Skottland: Hvorfor uavhengighet etter 300 år?

Uansett utfall av folkeavstemningen har kampanjen om uavhengighet fra Storbritannia endret skotsk politikk på varig vis.

I Bucha­nan Stre­et i Glas­gow står en sta­tue av Skott­lands førs­te første­mi­nis­ter i moder­ne tid, Donald Dew­ar. De poli­tis­ke begi­ven­he­te­ne den stren­ge, bebril­le­de Dew­ar kan betrak­te i gate­ne under seg, lig­ner lite på det Skott­land som fikk over­ført mer poli­tisk makt fra West­min­ster i 1999. Sam­me år som Tony Blair ble stats­mi­nis­ter, i 1997, had­de en folke­av­stem­ning ledet til etab­le­rin­gen av det skots­ke par­la­men­tet.

Labours (Arbei­der­par­ti­et) ide gjen­nom 1990-tal­let, frem­met mest iher­dig av Dew­ar og tid­li­ge­re uten­riks­mi­nis­ter Robin Cook, var at å gi mer poli­tisk makt til Edin­burgh vil­le set­te en stop­per for kra­ve­ne om et uav­hen­gig Skott­land som had­de vokst stø­dig helt siden en mis­lyk­ket folke­av­stem­ning om devo­lu­sjon (begren­set selv­sty­re) i 1979. Den skots­ke Labour-poli­ti­ke­ren Geor­ge Robert­son hev­det til og med at «Devo­lu­sjon vil dre­pe nasjo­na­lis­men for godt». Så feil kan man ta.

Skottenes valg - 18. september.

Skot­te­nes valg — 18. sep­tem­ber.

At folke­av­stem­nin­gen i det hele tatt fin­ner sted 18. sep­tem­ber, og at de som sier Ja til uav­hen­gig­het har en god sjan­se til å vin­ne, skyl­des en unik kom­bi­na­sjon av omsten­dig­he­ter.

Undervurderte nasjonalister

Den førs­te fak­to­ren er den bemer­kel­ses­ver­di­ge opp­tu­ren til det skots­ke nasjo­na­list­par­ti­et (SNP). Par­ti­et slet tungt på slut­ten av 90-tal­let og inn på 2000-tal­let. Labour sto sterkt i Skott­land, og det begren­se­de selv­sty­ret var popu­lært i begyn­nel­sen, noe som svek­ket vel­ger­ap­pel­len. Men Alex Sal­monds gjen­inn­tre­den som parti­le­der i 2004, og hans drif­ti­ge nest­le­der Nicola Stur­ge­on, løf­tet SNP til nye høy­der. Sal­monds tak­tis­ke teft og leder­ev­ner har kon­se­kvent blitt under­vur­dert av både medi­er og poli­ti­ke­re i Lon­don. Sal­mond og Stur­ge­on har klart å for­ene den ofte kon­ser­va­ti­ve og dis­trikts­ba­ser­te, tra­di­sjo­nel­le støt­ten til skotsk nasjo­na­lis­me med pro­gres­si­ve, moder­ne sosial­de­mo­kra­tis­ke vel­ge­re som har kom­met fram til at uav­hen­gig­het for Skott­land er den bes­te vei­en til sosi­al rett­fer­dig­het.

Den poli­tis­ke kalk­y­len bak selv­sty­re-ord­nin­gen fra 1999 var basert på en anta­kel­se om at Labour vil­le behol­de sin poli­tis­ke styr­ke i Skott­land. Og for å være på den sik­re siden, ble en pro­por­sjo­nal valg­ord­ning brukt i Skott­land fra begyn­nel­sen av. Tan­ken var å for­hind­re at ett par­ti kun­ne dan­ne regje­ring ale­ne. Ned­gan­gen for Labour i Skott­land er slik den and­re fak­to­ren som har brakt Skott­land til ran­den av uav­hen­gig­het. Labour har i mot­set­ning til SNP ald­ri tatt det skots­ke par­la­men­tet alvor­lig. Mens Labours tra­di­sjo­nel­le støt­te blant indu­stri­ar­bei­de­re har svun­net hen, har SNP fun­net nye til­hen­ge­re blant venstre­ori­en­ter­te vel­ge­re.

Et sva­ke­re Labour gjor­de det mulig for SNP å bli størs­te par­ti, og Alex Sal­mond ble første­mi­nis­ter i 2007. Suk­ses­sen ble gjen­tatt i 2011, og da fikk SNP til og med rent fler­tall — noe som var ment å være umu­lig i det skots­ke par­la­men­tet.

Mar­ga­ret Thatch­er og det kon­ser­va­ti­ve par­ti­et gis fort­satt skyl­den for Skott­lands indu­stri­el­le ned­gang. David Came­rons post-thatch­e­ris­tis­ke regje­ring i Lon­don har fått gam­melt nag blant Skott­lands tid­li­ge­re arbei­der­klas­se til å blus­se opp igjen. Det­te er den tred­je vik­ti­ge fak­to­ren. Sam­ti­dig har svak øko­no­misk vekst det sis­te tiåret, kob­let med vel­ferdskutt pålagt av West­min­ster, ført yng­re gene­ra­sjo­ner inn i uav­hen­gig­hets­be­ve­gel­sen.

Det poli­tis­ke mil­jø­et i Lon­don har ikke prøvd å set­te retts­li­ge hind­re i vei­en for mulig uav­hen­gig­het for Skott­land. Lon­don har iste­den valgt å igno­re­re skot­te­ne, en hold­ning som har gren­set til for­akt. SNP og Sal­mond har blitt under­vur­dert.

Alex Salmond (t.v) og David Cameron signerer avtalen om folkeavstemningen i oktober 2012.

Alex Sal­mond (t.v) og David Came­ron sig­ne­rer avta­len om folke­av­stem­nin­gen i okto­ber 2012.

Spørs­måls­for­mu­le­rin­gen i folke­av­stem­nin­gen — et enkelt Ja eller Nei til uav­hen­gig­het — var et direk­te resul­tat av det­te. David Came­ron valg­te det tak­tis­ke alter­na­ti­vet i en situa­sjon der menings­må­lin­ge­ne pek­te mot nei til uav­hen­gig­het: Han til­bød Sal­mond folke­av­stem­nin­gen SNP had­de lovet i sitt valg­pro­gram, men insis­ter­te på at det såkal­te «DevoMax»-alternativet (et mak­si­malt selv­sty­re for Skott­land innen­for unio­nen) ikke skul­le stå på stem­me­sed­de­len. Nå som avstan­den mel­lom Ja og Nei har skrum­pet inn — og noen målin­ger til og med viser fler­tall for Ja — har Stor­bri­tan­nias poli­tis­ke lede­re i all hast til­budt mer selv­sty­re for skot­te­ne like­vel, selv om for­hånds­stem­min­gen alle­re­de er i gang.

Positiv ja-side mot «Prosjekt frykt»

Alle dis­se fak­to­re­ne utgjør kon­teks­ten, men de dek­ker ikke sake­ne som domi­ne­rer valg­kam­pen om uav­hen­gig­het. Hvor­for vur­de­rer skot­te­ne fak­tisk å bry­te med en union som har vart siden 1707?

Medvind for Ja-kampanjen (foto: Jon Worth)

Med­vind for Ja-kam­pan­jen (foto: Jon Worth)

En rek­ke poli­tis­ke og øko­no­mis­ke argu­men­ter har blitt brukt av para­ply­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne på beg­ge sider. Yes Scot­land, med Alex Sal­mond i spis­sen, har hoved­sa­ke­lig foku­sert på den poli­tis­ke begrun­nel­sen for uav­hen­gig­het: At skot­te­ne for­tje­ner å bli styrt på en bed­re måte, og at de har blitt pla­get med kon­ser­va­ti­ve regje­rin­ger i West­min­ster selv om et fler­tall i Skott­land ald­ri har stemt kon­ser­va­tivt. Sal­mond øns­ker mer poli­tisk sty­ring for å gjø­re et uav­hen­gig Skott­land til et mer rett­fer­dig land enn det er i dag. I val­get får 16- og 17-årin­ger stem­me, og EU-bor­ge­re bosatt i Skott­land har også stem­me­rett. Grup­per som «Pols­ke skot­ter for Ja» og det skots­ke grøn­ne par­ti­et er blitt inklu­dert i Ja-kam­pan­jen. Det­te har gitt den et posi­tivt, moder­ne, let­te­re venstre­ori­en­tert ima­ge. Ja-siden har så defi­ni­tivt fri­gjort seg fra sma­le defi­ni­sjo­ner av nasjo­na­lis­me eller sepa­ra­tis­me.

Front­fi­gu­ren for Bet­ter Together — Nei-kam­pan­jens offi­si­el­le navn — er Alistair Dar­ling, finans­mi­nis­ter i Gor­don Browns Labour-regje­ring under finans­kri­sen. Argu­men­te­ne brukt av Bet­ter Together har vært mer øko­no­misk ori­en­tert og mer neg­a­ti­ve enn Ja-sidens, noe som har fått Ja til å kal­le Bet­ter Together for «Pro­sjekt frykt». Dar­ling har utret­te­lig pres­set Sal­mond på SNPs pla­ner om at et uav­hen­gig Skott­land skal fort­set­te å bru­ke det bri­tis­ke pun­det (Dar­ling hev­der Lon­don kan nek­te Skott­land å gjø­re det­te, noe Sal­mond til­bake­vi­ser).

Bud­ska­pet er at et uav­hen­gig Skott­land vil bli fat­ti­ge­re enn hvis det blir væren­de i unio­nen. Bet­ter Together har ofte sett ut som en ukom­for­ta­bel alli­an­se mel­lom de tre par­ti­ene i West­min­ster, med Labour og Came­rons kon­ser­va­ti­ve i front og Nick Cleggs libe­ral­de­mo­kra­ter litt skam­ful­le på slep. At anti-EU-par­ti­et UK Inde­pen­den­ce Par­ty (UKIP) er på Nei-siden, er noe SNP har visst å bru­ke til sin for­del.

Om for­fat­te­ren
Jon Worth har bri­tisk pass (så len­ge sli­ke fort­satt fin­nes), ble født i Wales, og bor nå i Ber­lin. Hans blogg om poli­tikk i EU er en av de elds­te i sitt slag. Han arbei­der som kom­mu­ni­ka­sjons­råd­gi­ver for regje­rin­ger og poli­tis­ke kam­pan­jer. Hvis han had­de hatt stem­me­rett den 18. sep­tem­ber, vil­le han ha stemt Ja.

Inter­es­sant nok har ikke Stor­bri­tan­nias olje­re­ser­ver i Nord­sjø­en vært sen­tra­le i valg­kam­pen på noen av side­ne. Noen av olje­fel­te­ne vil­le til­hø­re res­ten av Stor­bri­tan­nia og noen vil­le til­fal­le Skott­land, og uan­sett er pro­duk­sjo­nen på dis­se fel­te­ne på vei ned.

Skott­lands inter­na­sjo­na­le rol­le har vært et strids­tema, men ingen av side­ne har vun­net debat­ten klart. Sal­mond øns­ker å fjer­ne atom­våp­ne­ne på marine­ba­sen HMNB Clyde vest for Glas­gow, men ingen løs­ning på flyt­ting av basen er blitt fun­net. Det­te kan set­te SNPs plan om å bli Nato-med­lem på spill.

Skott­lands med­lem­skap i EU har også blitt hef­tig debat­tert. Nei-kam­pan­jen og noen poli­ti­ke­re i Brus­sel har hev­det at Skott­land vil­le måt­te søke om med­lem­skap som ethvert annet søker­land. SNP viser til at skot­te­ne alle­re­de er EU-bor­ge­re og at det­te ikke kan tas fra dem, og at Skott­land der­for vil­le for­bli en del av EU. EU er vik­tig for Ja-kam­pan­jen, for­di EU-med­lem­ska­pet gjør skotsk uav­hen­gig­het mind­re skrem­men­de. Resul­ta­tet 18. sep­tem­ber vil ha stor betyd­ning for uav­hen­gig­hets­be­ve­gel­sen i Kata­lo­nia, og kan­skje også for Bel­gia og mino­ri­tets­be­folk­nin­ger i de bal­tis­ke sta­te­ne og Roma­nia. Til nå er det imid­ler­tid bare skot­te­ne som har klart å få igjen­nom en lov­lig folke­av­stem­ning.

En helt spesiell politisk begivenhet

Uan­sett resul­tat har valg­kam­pen om uav­hen­gig­het end­ret skotsk poli­tikk på varig vis. Folke­av­stem­nin­gen har fått rekord­man­ge vel­ge­re til å regist­re­re seg, og del­ta­kel­sen er ven­tet å bli over 80 pro­sent — 15 pro­sent­po­eng høy­ere enn ved noe valg i Stor­bri­tan­nia siden 1997.

Artik­ke­len er over­satt fra engelsk av Olav Anders Øvre­bø.

Den­ne folke­av­stem­nin­gen, og debat­ten den har satt i gang, har vært en helt spe­si­ell poli­tisk begi­ven­het. Igjen er det poli­tisk enga­sje­ment på de bri­tis­ke øyer, men hvor sam­let vil øyene være etter 18. sep­tem­ber?

TEMA

V

algkamp

46 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen