Skjult bak et vellaget og sofistikert design, oppfordrer terrorgruppen Den islamske stats (IS) propagandablad Dabiq til angrep i Vesten. Hittil i år har slike kall fått sine svar av sympatiserende IS-følgere i blant annet Frankrike, USA og Belgia. Appellene bak denne ensomme formen for jihad er ikke mange, men nok til å sikre handling likevel.
Terror ved Vestens dører
Massakren der 49 mennesker ble drept på nattklubben Pulse i Orlando, Florida 12. juni, var en ny påminnelse om at IS-terroren har flyttet seg til vestlige dører. Til tross for spekulasjoner om gjerningsmannens motiver, ble angrepet likevel utført med en lojalitetserklæring til IS i forkant. Angrepet i Orlando har likheter med flere angrep som har rammet Europa de siste to årene.
IS-magasinet Dabiq
- Artikkelen er basert på artikkelforfatterens masteroppgave: “Dødelig Attraktivt. En retorisk analyse av IS-magasinet Dabiq og forsøket på rekruttering”.
- Oppgaven tar utgangspunkt i retorikken i magasinet for å avdekke hvordan IS ikke bare appellerer, men skaper en relasjon til sine vestlige-muslimske lesere.
- Inkluderer både den tekstlige og den visuelle retorikken i Dabiq, for å belyse forholdet mellom avsender og publikum.
- Benytter teorien om konstitutiv retorikk av Charland (1987) som rammeverk for analyse.
I sitt propagandamagasin Dabiq inspirerer IS leserne til blind vold mot vestlige borgere, og ærer muslimer som dreper selv én «vantro» fiende for dem utenfor “kalifatets” grenser. Denne type angrep fremstilles i magasinet som en alternativ form for jihad, hvor en istedenfor å krige i fellesskap med IS, tar opp kampen på egen hånd i terrorgruppens navn. I forsøket på å forstå hva som kan motivere individer i Vesten til å handle etter IS sine ønsker, gir en retorisk analyse av magasinets innhold et potensielt svar på dette.
Dødelige oppfordringer
Med sitt engelskspråklige format og profesjonelle utforming er Dabiq tydelig rettet mot et vestlig publikum. Til tross for overfladiske likheter med magasiner som Time eller Newsweek, er IS-bladets retorikk full av alt fra dyptgående religiøse diskusjoner til direkte oppfordringer til handling, ofte av voldelig sort. På et grunnleggende nivå er dets innhold ment å rekruttere, og ikke minst ment å appellere til sine muslimske lesere.
Tre klare temaer bidrar til dette: polarisering, glorifisering av vold, og løftet om paradis. Sammen skaper de en farlig kombinasjon av fiendehat og fryktløshet, som ikke bare gir leserne mulighet å reise til Syria og Irak for å få utløp for aggresjon, men også til å krige i landene de befinner seg i. Med økningen i angrep fra slike IS-hjemmekrigere, er spørsmålet: Hva får de i bytte for å svare på terrorgruppens oppfordringer?
Berømmelse og status
Man Haron Monis, mannen bak terrorangrepet på kafeen i Sydney i 2014, Syed Rizwan Farook og Tashfeen Malik, ekteparet skyldig for San Bernardino-angrepet i USA året etter, og Elton Simpson og Nadir Soofi, de unge mennene som startet et angrep på et museum som utstilte karikaturer av profeten Muhammed i Texas, er bare noen av individene som har fått spalteplass i Dabiq. Som mønstereksempler på terror i Vesten, er heders-retorikken som omkranser dem sentral for den grunnleggende appellen bak det som gjør ensom-jihad attraktivt.
Magasinets 14 utgaver er fulle av hyllester både til muslimer som har utført angrep i Vesten, og til IS-medlemmer som æres etter sin død på slagmarken i Irak og Syria. Et eksempel i tiende utgave knyttes til førstnevnte. I en velredigert bildesamling vises 13 av IS sine hjemmekrigere (se bilde).
Omringet av vakre gule nyanser og stillbilder fra åsted i bakgrunnen, er dette en klar takk for deres innsats. Teksten «Join the caravan of the Islamic State knights in the lands of the crusaders» gjør likevel et slikt bilde til mer enn bare en hyllest. Det er også en direkte oppfordring til handling her: angrip de kristne land som ridderne av Den islamske stat har gjort før deg. Denne retorikken fungerer inspirerende og oppmuntrende for sympatiserende lesere. I tillegg viser en slik form for anerkjennelse innad i det ekstremistiske IS-miljøet, at søken etter berømmelse og status kan være viktige motivasjonsfaktorer for de som tiltrekkes av de voldelige oppfordringene magasinet publiserer.
Fra et utvendig perspektiv, speiler retorikken i magasinet på flere måter et virkelighetsbilde av livet som muslim i Vesten. Med flyktningkrisen som traff Europa høsten 2015, har både frykt for muslimer, men også fiendtlighet overfor denne gruppen, vært med på å skape polarisering i samfunnet.
I Dabiq er fremmedgjøring, undertrykkelse og diskriminering sterke temaer som på eget vis forsterker tanken om at en motarbeides av «vantro» krefter i verden. Slik blir hevn også en klar appell, da muligheten til å skade de som undertrykker og truer det muslimske folk, kan motivere en del av magasinets lesere. Et tydelig eksempel på en slik appell, fremtrer i artikkelen som omtaler dansk-palestineren Abu Ramadan Al-Muhajir. Den unge mannen tok livet av to mennesker i angrepene i København i fjor. I forordet til åttende utgave av Dabiq æres han for “(…) retaliating for his brethren in the Khilafah [kalifatet]”.
Når det kommer til det praktiske, er det likevel mer enn bare jakten på status og hevn som spiller inn. For både det å koordinere angrep, eller fysisk utføre dem, krever sterk motivasjon. Selv om Dabiq gir enkle steg for hvordan en best mulig gjennomfører angrep (ikke involvere mange personer, unngå kompliserte drapsmetoder), er det stor risiko knyttet til prosessen. Denne risikofaktoren er likevel også en appell. For gjennom faren for å avsløres, økes spenningen.
En IS-tilhenger fortalte i et intervju til Dabiq om gleden ved å slippe unna belgiske myndigheter, som var på jakt etter ham etter planleggingen av et bombeangrep i landet. Noen måneder etter artikkelen er publisert, er den samme mannen verdenskjent som Abu Umar Al-Baljiki, en av hovedmennene bak Paris-angrepene i november 2015. I dag er han død som konsekvens av sine handlinger, i likhet med de fleste andre som har fulgt IS sine voldelige oppfordringer, inkludert de som er nevnt i artikkelen her. Med en nærmest sikker død i vente, er det viktig å forstå at potensielle krigere trolig ikke frykter den, heller.
Frykter ikke døden
IS-forsker og journalist Patrick Cockburn skrev i en av de mer omfattende artiklene om IS, at denne terrorgruppen har en martyrideologi. Plasserer vi magasinets retorikk og ikke minst appeller i en slik kontekst, vil martyrkulturen Dabiq fremmer ved å ære de døde som i eksemplene over, få døden til å fremstå som mindre skremmende – og appellerende i seg selv.
Radikaliseringsforsker Shiraz Maher forklarer at enkelte IS-tilhengere utvilsomt er såkalte martyrsøkere, som ser det å ofre seg selv som et eget mål for å bevise sin lojalitet til Allah og få skrevet navnet sitt inn i jihadist-annalene. Å potensielt dø er dermed ikke bare risikosport, snarere et eget steg for å bli kjent innenfor terrormiljøet, og ikke minst en sikker inngang til paradis med martyrstatusen som følger med. Dermed er det ikke unaturlig at IS-sympatisører som utsettes for slik propaganda, deler lignende tanker før de kaster seg ut i angrep mot Vesten.
Strategisk skifte?
Økningen i denne ensomme formen for jihad har i den siste tiden blitt omtalt som et skifte i IS sin strategi. Ifølge Franck Orban er angrepene en konsekvens av at terrorgruppen presses stadig tettere opp i et hjørne av de allierte styrkene på bakken i Irak og Syria.
Men selv om slagmarken for terror er utvidet, så bør en likevel kaste lys på skillet mellom IS som en organisert gruppe, og individer som er sympatisører og handler på vegne av IS. Førstnevnte er fortsatt den største trusselen av de to, og opprettholdelsen av kalifatet vil trolig alltid være viktigere enn angrep på den fjerne fienden for Den islamske stat. Denne prioriteringen er nettopp en del av terrorgruppens suksess. For med en utopisk fremstilling av kalifatet, kombinert med både actionfylt vold og fokuset på brorskap i retorikken, er IS-merkevaren sikret. Når terrorgruppen møter motgang med færre landområder, en nedgang i antall rekrutter, økonomiske tap, samt problemer med desertører, er de likevel langt i fra knust. For om det i dag er mer problematisk å fysisk dra til Syria og Irak for å bli en del av Den islamske stat, er det samtidig ikke mindre attraktivt for de radikaliserte ekstremistene å knyttes til terrorgruppen av den grunn.
I skrivende stund er angrepet på Istanbuls flyplass — som mange mener ble utført av IS-tilhengere – det fremste beviset på dette.