Den skotske folkeavstemningen om selvstendighet 18. september 2014 skapte en uhyre intens og splittende debatt i Skottland. Meningsmålingene tydet på et svært jevnt resultat og en reell mulighet for at Storbritannia ville gå i oppløsning.
Mot slutten av valgkampen rådet det krisestemning ikke bare i Skottland, men i hele Storbritannia og i den britiske medieverdenen. Den internasjonale dekningen av folkeavstemningen avspeilet en utbredt oppfatning blant britene om at en av verdens stormakter sto foran store strukturelle og politiske forandringer.
Sunday Times 14. september 2014: Meningsmålingen som pekte mot mulig ja-seier.
Nå viste det seg at bekymringene var overdrevne. Da stemmene var talt opp, hadde 55,3 prosent stemt nei til uavhengighet og 44,7 prosent ja. Det skilte drøyt 10 prosentpoeng, mye mer enn meningsmålingene hadde tydet på. For eksempel hadde Sunday Times helgen før folkeavstemningen spådd en liten overvekt for ja-siden. Men unionsforkjemperne hadde ledet på meningsmålingene helt siden folkeavstemningen ble utlyst i 2011. Slik sett var resultatet ingen overraskelse, selv om marginen var det.
Spådde ja-seier
Mange ble likevel overrasket. Blant dem som hadde spådd et mye jevnere resultat, noen til og med ja-seier, var flere av de største mediene: BBC, Sunday Times og skotske Herald. Disse og flere skotske medier var blant de fremste til å rapportere, analysere og kommentere debatten. Det er jo ikke uvanlig når det gjelder valg i Vest-Europa, men i dette tilfellet spilte digitale medier for første gang en viktig rolle ved siden av de tradisjonelle mediene, og det i en unik situasjon der det sto om å oppløse en 300 år gammel flernasjonal stat.
Den skotske folkeavstemningen kan betraktes som banebrytende i og med den rollen sosiale medier spilte, særlig Twitter. Dette essayet tar for seg noen trekk ved denne utviklingen og på hvilken måte den påvirket utfallet. Var det uventede nei-resultatet på noen måte relatert til det faktum at sosiale medier var sterkt polarisert og at ja-siden var spesielt aktive på digitale kanaler? Førte Facebooks og Twitters fremtredende rolle i valgkampen til et misvisende inntrykk av ja-sidens popularitet?
Unik skotsk offentlighet
Skottlands særpreg og nasjonale identitet innen det flernasjonale Storbritannia er basert på utpreget skotske institusjoner som den skotske kirken, rettsvesenet, utdanningssystemet og mediene (McNair 2008). Flere av verdens eldste aviser ble grunnlagt i Skottland og har bidratt til det som allment oppfattes som en unik skotsk offentlighet, forbundet med, men adskilt fra den britiske. Selvstyreavtalen av 1998 etter at Labour kom til makten året før, ga konstitusjonelt uttrykk for en veletablert politisk realitet (selv om nasjonalistene i SNP ikke fikk innfridd kravet om løsrivelse).
Folk deltok i debatten i et omfang man sjelden har sett i britisk politikk
I tillegg til de britiske riksmediene som også er tilgjengelige nord for grensen, hadde Skottland pr. 2014 ti aviser med nasjonal distribusjon, dvs. over hele Skottland, som Daily Record og Sunday Mail, Scotsman og Scotland On Sunday, Herald og Sunday Herald, West Highland Free Press og Aberdeen Press & Journal. De seks førstnevnte var de med størst opplag og lesertall, og derigjennom også størst innflytelse. Skotske utgaver av London-baserte aviser som The Sun og Daily Mail var også godt representert. Murdoch-eide The Sun overtok den skotske storselgeren Record i 2006 (McNair 2008), noe som den gang ble omtalt som et viktig vendepunkt i den skotske medieverden.
Unionsvennlig konsensus
Alle disse avisene ble startet og utviklet seg innen rammen av realunionen av 1707. Før oppblomstringen av skotsk nasjonalisme i valgsammenheng etter etableringen av det skotske parlamentet var alle avisene unionsvennlige og skrev om politiske og andre spørsmål ut fra premisset om at Storbritannia var en gitt realitet, ikke en omstridt union. Så mens Skottland har hatt en mangfoldig avisflora helt siden den skotske opplysningstiden, har de toneangivende mediene aldri vært nasjonalistiske.
Denne unionsvennlige konsensusen avspeilet holdningen blant skottene, hvor det gjennom tre århundrer aldri hadde vært noe flertallskrav om selvstendighet. Gjennom hele 1900-tallet lå andelen skotter som ønsket full løsrivelse fra Storbritannia, på rundt 25 prosent. Først etter 2007 begynte tallet å stige, etter mange observatørers mening som en reaksjon på britiske Labours lave popularitet etter at Labour fikk skylden for britenes aktive deltagelse i Irak-krigen og for finanskrisen i 2008.
Liten støtte til nasjonalistene
Det skotske nasjonalistpartiet SNP fikk stor oppslutning for første gang i 2007, da partiet så vidt fikk nok stemmer til å danne regjering. Fra 2007 til 2011 var SNP i mindretallsregjering sammen med De grønne. SNP fikk rent flertall i parlamentsvalget i 2011, og partiets leder Alex Salmond kunne utlyse folkeavstemning. Først nå begynte støtten til kravet om uavhengighet å bli betydelig større enn tidligere.
Mange på ja-siden beskyldte flere ganger BBC for å helle til nei-siden
På denne bakgrunn var en unionsvennlig konsensus i skotske medier før folkeavstemningsdebatten ikke primært et utslag av en ideologisk tendens, men heller et presist uttrykk for folkemeningen slik den hadde kommet til uttrykk ved valg gjennom en årrekke. SNP mente noe annet, og i 2005 ble ukeavisen Scottish Standard startet med det formål å rette opp skjevheten foran valget det året. Scottish Standard hadde som plattform å støtte nasjonalistene og SNP, men avisen nådde aldri høyere enn 12000 i opplag, og ble nedlagt etter bare syv utgaver. I det påfølgende valget fikk SNP beskjedne 17,7 prosent av stemmene, mot 78 prosent for unionistpartiene til sammen. Den folkelige støtten til nasjonalismen på det tidspunktet var ikke nok til å holde liv i en avis.
Som nevnt begynte oppslutningen om SNP å stige ikke lenge etter dette valget, og partiet kunne danne mindretallsregjering etter valget i 2007, og fikk rent flertall fire år senere. Men da folkeavstemningen ble utlyst, var det ennå ingen skotsk avis som åpent støttet SNP på lederplass, og heller ikke målet om selvstendighet. Men nå fikk påstander om skjev mediedekning for fortsatt union økt tilslutning i befolkningen.
Anklaget for skjevhet
Den første avisen til å bryte ut fra unionistleiren og støtte ja-siden foran folkeavstemningen var den Glasgow-baserte, amerikansk-eide Sunday Herald som erklærte sitt standpunkt i en lederartikkel 4. mai 2014, nesten fem måneder før folkeavstemningen. Avisens søsterutgave, dagsavisen Herald, ble værende på unionistsiden, men understreket at dens dekning hadde vært og fortsatt ville være «like hard og upartisk» overfor begge sider. De øvrige skotske riksavisene som sa fra hvor de sto, som Sunday Post og Scotland on Sunday, sa alle at de støttet nei-siden. Slik sett var det en klar overvekt blant mediene for å bli værende i Storbritannia, men de fikk likevel 45 prosent av velgerne mot seg på valgdagen.
Sunday Heralds forside 4. mai 2014. Avisen var den første i Skottland til å støtte uavhengighet.
Etermediene forholdt seg upartiske i dekningen av valgkampen, slik de er forpliktet til etter loven. Men som i mange politiske spørsmål tidligere ble BBC anklaget for skjevhet i sin dekning. SNP og mange på ja-siden beskyldte flere ganger BBC for å helle til nei-siden og ga som eksempel en inkvisitorisk holdning under journalistene Andrew Marr og Nick Robertsons utspørring av Alex Salmond. BBC ble anklaget for å favorisere nei-siden på ulike måter, blant annet gjennom lekkasjer av sensitive opplysninger til nei-kampanjen. I juni 2014 demonstrerte ja-siden utenfor BBC Scotlands kontorer i Glasgow, og Alex Salmond selv anklaget BBC for skjev dekning bare dager før avstemningen.
Man kan med en viss rett hevde at BBCs vanskeligheter med å opprettholde sitt image som upartisk skyldes debattens karakter, der den ene siden på vegne av et lite mindretall av den britiske befolkningen ønsket en oppløsning av Storbritannia. Siden BBC jo er Storbritannias statskringkasting og folkeavstemningen var et spørsmål om Storbritannias fortsatte eksistens, var spørsmålet om hvordan valgkampen burde ha vært dekket, mer brennbart enn vanlig, og det kunne neppe ha vært annerledes.
Var BBC nøytral?
BBC betjener hele Storbritannia, der flertallet utvilsomt var mot skotsk selvstendighet. Sett i den sammenheng, ville en absolutt likevekt vært nødvendig for BBCs foreskrevne upartiskhet? Av samme grunn som BBC ikke er nøytral mellom moderat og ekstrem islam, eller med hensyn til nasjonalistbevegelser som English Defence League, kan det med rimelighet hevdes at de 44,7 prosent av skottene som stemte ja 18. september – 1618000 personer, 2,5 prosent av Storbritannias befolkning – ikke kunne forventet at BBC skulle oppføre seg på noen annen måte. Dekningen av ja-sidens synspunkter var omfattende, respektfull og i hovedsak ukontroversiell. Men selve Storbritannias eksistens var naturligvis et faktum, og kampanjen for uavhengighet et angrep på den britiske staten. Var det rimelig å forvente at BBC skulle innta en nøytral holdning i en debatt som ville ha betydd slutten for den i sin nåværende form dersom ja-siden hadde vunnet?
Vi avventer en detaljert innholdsanalyse av dekningen, men ja-sidens påstander om partiskhet er i seg selv ikke troverdig bevis for at BBC ikke opptrådte upartisk. Tvert imot har ulike interessegrupper i mange år klaget på skjev dekning fra BBC, grupper som mener at deres sak ikke er blitt fremstilt på en god og fyllestgjørende måte, og det er en av grunnene til at andre har unnlatt å støtte dem. Kritikk av BBC fra SNP og dets tilhengere under valgkampen ble av mange ansett som et forsøk på å påvirke dekningen, og flere kommentatorer uttrykte bekymring for at et selvstendig, SNP-styrt Skottland ville prøve å presse mediene til nasjonalistvennlig ensretting. Krav fra SNP og deres tilhengere om at BBC-journalister måtte få sparken fordi de ble oppfattet å være mot selvstendighet, ble for mange et ubehagelig forvarsel om hvordan det kunne bli å leve i en SNP-styrt stat.
Sosiale medier til nye høyder
Mens de tradisjonelle mediene fortsatt er hovednyhetskilden for folk flest i Skottland, gjør fremveksten av internett og nettbaserte digitale medier at de gamle medienes dominans gradvis svekkes. Lesere og lyttere flytter over til nettet, blant annet til sosiale medier som Facebook og Twitter der nyhetsinnhold kan deles og brukerne kan bidra i den politiske debatten med tweets på 140 tegn eller med kommentarer på Facebook-sider.
Historiens første flyplass-vindpølse i det skotske flaggets farger. Bilde lagt ut på Yes Scotlands Facebook-side 15. september 2014.
Disse plattformene er blitt debattarenaer for venner og kolleger (som på Facebook) og mellom meningsmotstandere (Twitter), hvor sistnevnte særlig er blitt et sted for uhemmet, aggressiv og ofte krenkende og grov språkbruk. Uttrykk som «shil» (sta, ensporet), «flaming» (hetsing) og «trolling» er blitt en del av dagligtalen mens sosiale medier ikke bare brukes til å dele innhold og diskutere, men til å drive virtuell krigføring mot dem man oppfatter som politiske motstandere og fiender.
I valgkampen foran den skotske folkeavstemningen nådde bruken av sosiale medier nye høyder når det gjaldt synlighet og innflytelse i britisk politisk sammenheng, og påvirket formen og tonen i de tradisjonelle medienes dekning. Valgkamptaktikken antok nye og uvante former. For eksempel ble det sendt 2,6 millioner tweets om folkeavstemningen i de 24 timene fra syv om morgenen 18. september (valgdagen) til samme tidspunkt den 19. Forskere ved University of Strathclyde registrerte ti millioner Facebook-oppdateringer de fem ukene før avstemningen. Folk deltok i debatten i et omfang man sjelden har sett i britisk politikk, og brukte sosiale medier til å gi uttrykk for sitt syn, dele artikler de var enig eller uenig i og kommunisere med andre.
Viktig debattarena
Mens de tradisjonelle skotske mediene i hovedsak var for fortsatt union eller «upartiske» (siden upartiskheten er blitt et stridsspørsmål), ga sosiale medier rom for subjektivitet, meninger og klare ideologiske standpunkter. I denne valgkampen fremsto sosiale medier ikke bare som et kommunikasjonsverktøy, men som våpen i en politisk strid av stor konstitusjonell betydning, i en grad man aldri før hadde sett. Dessuten betydde sosiale mediers globale rekkevidde at folk som undertegnede, som ikke var skotsk innbygger og derfor ikke hadde stemmerett, kunne delta i debatten med en umiddelbarhet og effekt som ikke ville ha vært mulig i tiden før internett.
J.K. Rowling engasjerte seg for nei-siden, her fra nei-kampanjens Facebook-side. “Piss off, Ur English”, er meldingen fra en av kommentatorene.
Sosiale mediers subjektivitet gjorde dem også til en arena for intens debatt, som til tider utartet til den typen utskjelling som ofte har ledsaget fremveksten av nasjonalisme i Europa. J.K. Rowling ble kalt «bitch» av en nettside etter å ha gitt penger til nei-kampanjen. Mange kjendiser, blant dem David Bowie, som ga uttrykk for solidaritet og sympati med skottene og støtte til Storbritannia, ble angrepet med varierende grad av giftighet. Skotter som undertegnede som tok standpunkt for nei-siden i blogginnlegg og tweets, ble sablet ned og kalt forrædere som ikke fortjente å komme til orde. Omvendt ble tilhengere av selvstendighet i noen av de mer aggressive innleggene stemplet som nazister. De som kritiserte BBC for påstått skjevhet i dekningen, ble sammenlignet med Vladimir Putin og de russiske nasjonalistenes forsøk på å kvele all opposisjon. For ekstremister på begge sider var sosiale medier en plattform for en utpreget usivilisert dialog.
Når det er sagt, ble forkjemperne for løsrivelse av de fleste regnet som mer aktive og bedre organisert på nettet. Det bidro til en politisk atmosfære der selvstendighet ble ansett som et sannsynlig utfall da den store dagen nærmet seg. De høyrøstede såkalte «cybernats» (nettnasjonalister) overdøvet den tause majoritet av nei-velgere, som først ga seg til kjenne på valgdagen.
Konklusjon
Den skotske uavhengighetsavstemningen kan betraktes som en milepæl i de sosiale medienes fremmarsj i samfunnsdebatten. Mens de tradisjonelle mediene stort sett fulgte spillereglene fra den analoge tidsalder og for allmennkringkasternes del prøvde å holde seg nøytrale, og for noen avisers vedkommende tok standpunkt for eller imot selvstendighet på lederplass, ble nettmedier og sosiale medier en plattform og arena for mer partisk og polarisert debatt.
Ja-velger tvitrer selfie på valgdagen. (faksimile: Kirstin Innes/Twitter).
Artikkelen er oversatt fra engelsk av Gunnar Nyquist
Men uavhengighetsforkjempernes dominans på nettet ble ikke omsatt i et flertall ja-stemmer på valgdagen, noe som tyder på at Twitter og Facebook ennå ikke er (og kanskje aldri vil bli) kulturkrefter som er sterke nok til å bevege opinionen. De er nyttige verktøy for engasjerte aktivister og meningssterke stemmer av alle avskygninger, men bør ikke betraktes som indikatorer for standpunkter og valgpreferanser hos det store flertall. Det faktiske samspillet mellom internett og politisk adferd vil fortsatt være et viktig problem for kommunikasjonsforskere, og det er god grunn til å anta at materialet fra den skotske uavhengighetsdebatten vil by på betydningsfulle nye funn og konklusjoner.
Kilder:
McNair, B.: “News from a small country: the media in Scotland”, i Franklin, B. (red.), Local Journalism and Local Media, London, Routledge, 2006, s. 37–48.
McNair, B. “The Scottish media and politics”, i Blain, N., Hutchison, D. (red.), The Media In Scotland, Edinburgh, Edinburgh University Press, 2008, s. 227–242.
McNair, B.: “The Media and Parliament”, i Jeffery, C., Mitchell, J. (red.), The Scottish Parliament 1999–2009: the First Decade, Edinburgh, Luath Press Ltd, 2009, s. 119–124.