Det Berlin-baserte nettmagasinet signandsight.com presenterer artikler og sammendrag på engelsk fra tysk og europeisk politisk og kulturell debatt. Her forteller grunnleggeren Thierry Chervel om sine erfaringer med dette ambisiøse forsøket på å skape en europeisk offentlighet.
Noen ganger skrives det historie, andre ganger forblir historier uskrevet, særlig i Europa. Europa eksisterer riktignok som institusjon, men finnes Europa egentlig som offentlig rom? Hvordan snakker Europa med seg selv?
Bourdieu-effekten
En liten historie om den berømte sosiologen Pierre Bourdieu viser hvordan det står til med den europeiske offentligheten. Dette er en historie som ikke skjedde. Den foregikk kort etter hans død og har med arven etter sosiologen å gjøre.
I sitt siste skrift Utkast til en selvanalyse tok Bourdieu enda en gang for seg et kjært, men mistenkelig objekt: seg selv. En bondegutt fra Bearn i Pyreneene som kjempet seg forbi de kulturelle hindrene på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure og til slutt oppnådde gudestatus innen sosiologien. Denne fordømte historien om egen suksess sto i slående motsetning til Bourdieus sosiologiske teorier, som ville forklare alt ut fra sosial bakgrunn og habitus.
Skjermbilde fra signandsight.com
Kort etter Bourdieus død i 2002 publiserte Nouvel Observateur et utdrag av teksten og skapte med det sensasjon i Paris’ egen lille verden. Bourdieu var den siste intellektuelle som kunne utløse et slikt febrilsk virvar. Han hatet mediene for dette. Selvfølgelig var utdraget i Nouvel Observateur ikke godkjent av Bourdieus arvinger. Bourdieu hadde nemlig spilt de franske journalistene et puss. Teksten skulle først komme ut på tysk i Tyskland, først deretter i Frankrike. Bourdieu ønsket ingen hektisk medieblest rundt sin kinkige refleksjon om seg selv, han håpet på en rolig og alvorlig debatt. Men ønsket han det som så skjedde?
For det skjedde… ingenting.
Noen måneder etter Bourdieus død kom boken ut på forlaget Suhrkamp. Ingen la merke til det. De tyske mediene forsto ikke at dette var en sak, en tekst som var sterkt etterlengtet i Frankrike, en gave fra Bourdieu til en antatt velorientert tysk offentlighet. Noen måneder senere brakte avisene noen pliktanmeldelser. Heller ikke i Frankrike utløste utgivelsen av boken i Tyskland den minste reaksjon. Teksten som noen måneder før hadde skapt skandale da et utdrag ble offentliggjort, forelå nå i sin helhet, men syntes likevel ikke å eksistere. For i franske medier leser i realiteten ingen tysk. Ikke en eneste fransk journalist rapporterer om de kulturelle svingningene i Tyskland for franske medier. Først da boken endelig kom ut på fransk, skapte den de vanlige bourdieuske tumultene.
Selvtilfredse Bush-kritikere
Finnes det et Europa bortenfor melkekvotene? Åpenbart bare som pause i samtalen og tomrom i kommunikasjonen. Bourdieu-effekten har i det siste vist seg flere ganger. Jürgen Habermas lanserte et initiativ om et kjerne-Europa, men ingen var interessert. Hvem utenfor Nederland kjente Theo van Gogh før han ble drept? Og da man i Paris i august 2005 mintes sekstiårsdagen for frigjøringen av byen, snakket ingen om hva som skjedde omtrent samtidig i Warszawa. Mens man i Paris oppkalte noen gater etter kommunistiske motstandsfolk hvis heltemot etter 1941 er uomstridt, mintes man i Warszawa det isnende smilet rundt Stalins munn mens han bivånte hvordan Hitler bombarderte den polske motstanden sønder og sammen. Slutt på frigjøringen.
Uvitenheten er størst i de store vesteuropeiske landene, som hygger seg selvtilfreds med sine egne offentligheter. Man befatter seg med de nasjonale topp-politikerne, stand-up-komikerne og fotballskandalene. De intellektuelle sitter som på kino: De stirrer alle trollbundet i en og samme retning og snøfter opprørt over de siste udådene til den slyngelen George W. Bush. Uten å legge merke til hva naboen driver med.
Historisk sett var de europeiske kafeene og kaffehusene det første rommet for opplyst offentlig debatt. Her Grand Cafe Orient i Praha. (foto: pixie_bebe. CC: by-nd).
Fantomsmertene etter at utopiene gikk tapt med Murens fall, bedøver man med globaliseringskritikk. Men nettopp globaliseringsmotstanderne produserer den samme sykelige Amerika-fikseringen som de setter seg fore å kritisere. De vil at det onde skal finnes på ett sted, og lar dermed være å kikke i andre retninger, for eksempel mot Tsjetsjenia. Eller over mot naboen. Er det virkelig Bill Gates’ og Steven Spielbergs skyld at stadig færre franskmenn lærer tysk og at stadig færre tyskere lærer fransk?
Engelsk=imperialisme & kapitalisme?
I Le Monde diplomatique, globaliseringsmotstandernes sentralorgan, sto det i januar 2005 en artikkel av Bernard Cassen om en behovet for en ny internasjonal språkpolitikk. Cassen ønsker å demme opp for engelskens innflytelse. Han ser engelsk som bærer av nyliberalismen:
Det amerikanske imperiet, som driver frem og strukturerer den nyliberale globaliseringen i tråd med egne interesser, støtter seg ikke bare på materielle faktorer (militær og vitenskapelig kapasitet, produksjon av varer og tjenester, kontroll av energi- og valutastrømmer). Den omfatter også i særlig grad kontrollen over folks bevissthet — altså kulturelle referanser og tegn, fremfor alt lingvistiske tegn.
Engelsk er diskursens dollar! Derfor foreslår Cassen en språkgruppepolitikk. I skolen i romanske land skal språkene til de andre “romanofone” læres såpass godt at en franskmann kan forstå en spanjol eller brasilianer og omvendt. Tyskerne kunne ifølge dette systemet pludre i vei med dansker og nederlendere. Polakkene ville bli tvunget til å konversere med russerne.
I Cassens visjon er Europa i beste fall en institusjon i Brussel som truer med å bryte sammen under innflytelsen fra engelsk. Den europeiske offentligheten løser seg opp som støv og interesserer ham ikke i det hele tatt. Hans drøm er først og fremst de romanske språkene, som han ønsker å se som “ett eneste språk” for å skape en sterk motmakt til kapitalismens forhatte språk.
Etter 9/11: Den beste informasjonen på engelsk
Med internett forsterkes engelskens innflytelse, det stemmer. Riktignok gjør nettet en ekstrem spesialisering av offentligheten mulig — her finner til og med kannibalen næring –, samtidig åpner nettet alle sine muligheter bare når bestemte kommunikasjonsstandarder blir overholdt. Til disse standardene hører programmeringsspråk som html eller komprimeringsmetoder som mp3, men dumt nok også det engelske språket.
Europeisk offentlighet? Kafe i Paris. (foto: losiek. CC:by).
Også de engelskspråklige mediene har fått mer tyngde gjennom internett. New York Times har en av de beste nettutgavene blant internasjonale kvalitetsaviser. Gjennom sine nyhetsbrev når de antakelig et større publikum enn gjennom utdragene i International Herald Tribune, som gis ut i Europa (og er eid av New York Times). Den som ville finne informasjon på nettet om Afghanistan eller islamistisk terrorisme etter 11. september, kom bedre ut av det hvis han forsto engelsk. På tysk eller fransk var det i hvert fall knapt mulig å finne noe som helst. Og hvordan sto det til på arabisk?
Det var på ingen måte bare amerikanske medier som leverte denne informasjonen, like mye var den å finne på spesialiserte universitetsinstitutters nettsider, hos tankesmier eller afghanske eksilforeninger. Cassen tar feil når han hevder at engelsk favoriserer én ideologi eller til og med ett enkelt lands eksklusive interesser. Det på alle måter USA-kritiske engelskspråklige tidsskriftet Outlook India har en like høy rangering på Google som de nykonservatives Weekly Standard. Selv al-Jazeera sender på engelsk for å nå et verdensomspennende publikum.
Middel mot provinsialisme
Likevel truer en dobbel provinsialisme. På den ene siden finnes den nevnte tendensen til selvtilfredshet i store, ikke-engelskspråklige offentligheter som Frankrikes og Tysklands. Dertil kommer at innholdet i aviser som Süddeutsche Zeitung og Frankfurter Allgemeine Zeitung ikke gjøres åpent tilgjengelig på nettet, men forbeholdes abonnentene. Europeiske journalister bruker riktignok alle engelske kilder som de finner på nettet, men deres egne aviser sperrer eget innhold inne og kommuniserer ikke i den andre retningen. Europeiske aviser har dessuten aldri vært interessert i eller i stand til å danne europeiske nettverk. Den eneste avisen som kunne fremskaffet en europeisk offentlighet, dersom eieren ønsket det, ville være International Herald Tribune. Og dens eier sitter i New York!
På den andre siden kan man tenke på den amerikanske filmens kjærlighet til Paris som varte til utpå 1950-tallet. En gang var blikket rettet den andre veien. Europa hadde noe å si, og Amerika synes å ville høre på det. I dag truer også de engelskspråklige offentlighetene med å bli provinsielle, hvis Europa forblir et tomrom i kommunikasjonen.
Det er på tide å senke skuldrene, massere nakken og konsentrere seg om sine egne sterke sider. Tysklands aviser har for eksempel verdens beste kultur- og debattsider (på tysk feuilleton). De reflekterer ikke bare et enestående kulturlandskap med førsteklasses operahus og museer i enhver middels stor by, de er også et enestående forum for debatt. Her finner også politikk- og samfunnsdebatt sted, ikke bare kulturdebatt. Demografer skriver om skrumpende byer, leger om bioetikk, Jeremy Rifkin om Europa og Gilles Kepel eller Bernard Lewis om islam.
Feuilleton-sidene er det eneste virkelige rommet for samfunnsmessig og kosmopolitisk debatt i den tyske offentligheten. Her begynte historikerstriden, som omdefinerte tyskernes forhold til sin egen historie. Her skriver Günter Grass om opphavsrett eller Andrzej Stasiuk om Ukraina. Den relative gode kontakten til Øst-Europa er spesielt viktig. Her er Tyskland mindre provinsielt enn Vest-Europa og de engelskspråklige landene. Hadde Imre Kertesz vunnet Nobelprisen i litteratur hvis han ikke hadde hatt så stor suksess i Tyskland? Tyskerne leser gjerne utenlandske litteratur. De vet at Peter Esterhazy eller Juri Andruchowytsch er storartede forfattere.
Nettet og engelsk gjør europeisk offentlighet mulig
Utenfor grensene er dette lite kjent, fordi tysk generelt ses som en slags nåtidens gammelgresk og blir lite brukt. Er det ikke på tide å oversette noe av dette til engelsk? For Europa, og selvsagt for Kina, Russland, India, Burkina Faso og USA.
Den europeiske offentligheten vil bare åpne seg på to måter: gjennom det engelske språket og gjennom internett. Med signandsight.com har vi utviklet et instrument for å utnytte disse mulighetene. Signandsight.com består i det vesentlige av oversettelser fra viktige artikler på kultursidene i tyske, men også sveitsiske og østerrikske aviser. Disse oversettelsene er på ingen måte en anklage mot opprinnelsesspråket, tvert imot: de viser jo til at det er gode grunner til å lære dette språket! For øvrig dreier det seg ikke om å gjøre reklame for Tyskland. Vi oversetter bare det vi finner interessant, også når forfatteren er araber og skriver om Irak.
Europeisk offentlighet? Kafe i Madrid (foto: jeffc5000. CC:by-nc-sa)
Å ta engelsk i bruk gjør gjennombruddet mulig. I desember 2006 trykket for eksempel Le Monde en tale av Jürgen Habermas, som avisen hadde oppdaget da signandsight.com publiserte den på engelsk. Den hadde opprinnelig blitt trykket i en tysk regionavis. Uten oversettelsen og offentliggjøring på nettet hadde den ikke blitt oppdaget av internasjonal presse. Slike historier er det som gjør oss stolte på signandsight.com. Det amerikanske magasinet Harper’s brakte en stor artikkel om Albert Speer, som først sto hos oss. En svensk avis publiserte et intervju med Imre Kertesz. Den indiske avisen The Hindu interesserte seg for en artikkel om bokmessen i Frankfurt i fjor, der India var tema.
Endelig en ekte europeisk debatt
Og nå i det siste har en fransk skribent, Pascal Bruckner, utløst en debatt på signandsight.com som angår hele Europa, i hvert fall Vest-Europa. Denne debatten forutsetter faktisk at det finnes et europeisk offentlig rom. Bruckner tar polemisk for seg en bok av den nederlandsk-britiske forfatteren Ian Buruma om drapet på Amsterdams “enfant terrible” Theo van Gogh. Enda tøffere er hans angrep mot en artikkel som den britiske skribenten Timothy Garton Ash skrev om Burumas bok for New York Review of Books. Det dreier seg om forholdet til islam. Kan man se Ayaan Hirsi Ali som en “opplysningsfundamentalist”, slik Ash og Buruma gjør? Skal man alliere seg med moderate islamister som Tariq Ramadan, for å styrke integreringen av muslimer i Europa? Bruckner mener nei og holder en forsvarstale for “islams dissident”.
Bruckner bestemte seg for å publisere sin polemiske artikkel på engelsk hos signandsight.com, før den kom ut på fransk noe annet sted. Det fungerte: Ian Buruma svarte akkurat like skarpt som Bruckner spurte. Også Ash skyter tilbake, og gjør det på signandsight.com. Og andre skribenter melder seg også, som tyrkisk-tyske Necla Kelek, som tar Bruckners parti.
Det er en forbitret strid — og likevel en god nyhet: Europa eksisterer. Også som offentlig rom. Og ikke bare som historie som ikke finner sted.
[…] seg med de nasjonale topp-politikerne, stand-up-komikerne og fotballskandalene”, for å sitere redaktør av det Europa-sentrerte nettmagasinet signandsight, Thierry Chervel, er dette en […]