7. desember holdt forskningsprosjektet Virksomme ord og Retorikkprogrammet ved Universitetet i Bergen en stor konferanse om politisk taleskrivning. Mer enn 100 tilhørere var tilstede. Det er åpenbart stor interesse for verdien og konsekvensene av den økende praksis med å la andre utforme ordene dine.
”Kongen trenger hjelp”, skrev statsviter Carl-Erik Grimstad i VG 5. januar 2007. Han syntes at Kongens nyttårstale var den språklig dårligste på mange år; fylt med tomt ordgyteri, klisjeer, meningsløse setninger og maniert patos. Slottet manglet en god taleskriver, mente Grimstad. Hjelp til å skrive taler har Kongen hatt i mange år. Og han er ikke den eneste. Den norske regjeringen har mer enn 120 rådgivere og mange av disse bidrar til å skrive taler.
Mest utbredt er taleskrivning i USA. Barack Obama er antagelig verdens beste politiske taler. Likevel hjelper den bare 28 år gamle Jon Favreau ham med å uttrykke sine tanker så overbevisende som mulig. I offentligheten betraktes Favreau nærmest som et idol – gutten som på café formulerer ordene som påvirker en hel verden.
Slik åpenhet om taleskrivning har det ikke alltid vært. I februar 1933 sitter Franklin Delano Roosevelt ved peisen og skriver setningene som skal bli det første han sier som president. Tiltredelsestalen kommer til å inneholde noen av de mest kjente ord i USA: ”the only thing we have to fear is fear itself”.
Politikere holder helst for seg selv at de ikke formulerer sine egne ord
Linje etter linje nedfelles og først klokken halv to om natten setter Roosevelt sitt siste punktum. I dag ligger det håndskrevne manuskriptet i Roosevelt-museet. Her kan man se mannens egne rettelser og overstrekninger. Det finnes til og med et dokument med presidentens underskrift som verifiserer at dette virkelig er originalmanuskriptet til talen som ble holdt på Capitol.
Det er bare et problem: Roosevelt skrev ikke talen selv. Han fant ikke på ordene om at ”det eneste vi har å frykte er frykten selv”. Talen ble opprinnelig utformet av taleskriver Raymond Morley; sitatet kom fra vennen og rådgiveren Louis Howe. Den kommende presidenten leste utkastet omhyggelig og skrev så nøyaktig de samme ordene med sin egen håndskrift, slik at ingen skulle få vite at han hadde brukt en taleskriver.
Hva skal vi synes om dette? Hvis ikke Roosevelt først tenkte ordene selv, er de da hans ord? Hans tanker? Hans politikk? Slike spørsmål gjelder ikke bare amerikanske presidenter. Fra Hellas på Sokrates tid og til Norge i vår tid har talere fått skriveføre mennesker til å forme tanker og ord på sine vegne.
Når statsminister Stoltenberg holder nyttårstalen, når partileder Erna Solberg taler på Torgallmenningen, når hotelleier Petter Stordalen oppmuntrer sine ansatte eller holder 1. mai-tale for Oslo Arbeiderparti, da gjelder det samme som når sentralbanksjefen eller Kongen holder tale: De har ikke formet ordene helt alene.
Det er ikke noe de skryter av. Politikere holder helst for seg selv at de ikke formulerer sine egne ord. Og de som skriver talene, tier høflig om hva de gjør. I det politiske systemet blir man heller ikke ansatt som taleskriver, man er sekretær eller rådgiver, noen ganger informasjonsmedarbeider eller pressesekretær.
Men hvorfor har vi egentlig taleskrivere? Det beste ville vel være at politikere skrev sine taler selv? For det første gir mange politikere langt flere taler enn de rekker å skrive. For noen, særlig statsråder, er det ikke uvanlig å holde opp mot 15 taler i løpet av en måned.
Talene mangler fasthet og klarhet
Dessuten må man sikre seg at politikeren ikke sier noe som er ukorrekt, inkompetent eller som kan få uheldige juridiske konsekvenser. Eksperter kan sikre faglig presisjon og holde politikeren innenfor departementets rammer. Høyres Inge Lønning har visst engang brukt Kristelig Folkepartis Jon Lilletun som eksempel på viktigheten av at taleren holder seg til et forberedt manuskript. Lilletun var en hyggelig og gavmild person, rask til å love støtte til de svakeste, skal Lønning ha forklart, så når denne gode mannen ”løftet blikket fra manuskriptet kostet det fort 50 millioner”.
Endelig brukes taleskrivere for å få frem manuskripter som er velformulerte, levende og overbevisende. Som regel legges det, dessverre, minst vekt på dette – spesielt i departementene. Her foregår det gjerne på denne måten: Fra politisk hold kommer en bestilling som sier hvem som skal tale, og hvor. Det følger et notat om hva som bør være med i talen og hva som skal fremheves. Saksbehandleren skriver et utkast som normalt går til flere personer med ulik kompetanse, før det endelig går via ledelsen til politikeren, som legger siste hånd på verket.
Avhengig av hva statsråden ønsker seg, kan utkastet være alt fra en rekke med stikkord, til noen sider med bakgrunnsmateriale eller en ferdig utformet tale. Da Arbeiderpartiets Dag Terje Andersen var nærings- og handelsminister, brukte hans taleskrivere mye tid på å utforme bilder til PowerPoint – med alt fra isbjørner og økonomen Milton Friedman til verdenskart og malerier fra romantikken. Og selvfølgelig: masser av punktlister. Ministeren brukte så bildene på veggen som sitt manuskript.
Risikoen øker jo flere som er involvert
Partipolitikeren har ikke det samme apparat av rådgivere rundt seg. Her er det vanlig at man enten skriver talen selv eller i samarbeid med sin personlige rådgiver. Jo viktigere saken og anledningen er, desto mer involvert er politikeren. For korte innlegg i Stortinget er det ikke helt ualminnelig at representanten ser ordene for første gang når han eller hun går på talerstolen.
Talen det brukes mest tid på er antakelig partilederens landsmøtetale. Tidligere var det vanlig at partilederen skrev alt selv. Nå forfattes landsmøtetalen i et samarbeid mellom taleren og en eller flere rådgivere. Ofte utvikles tema, innhold og vinkling i en samtale, deretter skriver politikeren selv eller rådgiverne et utkast, som så mottar en rekke tilbakemeldinger og går gjennom revisjoner, før talen til sist blir finpusset og forberedt av partilederen. I store partier hender det at opp til 10–15 personer har hatt fingrene i manuskriptet underveis.
Det er altså fordeler med å benytte taleskrivere, men det er også ulemper. Prosessen har en tendens til å utvanne tone, stemme og budskap.
Talene mangler fasthet og klarhet
, og talerens karakter blir uklar og utroverdig. Den som skriver for andre er ofte mer forsiktig og diskret. Og det er vanskelig å treffe et annet menneskes språkstil presist.Risikoen øker jo flere som er involvert
, for da fødes talen ikke lengre av et menneske med karakter, men av en ansiktløs komité. Ronald Reagans taleskriver Peggy Noonan har sammenliknet det med å presse friske og fargerike grønnsaker gjennom en gammeldags kjøttkvern, karakteren forsvinner og du ender med en grå, utflytende og teksturløs seig masse.En alvorlig risiko ved å adskille skriver og taler, er at man derved skiller taler og tanke, person og politikk. Warren G. Harding, som var USAs 29 president, sa engang følgende etter at han hadde lest opp en passasje fra en tale han holdt: ”Jeg har aldri sett dette før. Jeg har ikke skrevet denne talen og jeg tror ikke på det jeg nettopp har lest”. Slik kommer vi ikke til å høre vår statsminister si. Men det betyr ikke at han har skrevet talen selv.