvis klar over nytteverdien av en aktiv nettsfære som del av moderne utvikling. I en rapport fra 2010 hevder myndighetene at kinesiske nettbrukere nyter full ytringsfrihet på nettet, men da riktignok frihet “i overensstemmelse med kinesisk lov”. Denne fulle friheten har igjen nylig blitt satt på prøve. I september 2013 iverksatte kinesiske myndigheter tiltak myntet på å røske opp i ukulturen nettbrukere har lagt til seg ved å spre ondsinnede “rykter” i den kinesiske nettsfæren. Blant annet har høyesterett vedtatt at poster vurdert som rykter og som har mer enn 5000 visninger og 500 delinger, kan medføre straff for opphavsmannen i form av bøter eller inntil tre års fengsel for ærekrenkelse. Dersom målet skal være fri meningsutveksling på det kinesiske nettet, er dette problematisk av åpenbare grunner. Med det sagt er rykter og usannheter et reelt problem i den kinesiske nettsfæren, selv om dette på ingen måte skal gi grunnlag for rettsforfølgelse av enkeltbrukere. Ryktene som spres på det kinesiske nettet varierer i grad og omfang, eksempelvis verserte det i mars 2012 rykter om et mulig kuppforsøk i Beijing. Etter hvert som ryktene om kuppforsøket vokste i styrke og omfang, ble kommentatorfunksjonene på enkelte nettsteder, blant annet Sina Weibo, stengt over en tredagers periode, og seks personer ble også arrestert for å ha startet rykteflommen.
Grunnene til at rykter og feilinformasjon har utviklet seg som et karakteristisk trekk ved den kinesiske nettsfæren er mange, sammensatte og for omfattende for gjennomgang her (se dette to år gamle intervjuet med akademikeren Hu Yong for betraktninger som er relevante også i dag). I min egen analyse av kinesiske mikrobloggingsposter knyttet til togkrasjet i 2011 støtte jeg på ulike rykter, eksempelvis at en erklært død passasjer våknet dypt nedkjølt på et likhus, og at de havarerte togvognene ble begravd på ulykkesstedet mens det fortsatt var passasjerer inni dem i et forsøk på å dekke over årsaken til togulykken. Begge disse ryktene ble omtalt av brukerprofiler i datautvalget, profiler som ikke representerte privatbrukere, men som var opprettet med formål om å undersøke, avkrefte og bekrefte rykter som flyter rundt på nettsteder som Sina Weibo. Bilder og video viste at det faktisk var gravemaskiner i aksjon rundt togsettene på ulykkestedet, men ryktet om at det fortsatt var passasjerer om bord ble avvist flere steder på Sina Weibo. Blant annet ble en mobilvideo som mente å vise en kropp fallende fra togsettet senere avkreftet av nettbrukere som en bit av selve togsettet. Den plutselig oppvåknede mannen på likhuset ble også avkreftet som feilinformasjon i forhold til togulykken, selv om historien i seg selv ble bekreftet som en faktisk hendelse i Sør-Afrika. Også bilder fra en demonstrasjon i mer liberale Hong Kong, angivelig holdt til støtte for ofrene i togulykken, viste seg å være manipulerte bilder fra en marsj til støtte for kidnappingsofre i Manila året før. Rundhåndet omgang med både kilder, foto- og videomateriale bidrar til å undergrave troverdigheten til informasjon man finner på det kinesiske nettet, og forkludrer også potensialet til nettapplikasjonene som verdifulle, brukerstyrte alternativ til de tradisjonelle massemediene.
Et vanlig syn på t‑banen i Beijing: Full konsentrasjon om smarttelefonen. (Foto: Lu Feng. CC: by-nc-nd)
I tillegg har altså myndighetene selv lansert et eget korstog mot rykter og det de anser for å være skadelig nettinnhold. Forretningsmannen Charles Xue har 12 millioner følgere på Sina Weibo, og ble nylig arrestert under anklager om kjøp av seksuelle tjenester. Analytikere mistenker at han egentlig er arrestert for å ha ment for meget, for høyt og for lenge, til for mange. I en arrestasjon som passer helt med den pågående kampanjen ble 16 år gamle Yang Hui anholdt anklaget for ryktespredning i poster på nett hvor han satte spørsmålstegn ved lokale politimyndigheters håndtering av en drapssak. Nettbrukere svarte med mobilisering rundt Yang og initierte granskning av offentlige tjenestemenn i provinsen. At den lokale politisjefen senere ble suspendert krediteres i enkelte kommentarer nettbrukeres mobilisering, mens den offisielle begrunnelsen for represaliene mot politisjefene hevdes å ikke være relatert til saken til Yang Hui.
Selv om det kinesiske nettet gir rom for kritiske røster og meninger, også innenfor de mange rammene av informasjonskontroll, er det myndighetene og deres ikke-definerte grenser for hva som er “passende innhold” og “rykter” som er den evige jokeren i spillet om fri meningsutveksling. Rapporter nå melder om at innflytelsesrike nettpersonligheter frykter for egen sikkerhet og derfor veier sine ord langt mer omhyggelig enn før, eller trapper ned nettaktiviteten generelt. Samtidig viser mobiliseringen rundt enkeltpersoner som Yang Hui fortsatt vilje til engasjement og handlekraft. Dette er positivt på lokalt plan, men de nasjonale nettmusklene styresmaktene nå flekser er faretruende store.
Det kinesiske internettet bærer en historie full av sterke (mot)stemmer og kreative løsninger
Det kan være grunn til å frykte at en generell ukultur av feilinformasjon, innholdsmanipulering og manglende kildekritikk i så stor grad kan komme til å forkludre de kinesiske nettplattformene at de reduseres til lite annet enn kanaler for støyende underholdning. En slik forringelse av for eksempel Sina Weibo som informasjonskanal styrkes ytterligere ved at kommentatorer – især de kritisk opposisjonelle – lukes ut fra plattformene i kampanjer slik den vi ser bre seg utover det kinesiske nettet nå. Dersom kritiske røster blir skremt til å dempe seg eller forlate de mest populære applikasjonene til fordel for mer lukkede fora uten samme brede nedslagsfelt, vil klimaet som tross alt har fått utvikle seg for folkets røster de siste par årene svekkes betydelig. Er man pessimist, ser det hele mørkt ut. For det kinesiske intranettet kan delvis betraktes som en internasjonalt isolert sfære som i stadig større grad biter seg i halen når det gjelder å formidle og diskutere samfunnsmessig kritiske saker via blogger, mikroblogger og liknende nettplattformer.
Pessimisten vil heller ikke ha noe problem med å finne et utall kinesiske nettbrukere som i all hovedsak bryr seg mest om selfies (selvportretter) på cafe og dagens antrekk. Det kan være underholdende nok, og også blant tilsynelatende tilforlatelige underholdningsposter kan det finnes snev av kritisk ytring og dypere meningsbærende innhold. Derfor har optimisten fortsatt også lov og grunn til å håpe. Det kinesiske internettet bærer en historie full av sterke (mot)stemmer og kreative løsninger som svar på innstrammede nettøyler. Som Johan Lagerkvist så passende påpekte i sin artikkel “The Rise of Public Opinion in China” i 2005: mennesker som plutselig nyter større politisk frihet enn før, er ekstremt lite villige til å skulle ta så mye som et eneste lite skritt tilbake. Så selv om katten for øyeblikket har sterk tilstedeværelse som sjef i huset, betyr det ikke at musene slutter å danse i de mange kriker og kroker rundt omkring, og man vet aldri når en overraskende flash mob planlagt i det stille kan finne på å slå varige gnister i den kollektive kreativiteten igjen for neste dytt videre mot en fri, åpen, innholdsmessig verdifull og troverdig nettsfære.