Medieforskningen har tross alt ikke naturens tålegrenser som sitt forskningsobjekt, men er opptatt av tilstedeværelsen eller fraværet av menneskelig eller samfunnsmessig forståelse av den globale oppvarmingen. Å jakte på tolkningsrammer eller diskurser er viktig, men ikke tilstrekkelig. Kombinasjonen av eskalerende global oppvarming og Donald Trumps “alternative fakta” bør gjøre noe med oss medieforskere. Vi trenger klarere tale om klimaalvoret fra medieforskere, og mer forskning på hvordan mennesker, samfunn og medier kan utvikle motkrefter som er sterke nok til å få ned utslippskurvene raskt nok.
Tittelspørsmålet produserer en umiddelbar følelse av avmakt hos meg, en følelse jeg deler med folk flest i Norge. Kari Marie Nordgaard (2011) fant ut at samtaler om global oppvarming med folk flest, normalt er over på under et minutt. I Nordgaards “Bygdaby” på Vestlandet, ristet folk på hodet, ga uttrykk for sin oppriktige bekymring, og så døde samtalen hen. Det var ikke mer å si. Folk flest er ikke klimaskeptikere (det er i regjeringen vi finner slike i dag). De er, med Nordgaards begrep, konsekvensfornektere. De ser ikke hvordan klimakrisen henger sammen med deres liv. Selv om vi resirkulerer, eller tar individuelle valg om å spise mindre kjøtt, så forstår de fleste som forstår klimakrisens ABC, at dette ikke er nok.
Alternative fakta: Donald Trumps berømte tweet fra 2012 hvor han hevder at global oppvarming ble “funnet opp” av kineserne for å skade USAs næringsliv. (foto: Twitter)
Jeg har heldigvis roller der jeg ikke føler meg like maktesløs. Jeg har satt i gang kurs i Climate Change Journalism – Ideas and Transformations på Høgskolen i Oslo og Akershus. Der prøver vi å utdanne journalister som kan bidra som gode generalister for den offentlige samtalen, og der berører vi også “konstruktiv journalistikk” som er litt i vinden om dagen. Jeg er dessuten nestleder i Concerned Scientists Norway, sitter i fellesutvalget for Klimavalgalliansen og har skrevet og redigert bøker som tar til orde for 100 000 klimajobber som forutsetning for å bremse norsk oljeutvinning (Ytterstad 2013, 2015). Jeg er stolt over å ha bidratt til Broen til framtiden, folkets klimakonferanse som utvikler “klimaløsninger nedenfra”.
Men som medieforsker, i mitt daglige liv, og her jeg sitter og skriver denne artikkelen, er det likevel avmaktsfølelsen som dominerer. Jeg befinner meg i Otavalo, en by i Ecuador. I en uke skal jeg undervise masterstudenter i kommunikasjon fra tre urbefolkningsuniversiteter om “den skriftlige presse”. Jeg bor på hostell Curinan, som betyr “gullveien”, ifølge hotelleier Jose. Her måtte man forbi hvis man skulle jakte gull på inkaenes tid. Ikke så langt herfra, i regnskogen, jaktes det på mer olje. Den mest leste artikkelen på nett i 2013 i Norge var skrevet av Aftenposten Ole Mathismoen. Med den usexy tittelen “En fryktelig trist nyhet” fortalte han historien om hvordan nasjonalparken Yasuni ødelegges av nåtidens conquistadores. Bestefaren til Jose ble 95 år, uten noensinne å ha vært på sykehus, takket være bladene fra skogen i Ecuador.
På VG nett i morges leser jeg at “klimaforsker tror ikke lenger verden kan reddes”. “Jeg er pessimist. Jeg tror ikke vi kommer til å stanse global oppvarming før utviklingen blir stygg og fæl, sier norsk klimaforsknings grand old man Knut Halvor Alfsen (64).”
Med et slikt dystert bakteppe: Hva i all verden har medieforskningen, som fagfelt og “laug”, å komme med av konstruktive innspill?
Forståelse gjennom metaforer, diskurser og normer
Det primære forskningsobjektet for medieforskere, er mediene selv. Selv om vi utvider feltet til å forske på kommunikasjon eller innsnevrer til journalistikk er det ikke kartleggingen av naturens tålegrenser som står i sentrum for vår disiplinære erkjennelsesinteresse. Vi er mer opptatt av tilstedeværelsen eller fraværet av menneskelig eller samfunnsmessig forståelse av den globale oppvarmingen, og sender derfor studentene våre ut på jakt etter fortolkningsrammer og diskurser, eller begge deler.
Og la det være sagt med en gang: det fins mye god og betydningsfull medieforskning om klima. Lakoff og Johnsons Metaphors we live by (1974), er en av medievitenskapens kanoner som fortsatt er i bruk. De som får “badekarsmetaforen” forklart (at det ikke må renne mer vann inn i badekaret enn det som går ut i sluket), har visstnok lettere for å forstå faren ved å øke konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren enn de som ikke har fått badekarsmetaforen forklart.
Begreper og innsikter fra medieforskningen har endog tilbakevirkende kraft på den offentlige samtalen. Rammebegrepet er et åpenbart eksempel her. George Lakoffs artikkel Why it matters how we frame the enviroment er den mest leste artikkelen i Environmental Communication. Men også Jonas Gahr Støre sa det da han tilrådte som leder i Arbeiderpartiet: Klima er ikke en sak, men en “ramme rundt alt”. Og Anders Bjartnes, opphavsmannen til begrepet “Det grønne skiftet”, viser stadig til “framing” i sine artikler på Energi og Klima, et viktig nettsted for journalister, politikere og aktivister.
Et annet eksempel på medieforskning med gjennomslag, er Max Boykoffs (2004) innsikter i hvordan journalistikkens egne normer om balanse gir klimaskeptikere større plass enn det som rimelig er i mediene. Jeg behøver bare å vise John Olivers fantastiske “A statistical representative debate on climate change” for å få frem poenget til studentene mine.
Etterlysning: mer direkte tale om klimaalvoret
Oliver gjør narr av meningsmålinger som sier at 1 av 4 amerikanere ikke tror på global oppvarming. Det har like stor verdi som å si at 1 av 4 tar feil om noe, for eksempel “Hvilket tall er størst, 5 eller 15?” Du trenger ikke meningsmålinger om fakta. La gå at usikkerheten i klimaforskningen er større enn akkurat de eksemplene Oliver bruker. Mitt poeng, som jeg også har skrevet en vitenskapelig artikkel om, er at begreper som “fakta”, for ikke å snakke om “rett og galt”, føles som fremmedelementer i dagens medieforskning. En sentral strategi for dagens kritiske medieforskning har vært å dekonstruere (eller “pakke ut”) de dominerende rammene eller diskursene, for å avsløre makten bak ordene. Kanskje løftes også andre (og marginaliserte) rammer eller diskurser fram som alternativer.
Klimaendringer vil føre til flere episoder med intens nedbør. Her besøker statsminister Erna Solberg flomrammede områder på Vestlandet i november 2014.
Mye god forskning har kommet ut av denne forskningsstrategien. Men kombinasjonen av en eskalerende global oppvarming og Donald Trumps “alternative fakta” bør gjøre noe med oss medieforskere. Når Det hvite hus legger ned sine infosider om klimaendringer bør medieforskere sammen med naturvitere og alle andre forsvare vitenskapens integritet. “Forskere i alle land, foren eder” skrev leder i Concerned Scientists Norway. Den appellen sender jeg gjerne videre til medievitere. Men jeg tror vi kunne skjerpet den offentlige samtalen om klima mer, hvis vi klarte å la ord som “fakta” eller “virkeligheten” stå uten gåsetegn.
La meg illustrere poenget mitt med et aktuelt eksempel, det mest kjente av dem alle i norsk klimapolitisk sammenheng: bore eller ikke bore etter olje utenfor Lofoten, Vesterålen eller Senja. Jonas Gahr Støre, mannen som ville ha klima som en ramme rundt alt, skrev en kronikk på NRK Ytring som satte dagsorden foran både Aps landsmøte, LO-kongressen, og mediedebatten generelt foran stortingsvalget 2017. Der skrev han at Norge skulle nå sine klimamål, men at:
Spørsmålet om aktivitet i havområdene utenfor Lofoten handler i liten grad om hvordan vi skal nå disse klimamålene. Industrien, også olje og gass, må forholde seg til de målene. I vårt partiprogram vil vi stille strenge krav til at norsk olje- og gassvirksomhet ytterligere reduserer sine utslipp fra egen virksomhet.
Det er skrevet flere analyser av mediedekningen av Lofoten allerede, som sporer kombinasjonen av Lofoten som et lokalt naturspørsmål (“vekst eller vern”- rammen), og Lofoten som en test på Norges villighet til å redusere klimagassutslipp. Det er viktig å vekte hvilke rammer som er mest fremtredende. Men uansett funn og vurderinger i disse analysene, etterlyser jeg mer direkte tale fra medieforskere (tør jeg bruke metaforen kalle en spade for en spade?): I virkeligheten handler Lofoten både om natur og klima. Det er hentet inn nok kunnskap, både globalt og lokalt, til å kunne si at Dagbladet har rett, når de på lederplass gikk i rette med Aps kompromiss om Lofoten. “At vi i dagens situasjon, med allerede påviste klimaendringer og stødig kurs mot tre til fem graders oppvarming skulle åpne for leting i de mest sårbare og naturskjønne områdene i landet, er hinsides hver logikk.”
De tyngste realitetene har også normativ kraft i seg
Begrunnelsen for den kategoriske konklusjonen til Dagbladet er interessant, og relevant for den oppfordringen jeg vil avslutte denne artikkelen med. Avisen viser til et begrenset globalt karbonbudsjett, og de lar naturens tålegrenser veie tyngst: “Det er ikke Støre som ’tuller med oljenæringens langsiktige rammebetingelser’, men jordkloden og klimaendringene. Det eneste tullete er å ikke ta hensyn til utviklingen.”
De beste grunnene til å handle er det forskningen selv som gir oss
Med Trumps ønske om å bringe tilbake arbeidsplassene i kull i det amerikanske rustbeltet, må vi dessverre konstatere at den verden medieforskere nå skal forholde seg til åpenbart er tullete. Og den norske forestillingen om ren norsk olje fra Lofoten bør, etter Brennpunkts dokumentar om “Oljelobbyisten” sist høst, også begynne å fremstå som tullete.
Men hvis det jeg skriver her er sant om hvordan verden er, hvilke normative konsekvenser får det for medieforskningen?
Før jeg svarer på det, en anekdote fra et rådsmøte i Besteforeldrenes klimaaksjon i 2011. Knut Alfsen var hovedinnleder, og han viste en grafisk fremstilling av hvor raskt temperaturen på jorda stiger, som mange nok etter hvert har fått med seg. Hvorpå en bestemor reiste seg og spurte Alfsen om hva vi kan gjøre for å stanse denne oppvarmingen. Alfsen svar var at “Da må jeg ta av meg hatten som forsker og ta på meg rollen som bestefar.” I artikkelen fra VG jeg nevnte over, ser vi igjen at Alfsen viser til sine barnebarn.
Jeg er ikke uenig i at barnebarna våre kan være en årsak til engasjement. Her i Ecuador hadde vi en seremoni der vi takket våre forfedre, og kjente på de fire elementene ild, vann, jord og vind. “Moder jord” og “bestefar vind” heter det til og med i deres kosmologi. Alt dette er også gode grunner til å bry seg om det som nå skjer. Men de beste grunnene til å handle er det forskningen selv som gir oss – den naturvitenskapelig klimaforskningen, samfunnsforskningen, og ja, også vår forskning på rammer og “falsk balanse”. Det ville være perverst om den største kilden til klimaengasjement fra forskere bare skulle komme fra de forskere som er villige til å ta på seg en annen “hatt”.
Så derfor avslutter jeg med å parafrasere to slagord fra bevegelsene og barrikadene, når jeg kommer med to bud til medieforskere som ønsker å bidra mer. Sett deg inn i realitetene bak alt snakket om klima som vår største utfordring, og tør å snakk sannheten til makten. Og vær realistisk, forsk på det umulige: hvordan mennesker, samfunn og medier kan utvikle motkrefter som er sterke nok til å få ned utslippskurvene raskt nok.
Referanser
Broen til framtiden (2017). Broen til framtiden. [Online.] Available at <http://broentilframtiden.com>. [Accessed 17 March 2017.]
Kalsnes, Bente (2017). “Gode nyheter om falske nyheter.” [Online.] Available at <https://www.nrk.no/ytring/gode-nyheter-om-falske-nyheter‑1.13366369>. [Accessed 17 March 2017.]
LastWeekTonight (2014). Climate Change Debate: Last Week Tonight with John Oliver. [Online.] Available at <https://www.youtube.com/watch?v=cjuGCJJUGsg> [Accessed 15 August 2017.]
Mathismoen, Ole (2013). En fryktelig trist nyhet. Aftenposten 23 August 2013.[Online.] Available at <http://www.aftenposten.no/norge/politikk/En-fryktelig-trist-nyhet-111327b.html>. [Accessed 17 March 2017.]
Oslo and Akershus University College of Applied Sciences (2016). Climate Change Journalism: Aims and Contents. [Online.] Available at <http://www.hioa.no/eng/Studies/SAM/EVU/Journalistikk-og-mediefag/Climate-Change-Journalism-Ideas-and-Transformations>. [Accessed 17 March 2017.]
Samenow, Jason (2016). Unraveling Spiral: The Most Compelling Global Warming Visualization Ever Made. The Washington Post May 10 2016. [Online.] Available at <https://www.washingtonpost.com/news/capital-weather-gang/wp/2016/05/10/the-most-compelling-visual-of-global-warming-ever-made/>. [Accessed 17 March 2017.]
Støre, Jonas Gahr (2017). Skrittvis og kunnskapsbasert. NRK 9 January 2017. [Online.] Available at <https://www.nrk.no/ytring/konsekvensutredning-lofoten-og-senja‑1.13313394>. [Accessed 17 March 2017.]
Vikøyr, Harald & Kristiansen, Tore (2017). Klimaforsker tror ikke lenger verden kan reddes. VG 26 February 2017. [Online.] Available at <http://www.vg.no/nyheter/utenriks/klimatrusselen/klimaforsker-tror-ikke-lenger-verden-kan-reddes/a/23926305>. [Accessed 17 March 2017.]
Ytterstad, Andreas (2015). Framing Global Warming: Is That Really the Question? A Realist, Gramscian Critique of the Framing Paradigm in Media and Communication Research. Environmental Communication, 9:1, 1–19.
Både journalistikk og forskning har som mål å formidle fakta saklig, objektivt og balansert. Når målet om saklighet og objektivitet fortrenges av ønske om å påvirke
leserne til et på forhånd bestemt miljøpolitisk syn er grensene mellom journalistikk/forskning og politikk utviska. I denne artikkelen nærmest skryter forfatteren av at han gjør sitt ytterste for at han bruker posisjonen som medieforsker til drive med politisk aktivisme og propaganda for et bestemt syn på energi- og klimapolitikk. Da mister han all kredibilitet både som medieforsker og journalist.
For ordens skyld, jeg er ikke klimaskeptiker. Når jeg leser påstander om klima i pressen som høres voldsomt dramatiske ut, sjekker jeg opp mot FNs klimapanels tilstandsrapporter (jeg har alle de 5021 sidene i AR5 en hendig søkbar pdf på maskina mi). I norsk media virker det som om de fleste feil, myter og overdrivelser om klima kommer fra klimaaktivister. De er så opptatt av å misjonere for sitt redde-verden-budskap at de ukritisk formidler rykter og kampanjestoff uten å sjekke primærkildene fra klimaforskning. Når jeg faktasjekker klimaskeptikersaker delt på Facebook, gjerne fra USA er skjevheten den andre veien, med tøv fra klimaskeptikerne.
Så artikler av (medie-)forskere og journalister som har politisk aktivistagenda bør skys som uetterrettlig med samme iver som jeg unngår å ta noe fra Fox eller Breitbart alvorlig.