Den 20. januar 2017 vil Donald Trump legge hånden sin på Bibelen og sverge at “jeg trofast vil utføre embetet som President for De forente stater, og etter beste evne vil bevare, beskytte og forsvare forfatningen til De forente stater”. Deretter vil han holde sin tiltredelsestale. Men hvordan vil den talen bli? Taleren som blir sverget inn som president har i sine tidligere taler uten hemninger snakket etter innfallsmetoden, og blant annet bedt sine tilhørere om å slå motstandere som kaster tomater helseløse (“knock the crap out of them, will you!”).
Inntredelsestalen blir en tale hvor den kjente, frie og friske formen vil vike for opplesningen av et omhyggelig gjennomarbeidet manuskript skrevet av taleskrivere. Det blir ingen enkel oppgave for taleskriverne å finne Trumps tone og stemme som president. De flotte og velformulerte setningene som taleskriverne vanligvis skaper til slike situasjoner, høres ganske enkelt ikke ut som den Trump vi har lært å kjenne.
Den retoriske bevegelsen fra en ukontrollert presidentkandidat mot en mer kontrollert president begynte allerede med Donald Trumps seierstale på valgnatten. Denne talen hadde de retoriske kvalitetene han har vist gjennom hele valgkampen, men gav oss også en forsmak på hva vi kan vente oss. Vi fikk både den nye presidentaktige tonen og den kjente pratsomme stilen med politiske innspill ut fra hva Trump tilfeldigvis kom i tanke om.
Til majestetisk musikk hentet fra klimaks-scenene i en Hollywood-film spaserte Trump mot talerstolen, fulgt av sin yngste sønn, konen Melania Trump, samt sine andre døtre og sønner og mer familie.
ABC Breaking News | Latest News Videos
Stemmen var rolig og behersket, nærmest mild, da han innledet med å takke tilhørerne «Takk, takk, takk alle sammen». Han slo armene ut. Smilte og sa «Beklager at dere måtte vente – kompliserte saker, kompliserte saker». De første ordene fra den nyvalgte presidenten var lik den retorikken han har brukt i sine enorme valgmøter over hele USA. Enkle setninger med få ord som ofte har bare en eller to stavelser – og gjerne med visse ord utelatt. Grammatisk hadde hans første ord verken verb eller objekt. Hva var det som var komplisert? Politikk? Overdragelse av makt? Ville den fullstendige setningen ha vært «politikk er kompliserte saker»? De tomme rommene må tilhørerne selv fylle.
Den imøtekommende og vennlige stilen fortsatte med storsinn da han anerkjente Hillary Clinton for å ha gjennomført en meget, meget hard valgkamp, og sa at «vi skylder henne stor takknemlighet for hennes tjeneste for landet». Så slo han fast at det var tid for Amerika å hele adskillelsens sår og forenes som et samlet folk.
Noen ble kanskje overrasket over denne vennligheten, storsinnet og ønsket om enhet fra en mann som er blitt kjent som klodens største mobber. Men egentlig er det ikke så overraskende. For det første krever genren en slik holdning. Det er dette alle nyvalgte presidenter har sagt før Trump. For det andre har Trump tidligere vist at han kan være både storsinnet og imøtekommende – så lenge det går bra for ham. Hvis andre roser ham og taler positivt om ham, gjengjelder han vanligvis denne holdningen. Det er når han møter motstand, når han blir kritisert eller angrepet, at han svarer med uforbeholden aggresjon og fornærmelser.
Mens de første ordene var utenfor manuskript, begynte Donald Trump nå å følge teksten på teleprompteren som hans taleskrivere hadde skrevet. Her hører vi den nye og mer tradisjonelt velformulerte presidentaktige tonen. Den har et skriftlig ordvalg og stil, som skiller seg fra måten Trump har snakket på til sine valgmøter: «I pledge to every citizen of our land», «I am reaching out to you for your guidance and your help», «Vårt lands glemte menn og kvinner, vil ikke lengre være glemte», «Vi må gjenvinne vårt lands skjebne og drømme stort, djervt og dristig». Ikke akkurat uttrykk og talemåter vi tidligere har hørt fra Trump. Men det gir en fornemmelse av hvordan hans taleskriver kommer til å få ham til å høres ut.
Da Trump kom til takksigelsene sine, endret stilen seg tilbake til uttrykksmåten fra valgkamptalene – ikke med fornærmelsene og uthengingen, men med den hverdagslige, tilstedeværende og spontane retorikken. Nå kom de plutselige innskytelser, som å invitere den intetanende republikanske formann, Reince Priebus, på scenen: «Get over here, Reince. Boy, oh, boy, oh boy. It’s about time you did this right. My god. Nah, come here. Say something”. I motsetning til den evig over-forberedte Clinton eller den alltid veltalende Obama, snakker og opererer Trump etter innfallsmetoden. Fri fra manuskript og normer sier han det som faller ham inn i øyeblikket, og gjør det med vanlige ord, formulert i korte setninger og få stavelser: «I will not let you down. We will do a great job. We will do a great job”.
Det er denne uttrykksformen som gjennom hele valgkampen har gitt ham autentisitet og personlig troverdighet. Han fremstår vanlig og ekte. I motsetning til den korrekte Clinton som leser opp fra et manus, er han tilsynelatende bare seg selv. For mange ligger appellen i at han ikke snakker som en profesjonell politiker, men derimot som folk flest. Derfor opplever mange at de kan identifisere seg med Trump: Han snakker som meg, så derfor må han jo være som meg, og derfor forstår han meg. Vi stoler på dem som er som oss selv.
Selv om Trump kanskje ikke er som folk flest, selv om han er en milliardær, så er det enda viktigere at han verken snakker som en politiker eller oppfører seg som en politiker. Det retoriske spørsmål er hva det gjør med hans troverdighet når han i sin nye rolle som president både politisk og retorisk kommer til å handle som en politiker. Rollen krever politiske handlinger, genrene han kommer til å tale, skrive og kommunisere innenfor krever tradisjonell politisk retorikk. Vil han miste sin retoriske troverdighet som en anti-politiker, eller vil han klare å redefinere rollen som president?
En annen utgave av denne teksten har tidligere vært trykt i Bergens Tidende.