Siden Richard Münch i 2007 ga ut boken Den akademiske eliten har han markert seg som en sterk motstander av opprettelsen av eliteuniversitet. Nylig holdt Münch foredrag i Bergen hvor han tegnet et heller dystert bilde av det tyske universitetssystemet etter elitesatsingen, det såkalte eksellensinitiativet.
Ifølge Münch er tysk universitetsverden nå preget av tung maktkonsentrasjon, hvor forskningsmidlene fordeles gjennom kartell-lignende nettverk, og hvor forskningen i konsekvens blir standardisert og lite innovativ.
Sammenlignet med de markante eliteinstitusjonene i land som Storbritannia og USA har det tyske universitetssystemet tradisjonelt vært preget av egalitære idealer. Bakgrunnen for den tyske omleggingen, hvor det nå satses tungt på et lite knippe utvalgte universiteter, er ønsket om å hevde seg i den internasjonale forskningskonkurransen.
Steinar Stjernø, lederen for Stjernø-utvalget som vurderte situasjonen for høyere utdanning i Norge, mener at det er lite som tyder på at Norge er på vei i samme retning.
— Jeg ser denne ideen som død, i alle fall i den kommende stortingsperioden, sier Stjernø til Vox Publica.
Makt fremfor kompetanse?
Richard Münch mener at elitesatsingen i Tyskland får alvorlige forskningsmessige konsekvenser. Aktørene som dominerer forskningen utgjør ifølge Münch et maktfelt og ikke et kompetansefelt, hvor nettverkene antar preg av kartelldannelse. Konsekvensen er at evolusjonen av kunnskap stanser og det Münch kaller for en ”massedød av vitenskapelig kreativitet” inntrer. Hva som videre får betegnelsen fremragende forskning blir et produkt av sosiale prosesser, snarere enn vitenskapelige idealer som kreativitet og originalitet.
— Å være “fremragende” blir en sosial konstruksjon. Konkurransen for å bli hyllet som fremragende er en sosial prosess hvor det viktigste for å lykkes er å besitte mer ressurser enn sine konkurrenter — det være seg arbeidskraft, penger, prestisje og nettverk, sier Münch til Vox Publica.
Gjennom analyse av et omfattende statistisk materiale som inkluderer faktorer som produktivitet, sosial, økonomisk og symbolsk kapital, samt status ved ulike institusjoner prøver Münch i sin studie å vise hvordan forestillingen om det akademisk fremragende er et produkt av maktkonsentrasjon.
Ifølge Stjernø er ikke tilsvarende kartell-lignende nettverksdannelser typisk for norske forhold, problemet er snarere begrensede ressurser til grunnforskning.
— Forskningsrådets politikk er at den styrker både konsentrasjonen og samarbeidet mellom fagmiljøer både nasjonalt og mellom norske og internasjonale miljøer, og det er fornuftig. Men det er ikke dekkende å kalle dette kartell. Derimot er det nok slik at noen fagmiljøer og forskere er mer ”in”. Det gjelder på noen områder de som har utmerket seg tidligere og på andre områder de som leverer forskning som svarer til tidsånden eller på de problemstillinger som myndighetene ser. Problemet hos oss er først og fremst at det er for lite penger til fri grunnforskning, sier han.
Akademisk kapitalisme
Ifølge Münch fører elitesatsingen til det han kaller for ”uregulert akademisk kapitalisme”. Han tar samtidig til orde for regulering av konkurransen på universitetsfeltet.
— Uregulert akademisk kapitalisme er en form for kapitalisme hvor konkurransen favoriserer dem som har akkumulert mest kapital – i denne sammenheng for eksempel penger eller prestisje. Noen av aktørene besitter mye av denne kapitalen og konkurransen foregår følgelig ikke på likeverdige premisser, argumenterer Münch.
— Vinnerne gis muligheten til å heve ”monopol-renter” mens taperne blir presset lengre og lengre vekk fra maktsentrum. I akademia fører denne prosessen til en begrensning av potensialet for kunnskapsevolusjon. Derfor bør offentlige myndigheter gå inn og regulere, med hensikt å skape like konkurransemuligheter.
På bakgrunn av innsamlet tallmateriale og statistikk trekker han i sin studie også paralleller mellom den nye typen universitet og tradisjonelle industribedrifter. Mens industribedriftene omformer kunnskap til økonomisk kapital, investerer eliteuniversitetene økonomisk kapital i å produsere kunnskap, som i neste omgang egner seg til å generere ny økonomisk kapital.
Interessant nok melder amerikanske medier nå om store budsjettkutt og økonomiske vanskeligheter for de aller rikeste og eliteorienterte universitetene i USA. Årsaken til de økonomiske problemene for Ivy League-universitetene som Harvard er at de tok for store sjanser i markedene med sine økonomiske fond i perioden før finanskrisen satte inn.
Annen strategi i Norge
Spørsmålet om man burde satse på eliteuniversitet i Norge var på dagsordenen i forkant av Stjernø-utvalgets innstilling i 2007, hvor blant annet forskere som Rune Slagstad og Iver B. Neumann ivret for en satsing på Universitetet i Oslo som eliteinstitusjon. Ifølge Steinar Stjernø ville en satsing på eliteinstitusjoner i Norge vært uklok.
— Mens Tyskland og enkelte andre land i Vest-Europa har skjelet til de amerikanske eliteuniversitetene for å styrke sin rolle i den globale konkurransen, har Norge valgt en annen vei. Her har regjeringen og Forskningsrådet heller satset på å styrke enkelte faglige miljøer gjennom sentre for fremragende forskning. Tildelingen av disse sentraene har vist at alle de tradisjonelle breddeuniversitetene har fagmiljøer som er best på sitt område.
Oslo likevel?
Stjernø påpeker han at hvis ett universitet skulle bli valgt ut, måtte det bli i Oslo.
— Men det er jo ikke best på alle områder, samtidig som det er et masseuniversitet. Å gi UiO en særstatus, blant annet bevilgningsmessig, ville være en lite klok investeringsstrategi, sammenliknet med å styrke de beste nasjonale fagmiljøene der de fins. I tillegg ville det medføre store og kostnadskrevende endringer, fordi UiO måtte endre sitt preg av masseuniversitet. Det er også lite aktuelt fordi det strider mot to grunnleggende trekk ved norsk politisk kultur — egalitetsideologien og den sterke — på godt og vondt — landsdels- og distriktsorienteringa.
Han understreker imidlertid at strategien for sentre for fremragende forskning ikke er uproblematisk.
— Slik den er utformet i dag er ekstrabevilgningene fra Forskningsrådet tidsavgrenset. Etter utløpet av perioden må universitetene enten legge dem ned eller omprioritere ressurser fra andre områder. Det siste kan lett bety utarming på disse områdene.
Høyre + Frp = eliteuniversitet?
Hvem som i dag eventuelt ivrer for en elitesatsning i Norge, tilsvarende den i Tyskland, er imidlertid uklart. Ifølge Stjernø er tilhengerne av eliteuniversitet lite synlige per dags dato.
— Det var nok noen som for noen år siden syslet med slike ideer ved UiO. Men i diskusjonen der og i etterkant av utvalgets innstilling valgte den daværende ledelsen ikke å gå inn for ”eliteuniversitet”, men heller å styrke UiOs posisjon gjennom sterkere intern prioritering. Jeg ser denne ideen som død, i alle fall i den kommende stortingsperioden. Hva som eventuelt kan skje hvis det skulle bli blå-blå regjering, med Høyre og Frp, om fire år, er det ikke lett å spå om.
Ikke svekket konkurransedyktighet
Et av hovedargumentene bak Tysklands satsing på eliteuniversitet var å øke landets posisjon i den internasjonale forskningskonkurransen – blant annet ved bedre sin rangering på den mye omdiskuterte Shanghai-indeksen.
At Norge lar være å satse på eliteuniversitet er ifølge Stjernø ikke en hindring for at Norge skal kunne konkurrere internasjonalt.
— Det er vanskelig å se hvorfor det skulle gjøre det. En satsing på fremragende eller gode fagmiljøer uansett hvilke institusjoner de er en del av vil kunne føre til at disse hevder seg internasjonalt, og det er viktigere for landet enn at akkurat ett eneste universitet gjør det. Igjen: problemet her er ikke eliteuniversitet, men den utilstrekkelige satsingen på grunnforskning og moderne vitenskapelig utstyr.