Putinismens retorikk

Frykten for Vesten og å tale om å ta tilbake det som er sitt - en analyse av Vladimir Putins tale om Krim-halvøya, Ukraina og Russland.

18. mars 2014. Russ­lands pre­si­dent Vla­di­mir Putin går på taler­sto­len i Kreml. Pub­li­kum er beg­ge kam­re i Russ­lands nasjo­nal­for­sam­ling og repre­sen­tan­ter fra Krim-halv­øya. To dager før har det blitt avholdt en folke­av­stem­ning på Krim om regio­nens fram­ti­di­ge sta­tus. Avstem­nin­gen, som ikke er inter­na­sjo­nalt aner­kjent, viser iføl­ge de Russ­land-venn­li­ge loka­le myn­dig­he­te­ne at 96 pro­sent stem­te for at Krim skal for­la­te Ukrai­na og bli en del av Russ­land. Avstem­nin­gen på Krim er et fore­lø­pig høyde­punkt i den sta­dig mer til­spis­se­de kon­flik­ten mel­lom Ukrai­na og Russ­land.

Kontekst og ytringskjede

Putins tale føl­ges med intens inter­es­se inter­na­sjo­nalt. Kreml blir både en nasjo­nal sce­ne og en ver­dens­sce­ne. Putins mål er å legi­ti­me­re en kon­tro­ver­si­ell hand­ling: Krim-halv­øya og byen Sevasto­pol skul­le bli rus­sisk land.

En kan ikke for­stå den skar­pe reto­rik­ken til Putin uten å kjen­ne til den kul­tu­rel­le, his­to­ris­ke og stor­makts­po­li­tis­ke kon­teks­ten som lig­ger bak orde­ne. Gufs fra den kal­de kri­gen, den ara­bis­ke vår­en, tap av land etter Sov­jet­unio­nens kol­laps, den rus­sisk-orto­dok­se kir­kes fød­sel og den mili­tæ­re for­ank­rin­gen med svarte­havs­flå­ten utgjør vik­ti­ge deler av bak­tep­pet for Putins smått aggres­si­ve stil.

Putin iscene­set­ter seg som en ordens­opp­ret­ter i en stat av kaos og uor­den, sam­ti­dig som han nek­ter å la ukrains­ke nasjo­na­lis­ter få inn­fly­tel­se over det han ser som rus­sis­ke med­bor­ge­re eller «brød­re» i Ukrai­na.

Putins ytring må leses som et svar på en reto­risk situa­sjon som har opp­stått etter poli­tisk uro i Ukrai­na, samt også som respons på en pågå­en­de ytring­skje­de. «Alle ytrin­ger er ledd i ei svært kom­plekst orga­ni­sert ytring­skje­de», har språk­fi­lo­so­fen Mikhail Bakh­tin en gang så klar­synt uttrykt det. Det­te kom­plek­se net­tet av tid­li­ge­re ytrin­ger tar ikke Putin rett ut av løse luf­ta, men må leses som del av en aktu­ell poli­tisk dis­kurs om Russ­land og Ukrai­nas rol­le i ver­den anno 2014. Talen Putin holdt frem­for de to kam­re­ne i stats­du­ma­en kan leses som et inn­legg i en dis­ku­sjon om omstrid­te regi­mer ver­den over. Den­ne dia­lo­gis­ke egen­ska­pen ved alle ytrin­ger er selv­føl­ge­lig sterkt til ste­de i Putins reto­rikk. Hvor er de dia­lo­gis­ke ele­men­te­ne hen­tet fra?

Folket er med

I inn­led­nin­gen av talen øns­ker Putin å få etab­lert en fel­les for­stå­el­se av at Krim-spørs­må­let er «av vital his­to­risk betyd­ning». Putin refe­re­rer til folke­av­stem­nin­gen på Krim. Det sto­re fler­tal­let for til­slut­ning til Russ­land bru­ker Putin til å legi­ti­me­re at han har folke­vil­jen med seg. Det­te er også et poeng han benyt­ter gjen­nom talen for å vise at befolk­nin­gen alle­re­de har ori­en­tert seg mot Russ­land.

For å byg­ge ut sin kongs­tan­ke om at Krim-halv­øya alle­re­de er rus­sisk, nev­ner Putin fle­re vik­ti­ge hen­del­ser i «vår fel­les his­to­rie og stolt­het». Prins Vla­di­mir (Vla­di­mir den sto­re) lot seg døpe på Krim, og det­te såd­de så frø­et til «kul­tu­ren, sivi­li­sa­sjo­nen og de men­nes­ke­li­ge ver­di­er som for­ener men­nes­ke­ne i Russ­land, Ukrai­na og i Hvite­russ­land». Samt at gra­ve­ne til sol­da­ter som i sin tid kjem­pet for Krim på rus­sisk side fort­satt lig­ger på Krim. Han nev­ner også den rus­sis­ke svarte­havs­flå­ten i Sevasto­pol og fle­re ste­der som «er kjæ­re i våre hjer­ter, og min­ner oss om det rus­sis­ke for­sva­rets brag­der og mot».

Den­ne for­his­to­ri­en utgjør i Putins his­to­rie­skri­ving røt­te­ne til Krim-halv­øya og bin­der land­om­rå­det tett til store­bror i øst. Områ­det er vik­tig mili­tær­his­to­risk og av stor reli­giøs betyd­ning.

Vide­re teg­ner Putin et bil­de av Sov­jet-lede­ren Niki­ta Khrusj­tsjov som etter­gi­ven­de da han «ga bort» Krim til Ukrai­na i 1954, og spe­ku­le­rer i om det var for å bøte på gru­som­he­te­ne som ble påført ukrai­ner­ne på 1930-tal­let under for­gjen­ge­ren Sta­lin. Dess­ver­re ble det som ble ansett som «en umu­lig­het en rea­li­tet», sier Putin — Sov­jet­unio­nen gikk til grun­ne. Krim ble glemt i kol­lap­sen.

Putin har vakt opp­sikt med utta­lel­ser tid­li­ge­re, som da han beteg­net Sov­jet­unio­nens fall som det 20. århund­rets størs­te geopo­li­tis­ke kata­stro­fe.

Inn­byg­ge­re på Krim kun­ne for­tel­le Putin at de «ble gitt bort som en sekk med pote­ter», for­tel­ler han i talen. Så tar­ve­lig og så enkelt ble det gjort. Som på bon­dens mar­ked ble mil­lio­ner av rus­se­res skjeb­ne bestemt. De skif­tet eiere ved en enkelt urett­mes­sig hand­ling. Med sto­re ord skis­se­rer Putin feil­skjæ­ret og hvor­dan det påvir­ket livet til man­ge rus­se­re: «Den rus­sis­ke nasjon ble der­med over nat­ten en av de størs­te, om ikke den størs­te, etnis­ke folke­grup­pe i ver­den som noen gang har blitt split­tet fra hver­and­re av nyteg­ne­de stats­gren­ser». Og det skjed­de i en tid da moder­lan­det var så på ran­den av kri­se at det ikke kun­ne iva­re­ta egne inter­es­ser.

Men inn­byg­ger­ne har sta­dig kom­met til­ba­ke med prat om at Krim og Sevasto­pol egent­lig er rus­sisk. Avtale­sig­ne­rin­gen er alt­så en his­to­risk mulig­het til å ret­te opp gårs­da­gens feil.

Ukrainsk politisk krise i 20 år

Et annet hoved­po­eng i talen er den uguns­ti­ge poli­tis­ke situa­sjo­nen i Ukrai­na etter pre­si­dent Vik­tor Janu­k­o­vitsj sin avgang. Det har iføl­ge Putin vært en ved­va­ren­de poli­tisk kri­se i 20 år i Ukrai­na, og det­te har gått sær­lig ut over rus­sis­ke mino­ri­te­ter med en språk­lig assi­mi­la­sjons­po­li­tikk. Ukrai­na har blitt «van­styrt» og stats­menn har «kjem­pet seg imel­lom om makt, goder og pen­ger og brydd seg pent lite om van­li­ge men­nes­ker». Som bevis trek­ker Putin fram arbeids­inn­vand­rin­gen fra Ukrai­na til Russ­land — 3 mil­lio­ner ukrains­ke bor­ge­re arbei­det i Russ­land i 2013.

Tale i Kreml: Putin på talerstolen 18. mars 2014 (foto: kremlin.ru)

Tale i Kreml: Putin på taler­sto­len 18. mars 2014 (foto: kremlin.ru)

Putin sier han utmer­ket godt for­står de som pro­te­ster­te på Maj­dan­plas­sen. De beteg­nes som fre­de­li­ge og fri­hets­sø­ken­de. Den and­re delen av opp­rø­ret, der­imot, had­de en annen agen­da, sier Putin: «De for­be­red­te enda et regime­skif­te; de øns­ket å ta mak­ten for enhver pris. De hen­ga seg til ter­ror, mord og opp­rør. Nasjo­na­lis­ter, nyna­zis­ter, russo­fo­ber og anti-semit­ter utfør­te kup­pet. Dis­se men­nes­ke­ne er ennå tone­an­gi­ven­de i Ukrai­na».

Det Putin sier om situa­sjo­nen i dagens Ukrai­na, er at et nytt regi­me kan bli inn­ført av eks­tre­mis­ter og men­nes­ker som helt klart ikke er på rus­sisk side. De utgjør da en trus­sel for rus­se­re i Ukrai­na og situa­sjo­nen er såpass usta­bil at noe må gjø­res.

Hvil­ke grup­pe­rin­ger er det­te? Det ene par­ti­et Putin viser til er det ukrainsk-nasjo­na­lis­tis­ke Svo­bo­da. Det har tid­li­ge­re blitt kalt et høyre­eks­tremt par­ti, men fors­ker Tor Bukk­voll ved For­sva­rets forsk­nings­in­sti­tutt mener det har mode­rert seg etter at det kom med i det ukrains­ke par­la­men­tet. Svo­bo­da er EU-venn­li­ge. Den and­re grup­pe­rin­gen er par­ti­et Høy­re sek­tor, hvis leder også var aktiv under opp­rø­ret på Maj­dan­plas­sen. Best kjent i nors­ke medi­er er kan­skje Dmy­tro Jarosj som i kjøl­van­net av demon­stra­sjo­ne­ne stil­te til valg som pre­si­dent­kan­di­dat. Iføl­ge Bukk­voll har Putin et ørlite poeng, men det­te er stem­mer i den ukrains­ke offent­lig­he­ten som vil være sva­ke i ukrainsk poli­tikk frem­over. En skal dog ikke lete len­ge på net­tet for å fin­ne gans­ke rys­ten­de utta­lel­ser fra dis­se to par­ti­ene, men de utgjør til sam­men en mino­ri­tet i ukrainsk poli­tikk (i pre­si­dent­val­get 25. mai fikk for øvrig Jarosj og Svo­bo­das kan­di­dat til sam­men under 2 pro­sent av stem­me­ne).

Putin kob­ler også dis­se par­ti­ene til en kon­tro­ver­si­ell figur i ukrainsk his­to­rie, nasjo­na­lis­ten Ste­pan Ban­de­ra. En mann som øns­ket å sam­ar­bei­de med nazis­te­ne under 2. ver­dens­krig for å fri­gjø­re Ukrai­na fra Sov­jet­unio­nen. Han ble drept av KGB i et atten­tat i 1959. Putin ser Ban­de­ra som en lede­stjer­ne og ideo­log for anti­rus­se­re som øns­ker å byg­ge «et rent Ukrai­na» og under­tryk­ke etnis­ke mino­ri­te­ter i lan­det. Dis­se men­nes­ke­ne utgjør en trus­sel mot rus­se­res eksis­tens i Ukrai­na.

Kritikk av amerikansk innblanding

USAs rol­le er et annet av Putins hoved­po­en­ger. USA og Russ­land (Sov­jet­unio­nen) har en for­tid som to super­mak­ter og har gjen­nom­gått en kald krig, der den høy­spen­te situa­sjo­nen under Cuba-kri­sen i 1963 nes­ten utløs­te en atom­krig. Putin har ved fle­re anled­nin­ger uttrykt skep­sis mot NATOs inn­blan­ding og også USAs rol­le som ver­dens­po­li­ti i suve­re­ne sta­ters kon­flik­ter. Etter NATOs bom­bing i eks-Jugo­sla­via i 1999 skul­le det ta lang tid før Putin skul­le bli venn­lig stemt oven­for USA (Ges­sen 2012: 234).

Det er en klar frykt for at Ukrai­na skal bli meldt inn i EU og NATO som nærer reto­rik­ken til Putin. Det at tid­li­ge­re Sov­jet-repub­lik­ker som Ukrai­na, Geor­gia og Mol­do­va grad­vis skal inn­lem­mes i NATO og EU, og såle­des bli langt mer vest­li­ge og ame­ri­ka­ni­sert, er Putins bekym­ring.

For Putin er Ukrai­na-kon­flik­ten et slag om land og orga­ni­sa­to­risk til­knyt­ning. Det som skjer i de ara­bis­ke lan­de­ne med legi­timt valg­te regi­mer som blir styr­tet ved hjelp av USA og dets alli­er­te kan poten­si­elt skje i Ukrai­na hvis ikke hand­lin­gens mann hand­ler.

Den rus­sis­ke stats­vi­te­ren Lili­ja Sjevt­s­o­va utdy­per Putins bekym­rin­ger rundt vest­lig inn­fly­tel­se i kon­flik­ter: «Han har en frykt for at Ves­ten vil gjø­re inn­blan­dings­prak­si­sen til poli­tisk prin­sipp. Da kan de gri­pe inn i Ukrai­na, Sen­tral-Asia, Hvite­russ­land og Mol­do­va».

En av men­ne­ne Putin har hatt som råd­gi­ver er Alek­sandr Dugin, en av de mest pro­fi­ler­te til­hen­ger­ne av Eura­sia-tan­ken. Den går i kor­te trekk ut på å dan­ne en stra­te­gisk alli­an­se mel­lom Euro­pa og Asia som mot­vekt til USA. Dugin har kon­kre­ti­sert den­ne tan­ken: «Det er på en måte to lei­re. Den mul­ti­po­la­re lei­ren med Russ­land, Kina, Iran og Syria. Alt­så lan­de­ne i Eura­sia mot lan­de­ne under USAs impe­ria­lis­tis­ke hege­mo­ni». Det­te er helt klart et gufs fra den kal­de kri­gen, men med nye nasjo­ner i front­dan­nel­sen. Ser vi spor av den­ne tan­ken i Putins tale?

Våre vest­li­ge part­ne­re, ledet av USA, øns­ker fri­tak fra å måt­te ret­te seg etter inter­na­sjo­nal lov i sin egen poli­tis­ke prak­sis, men øns­ker hel­ler å sty­re etter eget for­godt­be­fin­nen­de med gevæ­rets lov. De har kom­met til det skritt at de tror de nå er hevet over alle ver­dens lover, at de er bevil­get en eks­klu­siv rett til å kun­ne bestem­me hele ver­dens skjeb­ne, og at bare de ale­ne har rett i alle spørs­mål. De opp­fø­rer seg helt tøy­les­løst, både her og der, de bru­ker makt mot suve­re­ne sta­ter, byg­ger koa­li­sjo­ner basert på prin­sip­pet «Hvis du ikke er med oss, er du mot oss». For å få sin egen aggre­sjon til å vir­ke legi­tim, hen­ter de med press­mid­ler inn de nød­ven­di­ge reso­lu­sjo­ner fra de inter­na­sjo­na­le orga­ni­sa­sjo­ner. Og om de ikke lyk­kes med å få vil­jen sin igjen­nom i dis­se fora, nøler de ald­ri med å igno­re­re både sik­ker­hets­rå­det og FN gene­relt.

Her sik­ter Putin til tid­li­ge­re pre­si­dent Geor­ge W. Bush sitt opp­gjør med ter­ror­ak­sjo­ne­ne i New York og Wash­ing­ton, der Bush prøv­de å tyde­lig mar­ke­re hvem som var alli­er­te og hvem som etter hvert skul­le utgjø­re den famø­se «ond­ska­pens akse». Sita­tet må leses som en pro­ble­ma­ti­se­ring av USAs rol­le (og Ves­ten, da for­stått som de sto­re insti­tu­sjo­ne­ne EU og NATO) som super­makt og spil­let for å utøve inn­fly­tel­se der de mener det er guns­tig. Det­te er selv­føl­ge­lig et spill Putin også benyt­ter seg av ved å leg­ge ned veto mot uli­ke FN-reso­lu­sjo­ner.

Putin er også sterkt kri­tisk til USAs inn­gri­pen i den ara­bis­ke vår­en. Ves­ten utnyt­tet opp­rø­re­ne til å inn­føre vest­li­ge stan­dar­der «som på ikke noen som helst måte er i tråd med dis­se men­nes­kers leve­møns­ter, tra­di­sjo­ner eller kul­tur». Som et resul­tat kom­mer kaos. «Den ara­bis­ke vår­en blir til den ara­bis­ke vin­te­ren».

Putin bru­ker mye kref­ter i den­ne talen på å sver­te mot­stan­der­ne sine: Ves­ten, anti-rus­sis­ke aksjo­nis­ter i Ukrai­na og en gam­mel fien­de som blir som ny: USA. Putin vans­ke­lig­gjør og pro­ble­ma­ti­se­rer USAs rol­le i ver­den.

Talen fun­ge­rer som en rett­fer­dig­gjø­ring av den kom­men­de annek­sjo­nen av Krim og av Putins sto­re pro­sjekt. Inter­na­sjo­nal alli­anse­byg­ging og et geopo­li­tisk spill er mid­le­ne. Målet er drøm­men om å utvi­de lande­gren­se­ne til Russ­land der det røde jern­tep­pet en gang spred­te seg bredt.

Kilder

Bakh­tin, Mikhail M. (1998) Spørs­må­le­ne om tale­gen­ra­ne, Ariad­ne For­lag, Ber­gen.
Bene­stad Håg­var, Yng­ve (2007) Å for­stå avi­sa- inn­fø­ring i prak­tisk presse­a­na­lay­se, LNU/Fagbokforlaget, Ber­gen.
Ges­sen, Masha (2012) Man­nen uten ansikt, Gyl­den­dal, Oslo.
Kjeld­sen, Jens E. (2004) Reto­rikk i vår tid, Spar­ta­cus, Fager­nes.
Pal­mer, Col­ton og Kra­mer (2007) A his­tory of the modern world, McGraw- Hill Inter­na­tio­nal edition, New York.
Polit­kovs­ka­ja, Anna (2008) Mitt rus­sis­ke tes­ta­ment, Cap­pe­len Damm, Nør­ha­ven, Dan­mark.
Tøn­nes­son, Johan L. (red.2002) Den fler­stem­mi­ge sak­pro­sa­en, LNU/Fagbokforlaget, Ber­gen.

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. Lars Aaserud says:

    Kom­men­tar… Inter­es­sant artik­kel. Putins tale min­ner om den sis­te pre­si­dent Bush sin reto­rikk:

    Enkel, pri­mi­tiv, pola­ri­se­ren­de, stig­ma­ti­se­ren­de og far­lig.

til toppen