I Buchanan Street i Glasgow står en statue av Skottlands første førsteminister i moderne tid, Donald Dewar. De politiske begivenhetene den strenge, bebrillede Dewar kan betrakte i gatene under seg, ligner lite på det Skottland som fikk overført mer politisk makt fra Westminster i 1999. Samme år som Tony Blair ble statsminister, i 1997, hadde en folkeavstemning ledet til etableringen av det skotske parlamentet.
Labours (Arbeiderpartiet) ide gjennom 1990-tallet, fremmet mest iherdig av Dewar og tidligere utenriksminister Robin Cook, var at å gi mer politisk makt til Edinburgh ville sette en stopper for kravene om et uavhengig Skottland som hadde vokst stødig helt siden en mislykket folkeavstemning om devolusjon (begrenset selvstyre) i 1979. Den skotske Labour-politikeren George Robertson hevdet til og med at “Devolusjon vil drepe nasjonalismen for godt”. Så feil kan man ta.
At folkeavstemningen i det hele tatt finner sted 18. september, og at de som sier Ja til uavhengighet har en god sjanse til å vinne, skyldes en unik kombinasjon av omstendigheter.
Undervurderte nasjonalister
Den første faktoren er den bemerkelsesverdige oppturen til det skotske nasjonalistpartiet (SNP). Partiet slet tungt på slutten av 90-tallet og inn på 2000-tallet. Labour sto sterkt i Skottland, og det begrensede selvstyret var populært i begynnelsen, noe som svekket velgerappellen. Men Alex Salmonds gjeninntreden som partileder i 2004, og hans driftige nestleder Nicola Sturgeon, løftet SNP til nye høyder. Salmonds taktiske teft og lederevner har konsekvent blitt undervurdert av både medier og politikere i London. Salmond og Sturgeon har klart å forene den ofte konservative og distriktsbaserte, tradisjonelle støtten til skotsk nasjonalisme med progressive, moderne sosialdemokratiske velgere som har kommet fram til at uavhengighet for Skottland er den beste veien til sosial rettferdighet.
Den politiske kalkylen bak selvstyre-ordningen fra 1999 var basert på en antakelse om at Labour ville beholde sin politiske styrke i Skottland. Og for å være på den sikre siden, ble en proporsjonal valgordning brukt i Skottland fra begynnelsen av. Tanken var å forhindre at ett parti kunne danne regjering alene. Nedgangen for Labour i Skottland er slik den andre faktoren som har brakt Skottland til randen av uavhengighet. Labour har i motsetning til SNP aldri tatt det skotske parlamentet alvorlig. Mens Labours tradisjonelle støtte blant industriarbeidere har svunnet hen, har SNP funnet nye tilhengere blant venstreorienterte velgere.
Et svakere Labour gjorde det mulig for SNP å bli største parti, og Alex Salmond ble førsteminister i 2007. Suksessen ble gjentatt i 2011, og da fikk SNP til og med rent flertall — noe som var ment å være umulig i det skotske parlamentet.
Margaret Thatcher og det konservative partiet gis fortsatt skylden for Skottlands industrielle nedgang. David Camerons post-thatcheristiske regjering i London har fått gammelt nag blant Skottlands tidligere arbeiderklasse til å blusse opp igjen. Dette er den tredje viktige faktoren. Samtidig har svak økonomisk vekst det siste tiåret, koblet med velferdskutt pålagt av Westminster, ført yngre generasjoner inn i uavhengighetsbevegelsen.
Det politiske miljøet i London har ikke prøvd å sette rettslige hindre i veien for mulig uavhengighet for Skottland. London har isteden valgt å ignorere skottene, en holdning som har grenset til forakt. SNP og Salmond har blitt undervurdert.
Spørsmålsformuleringen i folkeavstemningen — et enkelt Ja eller Nei til uavhengighet — var et direkte resultat av dette. David Cameron valgte det taktiske alternativet i en situasjon der meningsmålingene pekte mot nei til uavhengighet: Han tilbød Salmond folkeavstemningen SNP hadde lovet i sitt valgprogram, men insisterte på at det såkalte “DevoMax”-alternativet (et maksimalt selvstyre for Skottland innenfor unionen) ikke skulle stå på stemmeseddelen. Nå som avstanden mellom Ja og Nei har skrumpet inn — og noen målinger til og med viser flertall for Ja — har Storbritannias politiske ledere i all hast tilbudt mer selvstyre for skottene likevel, selv om forhåndsstemmingen allerede er i gang.
Positiv ja-side mot “Prosjekt frykt”
Alle disse faktorene utgjør konteksten, men de dekker ikke sakene som dominerer valgkampen om uavhengighet. Hvorfor vurderer skottene faktisk å bryte med en union som har vart siden 1707?
En rekke politiske og økonomiske argumenter har blitt brukt av paraplyorganisasjonene på begge sider. Yes Scotland, med Alex Salmond i spissen, har hovedsakelig fokusert på den politiske begrunnelsen for uavhengighet: At skottene fortjener å bli styrt på en bedre måte, og at de har blitt plaget med konservative regjeringer i Westminster selv om et flertall i Skottland aldri har stemt konservativt. Salmond ønsker mer politisk styring for å gjøre et uavhengig Skottland til et mer rettferdig land enn det er i dag. I valget får 16- og 17-åringer stemme, og EU-borgere bosatt i Skottland har også stemmerett. Grupper som “Polske skotter for Ja” og det skotske grønne partiet er blitt inkludert i Ja-kampanjen. Dette har gitt den et positivt, moderne, lettere venstreorientert image. Ja-siden har så definitivt frigjort seg fra smale definisjoner av nasjonalisme eller separatisme.
Frontfiguren for Better Together — Nei-kampanjens offisielle navn — er Alistair Darling, finansminister i Gordon Browns Labour-regjering under finanskrisen. Argumentene brukt av Better Together har vært mer økonomisk orientert og mer negative enn Ja-sidens, noe som har fått Ja til å kalle Better Together for “Prosjekt frykt”. Darling har utrettelig presset Salmond på SNPs planer om at et uavhengig Skottland skal fortsette å bruke det britiske pundet (Darling hevder London kan nekte Skottland å gjøre dette, noe Salmond tilbakeviser).
Budskapet er at et uavhengig Skottland vil bli fattigere enn hvis det blir værende i unionen. Better Together har ofte sett ut som en ukomfortabel allianse mellom de tre partiene i Westminster, med Labour og Camerons konservative i front og Nick Cleggs liberaldemokrater litt skamfulle på slep. At anti-EU-partiet UK Independence Party (UKIP) er på Nei-siden, er noe SNP har visst å bruke til sin fordel.
Om forfatteren
Jon Worth har britisk pass (så lenge slike fortsatt finnes), ble født i Wales, og bor nå i Berlin. Hans blogg om politikk i EU er en av de eldste i sitt slag. Han arbeider som kommunikasjonsrådgiver for regjeringer og politiske kampanjer. Hvis han hadde hatt stemmerett den 18. september, ville han ha stemt Ja.
Interessant nok har ikke Storbritannias oljereserver i Nordsjøen vært sentrale i valgkampen på noen av sidene. Noen av oljefeltene ville tilhøre resten av Storbritannia og noen ville tilfalle Skottland, og uansett er produksjonen på disse feltene på vei ned.
Skottlands internasjonale rolle har vært et stridstema, men ingen av sidene har vunnet debatten klart. Salmond ønsker å fjerne atomvåpnene på marinebasen HMNB Clyde vest for Glasgow, men ingen løsning på flytting av basen er blitt funnet. Dette kan sette SNPs plan om å bli Nato-medlem på spill.
Skottlands medlemskap i EU har også blitt heftig debattert. Nei-kampanjen og noen politikere i Brussel har hevdet at Skottland ville måtte søke om medlemskap som ethvert annet søkerland. SNP viser til at skottene allerede er EU-borgere og at dette ikke kan tas fra dem, og at Skottland derfor ville forbli en del av EU. EU er viktig for Ja-kampanjen, fordi EU-medlemskapet gjør skotsk uavhengighet mindre skremmende. Resultatet 18. september vil ha stor betydning for uavhengighetsbevegelsen i Katalonia, og kanskje også for Belgia og minoritetsbefolkninger i de baltiske statene og Romania. Til nå er det imidlertid bare skottene som har klart å få igjennom en lovlig folkeavstemning.
En helt spesiell politisk begivenhet
Uansett resultat har valgkampen om uavhengighet endret skotsk politikk på varig vis. Folkeavstemningen har fått rekordmange velgere til å registrere seg, og deltakelsen er ventet å bli over 80 prosent — 15 prosentpoeng høyere enn ved noe valg i Storbritannia siden 1997.
Artikkelen er oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø.
Denne folkeavstemningen, og debatten den har satt i gang, har vært en helt spesiell politisk begivenhet. Igjen er det politisk engasjement på de britiske øyer, men hvor samlet vil øyene være etter 18. september?