Når president Obama natten til onsdag gir sin State of the Union-tale vil det stå en tom stol i gjestelosjen til presidentfruen Michelle Obama. Den skal ifølge Det hvite hus representere alle menneskene i USA som er drept med skytevåpen, og som derfor ikke lengre har noen stemme. Siste gang en tom stol ble brukt som symbol under State of the Union var ved George W. Bushs tale i 2003, hvor den stod ved siden av Laura Bush. Den gangen representerte stolen «det tomrom som mange amerikanere alltid vil have ved sine bord og i sine liv på grund av angrepene 11. september, 2001», som Det hvite hus meldte den gangen.
På underlig vis har en tom stol etterhånden utviklet seg til et fast retorisk grep i mange taler. Clint Eastwoods bisarre og usammenhengende samtale med en tom stol under republikanernes konvent i 2012 er uforglemmelig. Stolen representerte president Obama, og Eastwood insinuerte blant annet at presidenten hadde uttrykt seg obskønt overfor andre.
Retorisk blir tomme stoler brukt til å fremstille fravær, mangel på tilstedeværelse – og ingen publikumsinteresse. Derfor er det ikke rart at Donald Trump under den pågående primærvalgkamp i september angrep en fotograf som hadde tatt bilder av mange tomme stoler i salen under en Trump-tale. «I look like a schmuck», klaget Trump, og hevdet at stolene bare var tomme fordi folk i lykkerus løp mot talerstolen for å være tett på ham. Vel, vel.
Retorisk bruk av tomme stoler er altså utbredt. Men stol-grepet i årets tale er bare et av flere grep Obama-administrasjonen har gjort for å videreutvikle State of the Union til virkelig å bli en tale til nasjonen og gjøre den interessant, relevant og forståelig for hele befolkningen – ikke bare for pressen og tilhørerne i kongressen. I en kort video-melding på hjemmesidene til Det hvite hus, forteller president Obama at talen er til folket og at staben nettopp nå jobber for å utvikle nye måter borgene kan se og involvere seg i talen: «While I am writing my team is cooking up new ways you can watch and engage with the speech, and I hope you will all tune in next Tuesday night ‘cause this address will be for you».
Delt skjerm: Nettversjonen av Obamas State of the Union-tale i 2015.
Obama-administrasjonens endringer av hvordan talen formidles – ja, endringer av hva talen egentlig er – er mer omfattende enn de fleste av endringene talen tidligere har gjennomgått, siden den første gang ble holdt av George Washington i 1790. Selv om talen gjennom mer enn 200 år ikke grunnleggende har endret sin karakter og appell, har det likevel vært viktige forandringer. For eksempel har State of the Union ikke alltid vært gitt som tale. Noen presidenter valgte å orientere kongressen skriftlig. Det gjorde for eksempel Thomas Jefferson (1743–1826), som ikke var noen stor taler. Den siste som gav orienteringen skriftlig var demokraten Jimmy Carter i 1981.
De første par hundre år måtte befolkningen lese om talen i avisene. Men i 1923 ble talen første gang sendt på radio, og amerikanerne kunne høre president Calvin Coolidge (1872–1933) orientere nasjonen. I 1947 kunne de som fjernsynsseere for første gang se sin president, Harry S. Truman (1884–1972), holde tale, og i 1997 ble Bill Clinton den første presidenten som formidlet nasjonens tilstand direkte på internett.
Disse endringene illustrerer at talen til nasjonen har beveget seg fra hovedsakelig å henvende seg til kongressen til hovedsakelig å henvende seg til borgerne. Opprinnelig var talen nemlig direkte henvendt til kongressens medlemmer, men i våre dager retter den seg først og fremst mot det amerikanske folket. Dette var særlig tydelig ved Obamas taler fra 2011 og frem til 2015, fordi man her endret formidlingen av talen. Som presidenter før ham brukte Obama ingen former for lysbilder eller presentasjonsteknologi da han holdt talen. Her var det verken PowerPoint eller Keynote. Da talen ble sendt på hjemmesiden til Det hvite hus, derimot, var det annerledes. Her brukte man et oppdelt bilde, et «split screen», så seerne både kunne høre Obama holde talen og samtidig se lysbildene som støttet hans budskap. Lysbildene viste grafer og figurer og bilder av presidenten i samtale med vanlige folk. Denne utvidete online-versjonen ga tilhørerne mulighet for å følge talemanuskriptet under transmisjonen, «se grafer og informasjons-diagrammer over nøkkelområder, twitre sine favorittreplikker og kommentere.»
Før var det vanlig at Det hvite hus før talen bare sendte manuskriptet til pressen. Pressen kunne se talen og følge ordene mens presidenten talte, men kunne ikke rapportere fra den før et bestemt tidspunkt. Offentligheten, derimot, fikk ikke noe eksemplar av talen før etter talen var holdt. I 2011 endret dette seg for første gang: Det hvite hus gjorde en online versjon av talen offentlig tilgjengelig på sin hjemmeside før talen ble holdt. Denne versjonen hadde også utvalgte lysbilder som offentligheten kunne studere.
Siste års State of the Union er et godt eksempel på hvordan Det hvite hus forsøker å nå et bredere publikum og å gi folk flere forskjellige muligheter for å oppleve – og involvere seg i – en tale. Det viser hvordan vår tids taler fungerer på nye og annerledes måter enn tradisjonell talekunst. Selv om talen ble holdt på tradisjonelt vis, uten bruk av digitale presentasjonsteknologier som PowerPoint, hadde publikum over hele USA altså likevel tilgang til den utvidete versjonen og manuskriptet med de utvalgte lysbildene. Det gjorde det mulig for et online publikum både å se presidenten tale og samtidig følge manuskriptet og se lysbildene. Det skal bli spennende å se om Obamas stab virkelig har funnet flere nye måter å holde og formidle den tradisjonelle talen til nasjonen.
Utover endringer i formidlingen får vi kanskje også endringer i selve talens karakter. President Obama ønsker å gjøre sin siste tale utradisjonell. Et av de mest tradisjonelle trekkene ved en presidents siste State of the Union er å se tilbake og fremheve egne resultater og fortreffeligheter. Men Obama har bedt taleskriverne om «ikke å ta foten av gasspedalen». Talen skal ikke være en handleliste med politiske forslag eller en oppramsende avkryssing av hva presidenten og hans administrasjon har oppnådd.
En presidents åttende State of the Union er en vanskelig tale å holde. Talen må se tilbake på det som er oppnådd, men også se fremover på det som bør komme. Talen bør slå tonen an for presidentvalgkampen som er på vei, men også vise statsmannsegenskaper og nasjonalt fellesskap. Taleren må anerkjenne at makten som president vil falle, men likevel vise en styrke og energi som sikrer at hans arbeid blir gjort ferdig. Om Obama og taleskriverne virkelig lykkes med alt dette, om de klarer å skrive en utradisjonell State of the Union, vet vi onsdag morgen. Men det krever mer enn en tom stol og lysbilder.