Skyggebokseren Llewyn Davis

Den ambisiøse musik­eren Llewyn Davis, pro­tag­o­nis­ten i Joel og Ethan Coens nyeste dra­makome­die, men­er selv at han burde bli els­ket av folksce­nen i New York. Han man­gler penger, har ikke noe sted å bo og lever på den tynnslitte godvil­jen han har igjen hos de få men­neskene som føler de er nødt til å bry seg om ham. I en musikks­janger som verd­set­ter aut­en­sitet og fortellekun­st høyere enn det meste, trenger han bare å dukke ned i sin egen mis­ere og sette ton­er til den. Det er bare en liten detalj: Ingen vil høre om smerten hans.

Bitter sjel

Llewyn Davis er en bit­ter sjel som må bokse mot skyggene i sin egen for­tid. Ingent­ing gnag­er mer på ham enn at han fak­tisk vet hvor­dan medgang føles. Det er bare noen år siden han hadde en beskje­den sin­gel­suk­sess med sin duettpart­ner, som nå har tatt sitt eget liv. Den nye soloski­va sel­ger dårlig, og agen­ten hans har ikke en gang sendt den rundt til spillest­e­dene. Llewyn er lenket til å spille de samme, gam­le låtene på den samme gam­le klubben. Når han intro­duser­er seg husker ingen hvem han er, men alle spør ham kun om hvor­dan faren hans har det.

Oscar Isaac som Llewyn Davis (foto: Fil­mens nettside/Alison Rosa, Long Strange Trip LLC)

Llewyn har tal­ent, men man­gler evne til å spørre seg om han har nok av det. Han lås­er seg fast i et ver­dens­bilde hvor han selv er avhengig av andre for å få livet til å gå rundt, men gjør så lite for å fort­jene deres kjærlighet at det blir vanske­lig å se at noen trenger ham eller musikken hans. Hans tro på egne evn­er etter­later ham såret og ydmyket når omver­de­nen ikke respon­der­er med den nød­vendi­ge interessen. 

Bit­ter­heten led­er ham til selvde­struk­tiv atferd, som når han avstår fra roy­al­ty-inntek­ter på en inn­spilling han er med på (den kostelige «nov­el­ty song» Please Mis­ter Kennedy, med Justin Tim­ber­lake og Girls-kjen­nin­gen Adam Dri­ver), eller når han skyver vekk dem som stiller sofaer og mid­dags­bord til hans dis­po­sisjon. Llewyn ser en fremtid for seg selv, men det er ikke plass til noen andre i den fortellingen.

New York 1961

Det er ikke til­feldig at Inside Llewyn Davis er så tydelig tids- og steds­bun­det til New York i 1961. Folksce­nen lig­ger fort­satt i en sta­tusstrid med den kul­turelt mer høyverdi­ge jazzen, slik en bedrevi­tende musik­er i John Good­mans skikkelse hin­ter til i en vit­tig scene.

Folk­musikken står på spranget til å inn­ta en vik­tigere rolle i sam­fun­net rundt seg. Bob Dylan, som gjør en implisitt cameo på lyd­si­den her, skal snart bli en feiret (om enn uvil­lig) kro­nikør av den nye ung­doms­gen­erasjo­nens mis­nøye med de evige kri­gene og ras­eskille­poli­tikken. Llewyn Davis vel­ger å stille seg på lag med denne fremti­den heller enn for­tiden, men han vet ikke hva han selv skal gjøre. Han hån­er blue­gras­sartis­tene og tradis­jon­al­is­tene som opp­tr­er på stamk­lubben, men heller enn å vise dem hva de gjør galt, fly­k­ter han fra New York. Hvis de ikke ser at han er den de har ven­tet på, gid­der han ikke vente på dem, heller.

Menn som sliter

Joel og Ethan Coens filmko­r­pus er fylt av menn som sliter med å akseptere kor­tene de har fått utdelt. Llewyn Davis del­er skjeb­ne, men ikke han­dlingsmøn­ster, med den god­modi­ge Lar­ry Gop­nik i den under­vur­derte Coen-kome­di­en A Seri­ous Man (2009). Michael Stuhlbargs karak­ter søk­er i sin jødiske iden­titet etter svar på hvor­for livet går ham imot.

Til forskjell fra Gop­nik, som vil sine med­men­nesker godt, er Llewyns evne til innlevelse i andre men­neskers liv vanske­ligere å få øye på. Det er i det hele tatt stor risiko for­bun­det med å insis­tere over­for pub­likum på at en så selvsen­tr­ert og utriv­elig fig­ur som Llewyn Davis fort­jen­er vår emosjonelle invester­ing. Hvis lojaliteten vip­per over i aktiv dis­in­ter­esse, vil fil­mens innhold være tapt for pub­likum­meren. Til liks med pro­tag­o­nis­tene i nattsvarte kome­di­er som Noah Baum­bachs Green­berg eller Jason Reit­mans Young Adult fort­jen­er vår mann gjen­tat­te kakk på skinn­leggen. Hov­e­drollein­nehaver Oscar Isaac klar­er likev­el å holde oss på Llewyns side, og fil­mens mange fine biroller hjelper til å bygge ut uni­ver­set. Alltid severdi­ge Carey Mul­li­gan (An Edu­ca­tion, Nev­er Let Me Go) får liten spilletid som Justin Tim­ber­lakes sam­boer og Llewyns kan­skje siste venn, men gjør mye ut av lite. Hvis man tåler sel­skapet, er det mye å hente i Inside Llewyn Davis.

Om ikke annet kan man bare komme for musikken, som gang etter gang min­ner oss om hvor­for det er lov for Llewyn å tro på at han kan lykkes. Oscar-akademiets stivbeinte regelverk utestengte sound­track­et på en teknikalitet: at flere låtene er basert på gam­le, ufull­s­tendi­ge sangskiss­er, og dermed ikke å reg­ne for orig­i­nalkom­po­sisjon­er. Den alt­for lange prisut­delin­gen ville tjent vold­somt på å slippe til en eller flere av Inside Llewyn Davis’ vidun­derlige folkballader.