Skottland: Hvorfor uavhengighet etter 300 år?

Uansett utfall av folkeavstemningen har kampanjen om uavhengighet fra Storbritannia endret skotsk politikk på varig vis.

I Buchanan Street i Glas­gow står en stat­ue av Skot­t­lands første førstem­i­nis­ter i mod­erne tid, Don­ald Dewar. De poli­tiske begiven­hetene den strenge, bebrillede Dewar kan betrak­te i gatene under seg, lign­er lite på det Skot­t­land som fikk over­ført mer poli­tisk makt fra West­min­ster i 1999. Samme år som Tony Blair ble statsmin­is­ter, i 1997, hadde en folkeavstemn­ing ledet til etab­lerin­gen av det skotske parlamentet.

Labours (Arbei­der­par­ti­et) ide gjen­nom 1990-tal­let, frem­met mest iherdig av Dewar og tidligere uten­riksmin­is­ter Robin Cook, var at å gi mer poli­tisk makt til Edin­burgh ville sette en stop­per for kravene om et uavhengig Skot­t­land som hadde vokst stødig helt siden en mis­lykket folkeavstemn­ing om devo­lusjon (begrenset selvstyre) i 1979. Den skotske Labour-poli­tik­eren George Robert­son hevdet til og med at “Devo­lusjon vil drepe nasjon­al­is­men for godt”. Så feil kan man ta.

Skottenes valg - 18. september.

Skottenes valg — 18. september.

At folkeavstemnin­gen i det hele tatt finner sted 18. sep­tem­ber, og at de som sier Ja til uavhengighet har en god sjanse til å vinne, skyldes en unik kom­bi­nasjon av omstendigheter.

Undervurderte nasjonalister

Den første fak­toren er den bemerkelsesverdi­ge opp­turen til det skotske nasjon­al­ist­par­ti­et (SNP). Par­ti­et slet tungt på slut­ten av 90-tal­let og inn på 2000-tal­let. Labour sto sterkt i Skot­t­land, og det begrensede selvstyret var pop­ulært i beg­yn­nelsen, noe som svekket vel­ger­ap­pellen. Men Alex Salmonds gjenin­ntre­den som par­tiled­er i 2004, og hans driftige nes­tled­er Nico­la Stur­geon, løftet SNP til nye høy­der. Salmonds tak­tiske teft og led­erevn­er har kon­sekvent blitt under­vur­dert av både medi­er og poli­tikere i Lon­don. Salmond og Stur­geon har klart å forene den ofte kon­ser­v­a­tive og dis­trik­ts­baserte, tradis­jonelle støt­ten til skot­sk nasjon­al­isme med pro­gres­sive, mod­erne sosialdemokratiske vel­gere som har kom­met fram til at uavhengighet for Skot­t­land er den beste veien til sosial rettferdighet.

Den poli­tiske kalkylen bak selvstyre-ord­nin­gen fra 1999 var basert på en antakelse om at Labour ville beholde sin poli­tiske styrke i Skot­t­land. Og for å være på den sikre siden, ble en pro­porsjon­al val­go­rd­ning brukt i Skot­t­land fra beg­yn­nelsen av. Tanken var å forhin­dre at ett par­ti kunne danne reg­jer­ing alene. Nedgan­gen for Labour i Skot­t­land er slik den andre fak­toren som har brakt Skot­t­land til ran­den av uavhengighet. Labour har i mot­set­ning til SNP aldri tatt det skotske par­la­mentet alvorlig. Mens Labours tradis­jonelle støtte blant indus­tri­ar­bei­dere har svun­net hen, har SNP fun­net nye tilhen­gere blant ven­stre­ori­en­terte velgere.

Et svakere Labour gjorde det mulig for SNP å bli største par­ti, og Alex Salmond ble førstem­i­nis­ter i 2007. Suk­sessen ble gjen­tatt i 2011, og da fikk SNP til og med rent fler­tall — noe som var ment å være umulig i det skotske parlamentet.

Mar­garet Thatch­er og det kon­ser­v­a­tive par­ti­et gis fort­satt skylden for Skot­t­lands indus­trielle nedgang. David Camerons post-thatch­eris­tiske reg­jer­ing i Lon­don har fått gam­melt nag blant Skot­t­lands tidligere arbei­derk­lasse til å blusse opp igjen. Dette er den tred­je vik­tige fak­toren. Sam­tidig har svak økonomisk vekst det siste tiåret, koblet med velferd­skutt pålagt av West­min­ster, ført yngre gen­erasjon­er inn i uavhengighetsbevegelsen.

Det poli­tiske miljøet i Lon­don har ikke prøvd å sette rettslige hin­dre i veien for mulig uavhengighet for Skot­t­land. Lon­don har ist­e­den val­gt å ignorere skot­tene, en hold­ning som har grenset til forakt. SNP og Salmond har blitt undervurdert.

Alex Salmond (t.v) og David Cameron signerer avtalen om folkeavstemningen i oktober 2012.

Alex Salmond (t.v) og David Cameron signer­er avtal­en om folkeavstemnin­gen i okto­ber 2012.

Spørsmåls­for­mu­lerin­gen i folkeavstemnin­gen — et enkelt Ja eller Nei til uavhengighet — var et direk­te resul­tat av dette. David Cameron val­gte det tak­tiske alter­na­tivet i en situ­asjon der meningsmålin­gene pek­te mot nei til uavhengighet: Han tilbød Salmond folkeavstemnin­gen SNP hadde lovet i sitt val­gpro­gram, men insis­terte på at det såkalte “DevoMax”-alternativet (et mak­si­malt selvstyre for Skot­t­land innen­for unio­nen) ikke skulle stå på stemmesed­de­len. Nå som avs­tanden mel­lom Ja og Nei har skrum­pet inn — og noen målinger til og med vis­er fler­tall for Ja — har Storbri­tan­nias poli­tiske ledere i all hast tilbudt mer selvstyre for skot­tene likev­el, selv om forhåndsstem­min­gen allerede er i gang.

Positiv ja-side mot “Prosjekt frykt”

Alle disse fak­torene utgjør kon­tek­sten, men de dekker ikke sak­ene som dominer­er val­gkam­p­en om uavhengighet. Hvor­for vur­der­er skot­tene fak­tisk å bryte med en union som har vart siden 1707?

Medvind for Ja-kampanjen (foto: Jon Worth)

Med­vind for Ja-kam­pan­jen (foto: Jon Worth)

En rekke poli­tiske og økonomiske argu­menter har blitt brukt av para­ply­or­gan­isas­jonene på begge sider. Yes Scot­land, med Alex Salmond i spis­sen, har hov­ed­sake­lig fokusert på den poli­tiske begrun­nelsen for uavhengighet: At skot­tene fort­jen­er å bli styrt på en bedre måte, og at de har blitt plaget med kon­ser­v­a­tive reg­jeringer i West­min­ster selv om et fler­tall i Skot­t­land aldri har stemt kon­ser­v­a­tivt. Salmond ønsker mer poli­tisk styring for å gjøre et uavhengig Skot­t­land til et mer ret­tfer­dig land enn det er i dag. I val­get får 16- og 17-åringer stemme, og EU-borg­ere bosatt i Skot­t­land har også stem­merett. Grup­per som “Polske skot­ter for Ja” og det skotske grønne par­ti­et er blitt inklud­ert i Ja-kam­pan­jen. Dette har gitt den et pos­i­tivt, mod­erne, let­tere ven­stre­ori­en­tert image. Ja-siden har så defin­i­tivt frigjort seg fra smale defin­isjon­er av nasjon­al­isme eller separatisme.

Front­fig­uren for Bet­ter Togeth­er — Nei-kam­pan­jens off­isielle navn — er Alis­tair Dar­ling, finans­min­is­ter i Gor­don Browns Labour-reg­jer­ing under finan­skrisen. Argu­mentene brukt av Bet­ter Togeth­er har vært mer økonomisk ori­en­tert og mer neg­a­tive enn Ja-sidens, noe som har fått Ja til å kalle Bet­ter Togeth­er for “Pros­jekt frykt”. Dar­ling har utret­telig pres­set Salmond på SNPs plan­er om at et uavhengig Skot­t­land skal fort­sette å bruke det britiske pun­det (Dar­ling hevder Lon­don kan nek­te Skot­t­land å gjøre dette, noe Salmond tilbakeviser). 

Bud­skapet er at et uavhengig Skot­t­land vil bli fat­tigere enn hvis det blir værende i unio­nen. Bet­ter Togeth­er har ofte sett ut som en ukom­fort­a­bel allianse mel­lom de tre par­tiene i West­min­ster, med Labour og Camerons kon­ser­v­a­tive i front og Nick Cleg­gs lib­er­aldemokrater litt skam­fulle på slep. At anti-EU-par­ti­et UK Inde­pen­dence Par­ty (UKIP) er på Nei-siden, er noe SNP har visst å bruke til sin fordel.

Om for­fat­teren
Jon Worth har britisk pass (så lenge slike fort­satt finnes), ble født i Wales, og bor nå i Berlin. Hans blogg om poli­tikk i EU er en av de eld­ste i sitt slag. Han arbei­der som kom­mu­nikasjon­sråd­giv­er for reg­jeringer og poli­tiske kam­pan­jer. Hvis han hadde hatt stem­merett den 18. sep­tem­ber, ville han ha stemt Ja.

Inter­es­sant nok har ikke Storbri­tan­nias oljere­serv­er i Nord­sjøen vært sen­trale i val­gkam­p­en på noen av sidene. Noen av olje­fel­tene ville tilhøre resten av Storbri­tan­nia og noen ville til­falle Skot­t­land, og uansett er pro­duk­sjo­nen på disse fel­tene på vei ned.

Skot­t­lands inter­nasjonale rolle har vært et strid­stema, men ingen av sidene har vun­net debat­ten klart. Salmond ønsker å fjerne atom­våpnene på marinebasen HMNB Clyde vest for Glas­gow, men ingen løs­ning på fly­t­ting av basen er blitt fun­net. Dette kan sette SNPs plan om å bli Nato-medlem på spill. 

Skot­t­lands medlem­skap i EU har også blitt heftig debat­tert. Nei-kam­pan­jen og noen poli­tikere i Brus­sel har hevdet at Skot­t­land ville måtte søke om medlem­skap som ethvert annet søk­er­land. SNP vis­er til at skot­tene allerede er EU-borg­ere og at dette ikke kan tas fra dem, og at Skot­t­land der­for ville for­bli en del av EU. EU er vik­tig for Ja-kam­pan­jen, for­di EU-medlem­skapet gjør skot­sk uavhengighet min­dre skrem­mende. Resul­tatet 18. sep­tem­ber vil ha stor betyd­ning for uavhengighets­beveg­elsen i Kat­alo­nia, og kan­skje også for Bel­gia og minoritets­be­folkninger i de baltiske statene og Roma­nia. Til nå er det imi­dler­tid bare skot­tene som har klart å få igjen­nom en lovlig folkeavstemning.

En helt spesiell politisk begivenhet

Uansett resul­tat har val­gkam­p­en om uavhengighet endret skot­sk poli­tikk på varig vis. Folkeavstemnin­gen har fått reko­rd­mange vel­gere til å reg­istrere seg, og deltakelsen er ven­tet å bli over 80 pros­ent — 15 pros­ent­po­eng høyere enn ved noe valg i Storbri­tan­nia siden 1997. 

Artikke­len er over­satt fra engel­sk av Olav Anders Øvrebø.

Denne folkeavstemnin­gen, og debat­ten den har satt i gang, har vært en helt spe­siell poli­tisk begiven­het. Igjen er det poli­tisk engas­je­ment på de britiske øyer, men hvor sam­let vil øyene være etter 18. september?

TEMA

V

algkamp

48 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen