Fremragende middelmådighet ved eliteuniversitetene

Den tyske satsingen på eliteuniversiteter svekker kreativiteten og originaliteten i forskningen, hevder sosiologen Richard Münch.

Siden Richard Münch i 2007 ga ut boken Den akademiske eliten har han mark­ert seg som en sterk mot­stander av oppret­telsen av eli­te­u­ni­ver­sitet. Nylig holdt Münch fore­drag i Bergen hvor han teg­net et heller dys­tert bilde av det tyske uni­ver­sitetssys­temet etter elite­satsin­gen, det såkalte eksel­lensini­tia­tivet.

Ifølge Münch er tysk uni­ver­sitetsver­den nå preget av tung mak­tkon­sen­trasjon, hvor forskn­ingsmi­d­lene forde­les gjen­nom kartell-lig­nende nettverk, og hvor forsknin­gen i kon­sekvens blir stan­dard­is­ert og lite innovativ. 

Sam­men­lignet med de markante elite­in­sti­tusjonene i land som Storbri­tan­nia og USA har det tyske uni­ver­sitetssys­temet tradis­jonelt vært preget av egal­itære ide­al­er. Bak­grun­nen for den tyske omleg­gin­gen, hvor det nå sat­ses tungt på et lite knippe utval­gte uni­ver­siteter, er øns­ket om å hevde seg i den inter­nasjonale forskningskonkurransen.

Steinar Stjernø, led­eren for Stjernø-utval­get som vur­derte situ­asjo­nen for høyere utdan­ning i Norge, men­er at det er lite som tyder på at Norge er på vei i samme retning.

— Jeg ser denne ideen som død, i alle fall i den kom­mende stort­ingspe­ri­o­den, sier Stjernø til Vox Publica.

Makt fremfor kompetanse?

Richard Münch men­er at elite­satsin­gen i Tysk­land får alvorlige forskn­ingsmes­sige kon­sekvenser. Aktørene som dominer­er forsknin­gen utgjør ifølge Münch et mak­t­felt og ikke et kom­petanse­felt, hvor nettverkene antar preg av kartell­dan­nelse. Kon­sekvensen er at evo­lusjo­nen av kunnskap stanser og det Münch kaller for en ”massedød av viten­skapelig kreativitet” inntr­er. Hva som videre får beteg­nelsen frem­ra­gende forskn­ing blir et pro­dukt av sosiale pros­ess­er, snarere enn viten­skapelige ide­al­er som kreativitet og originalitet.

— Å være “frem­ra­gende” blir en sosial kon­struk­sjon. Konkur­ransen for å bli hyl­let som frem­ra­gende er en sosial pros­ess hvor det vik­tig­ste for å lykkes er å besitte mer ressurs­er enn sine konkur­renter — det være seg arbei­d­skraft, penger, prestis­je og nettverk, sier Münch til Vox Publica.

Eksellent? Bygning ved universitetet i Aachen, et av ni utkårede tyske eliteuniversiteter (foto: euku/Wikimedia Commons, CC: by-sa)

Eksel­lent? Bygn­ing ved uni­ver­sitetet i Aachen, et av ni utkårede tyske eli­te­u­ni­ver­siteter (foto: euku/Wikimedia Com­mons, CC: by-sa)

Gjen­nom analyse av et omfat­tende sta­tis­tisk mate­ri­ale som inklud­er­er fak­tor­er som pro­duk­tivitet, sosial, økonomisk og sym­bol­sk kap­i­tal, samt sta­tus ved ulike insti­tusjon­er prøver Münch i sin studie å vise hvor­dan forestill­in­gen om det akademisk frem­ra­gende er et pro­dukt av maktkonsentrasjon.

Ifølge Stjernø er ikke tilsvarende kartell-lig­nende nettverks­dan­nelser typisk for norske forhold, prob­lemet er snarere begrensede ressurs­er til grunnforskning.

— Forskn­ingsrådets poli­tikk er at den styrk­er både kon­sen­trasjo­nen og samar­bei­det mel­lom fag­miljøer både nasjon­alt og mel­lom norske og inter­nasjonale miljøer, og det er for­nuftig. Men det er ikke dekkende å kalle dette kartell. Der­i­mot er det nok slik at noen fag­miljøer og forskere er mer ”in”. Det gjelder på noen områder de som har utmer­ket seg tidligere og på andre områder de som lev­er­er forskn­ing som svar­er til tid­sån­den eller på de prob­lem­still­inger som myn­dighetene ser. Prob­lemet hos oss er først og fremst at det er for lite penger til fri grun­n­forskn­ing, sier han.

Akademisk kapitalisme

Ifølge Münch før­er elite­satsin­gen til det han kaller for ”ure­g­ulert akademisk kap­i­tal­isme”. Han tar sam­tidig til orde for reg­u­ler­ing av konkur­ransen på universitetsfeltet.

— Ure­g­ulert akademisk kap­i­tal­isme er en form for kap­i­tal­isme hvor konkur­ransen favoris­er­er dem som har akku­mulert mest kap­i­tal – i denne sam­men­heng for eksem­pel penger eller prestis­je. Noen av aktørene besit­ter mye av denne kap­i­tal­en og konkur­ransen foregår føl­gelig ikke på likeverdi­ge pre­miss­er, argu­menter­er Münch.

— Vin­nerne gis muligheten til å heve ”monopol-renter” mens taperne blir pres­set lengre og lengre vekk fra mak­t­sen­trum. I akademia før­er denne pros­essen til en begren­sning av poten­sialet for kunnskap­sevo­lusjon. Der­for bør offentlige myn­digheter gå inn og reg­ulere, med hen­sikt å skape like konkurransemuligheter. 

På bak­grunn av innsam­let tall­ma­te­ri­ale og sta­tis­tikk trekker han i sin studie også par­al­leller mel­lom den nye typen uni­ver­sitet og tradis­jonelle indus­tribedrifter. Mens indus­tribedriftene omformer kunnskap til økonomisk kap­i­tal, invester­er eli­te­u­ni­ver­sitetene økonomisk kap­i­tal i å pro­dusere kunnskap, som i neste omgang egn­er seg til å generere ny økonomisk kapital.

Inter­es­sant nok melder amerikanske medi­er nå om store bud­sjet­tkutt og økonomiske vanske­ligheter for de aller rikeste og eli­te­ori­en­terte uni­ver­sitetene i USA. Årsak­en til de økonomiske prob­lemene for Ivy League-uni­ver­sitetene som Har­vard er at de tok for store sjanser i marke­dene med sine økonomiske fond i peri­o­den før finan­skrisen sat­te inn.

Annen strategi i Norge

Spørsmålet om man burde satse på eli­te­u­ni­ver­sitet i Norge var på dag­sor­de­nen i forkant av Stjernø-utval­gets innstill­ing i 2007, hvor blant annet forskere som Rune Slagstad og Iver B. Neu­mann ivret for en sats­ing på Uni­ver­sitetet i Oslo som elite­in­sti­tusjon. Ifølge Steinar Stjernø ville en sats­ing på elite­in­sti­tusjon­er i Norge vært uklok.

— Mens Tysk­land og enkelte andre land i Vest-Europa har skjelet til de amerikanske eli­te­u­ni­ver­sitetene for å styrke sin rolle i den glob­ale konkur­ransen, har Norge val­gt en annen vei. Her har reg­jerin­gen og Forskn­ingsrådet heller sat­set på å styrke enkelte faglige miljøer gjen­nom sen­tre for frem­ra­gende forskn­ing. Tildelin­gen av disse sen­traene har vist at alle de tradis­jonelle bred­de­u­ni­ver­sitetene har fag­miljøer som er best på sitt område. 

Oslo likevel?

Stjernø påpeker han at hvis ett uni­ver­sitet skulle bli val­gt ut, måtte det bli i Oslo.

— Men det er jo ikke best på alle områder, sam­tidig som det er et masse­u­ni­ver­sitet. Å gi UiO en særsta­tus, blant annet bevil­gn­ingsmes­sig, ville være en lite klok invester­ingsstrate­gi, sam­men­liknet med å styrke de beste nasjonale fag­miljøene der de fins. I til­legg ville det med­føre store og kost­nad­skrevende endringer, for­di UiO måtte endre sitt preg av masse­u­ni­ver­sitet. Det er også lite aktuelt for­di det strid­er mot to grunn­leggende trekk ved norsk poli­tisk kul­tur — egalitet­side­olo­gien og den sterke — på godt og vondt — lands­dels- og distriktsorienteringa.

Han under­strek­er imi­dler­tid at strate­gien for sen­tre for frem­ra­gende forskn­ing ikke er uproblematisk.

— Slik den er utformet i dag er ekstra­bevil­gnin­gene fra Forskn­ingsrådet tid­sav­grenset. Etter utløpet av peri­o­den må uni­ver­sitetene enten legge dem ned eller ompri­or­itere ressurs­er fra andre områder. Det siste kan lett bety utarm­ing på disse områdene.

Høyre + Frp = eliteuniversitet?

Hvem som i dag eventuelt ivr­er for en elite­sat­sning i Norge, tilsvarende den i Tysk­land, er imi­dler­tid uklart. Ifølge Stjernø er tilhengerne av eli­te­u­ni­ver­sitet lite syn­lige per dags dato.

— Det var nok noen som for noen år siden syslet med slike ideer ved UiO. Men i diskusjo­nen der og i etterkant av utval­gets innstill­ing val­gte den daværende ledelsen ikke å gå inn for ”eli­te­u­ni­ver­sitet”, men heller å styrke UiOs posisjon gjen­nom sterkere intern pri­or­i­ter­ing. Jeg ser denne ideen som død, i alle fall i den kom­mende stort­ingspe­ri­o­den. Hva som eventuelt kan skje hvis det skulle bli blå-blå reg­jer­ing, med Høyre og Frp, om fire år, er det ikke lett å spå om. 

Ikke svekket konkurransedyktighet

Et av hov­edar­gu­mentene bak Tysk­lands sats­ing på eli­te­u­ni­ver­sitet var å øke lan­dets posisjon i den inter­nasjonale forskn­ingskonkur­ransen – blant annet ved bedre sin ranger­ing på den mye omdiskuterte Shang­hai-indek­sen.

At Norge lar være å satse på eli­te­u­ni­ver­sitet er ifølge Stjernø ikke en hin­dring for at Norge skal kunne konkur­rere internasjonalt. 

— Det er vanske­lig å se hvor­for det skulle gjøre det. En sats­ing på frem­ra­gende eller gode fag­miljøer uansett hvilke insti­tusjon­er de er en del av vil kunne føre til at disse hevder seg inter­nasjon­alt, og det er vik­tigere for lan­det enn at akku­rat ett eneste uni­ver­sitet gjør det. Igjen: prob­lemet her er ikke eli­te­u­ni­ver­sitet, men den util­strekke­lige satsin­gen på grun­n­forskn­ing og mod­erne viten­skapelig utstyr.

TEMA

U

niversi
tet

6 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen