Slaget om nettnøytraliteten står nå, mener den nederlandske medieteoretikeren Geert Lovink. I et intervju med Klassekampen 5. februar begrunnet han det slik:
Aktørene som driver internett i dag, er ikke en del av den dugnaden en del mennesker så for seg at internett skulle bli. De har sine egne forretningsinteresser å ta hensyn til, og har alltid hatt det. Problemet er bare at den siden ved saken hittil har blitt overskygget av en tåkete forestilling om fred, frihet og harmoni. Husk at det er business vi snakker om her, og at det er ikke i deres interesse at nettet står vidåpent.
Mobilfeltet er den viktigste slagmarken, mener Lovink. “Mobilfeltet har et helt annet syn på den åpne nettkulturen enn det som har vært tilfellet på de tradisjonelle nettplattformene så langt”, sa han til Klassekampen.
The usual suspects
To uker tidligere hadde teknologidirektør Rolv-Erik Spilling bekreftet overfor Dagens Næringsliv at Telenor vil ta betalt av innholdsleverandører som VG, NRK og YouTube for å transportere videoene deres i nettet. Begrunnelsen lyder som en bekreftelse på Lovinks påstand: Ifølge Telenors anslag vil trafikken i mobilnettet bli tidoblet i perioden fram til 2015 på grunn av den sterke veksten i videobruk via smarttelefoner og nettbrett som Apples iPad. I et innlegg i Bergens Tidende 3. februar skriver Spilling at “internettmodellen med fri distribusjon av ubegrensede mengder innhold ikke lenger er bærekraftig.” Han argumenterer for at en modell hvor selskap som ønsker å streame HD og 3D-video til sine kunder, må betale for distribusjon, vil “være en fordel for alle som ønsker å dele sin informasjon på internett og for nettbrukerne som fortsatt vil få gode brukeropplevelser på internett.”
Tilsynelatende kan disse nye signalene fra Telenor virke som et åpenbart brudd på de retningslinjene for nettnøytralitet (pdf) som Post- og teletilsynet utformet i 2009, og som Telenor har sluttet seg til, spesielt punkt 3, som lyder:
Internettbrukerne har rett til en internettilknytning fri for diskriminering med hensyn til applikasjonstype, tjenestetype, innholdstype og hvem som er avsender eller mottaker.
Det er jo nettopp en slik diskriminering Telenor ønsker å innføre, ved å kreve at noen avsendere betaler for å få levert en spesiell innholdstype med den nødvendige kapasitet. Dette må med logisk nødvendighet føre til at andre tjenester blir nedprioritert. Behovet for å kreve ekstra betalt oppstår jo etter sigende fordi det kjempes om et knapphetsgode; kapasitet. Hvis noen skal betale for å bli garantert tilstrekkelig mengde av denne kapasiteten, kan ikke alle få samme garanti.
Teknobloggen Ars Technica omtaler de nye signalene fra Telenor under overskriften: “Cash, please! A Nordic change of heart on net neutrality”, og skriver at Spilling i intervjuet med Dagens Næringsliv “made the usual case: YouTube uses too much traffic and it needs to compensate ISPs for it”.
For de som har fulgt den amerikanske debatten om nettnøytralitet, var Spillings argument virkelig “the usual case”, og Telenor vil være blant “the usual suspects” i diskusjonen om et internett som blir stadig mindre dugnad og stadig mer forretning.
Argumentene mot nøytralitet
Argumentene om et overbelastet mobilnett og behovet for å lage en egen, leverandørbetalt, ordning for de store distributørene av video, som Netflix og YouTube, er i USA framført av Telenors storebrødre, som Verizon og Comcast. De er blitt kraftig imøtegått av grupper og individer som forsøker å forsvare et nøytralt nett hvor alle ideer, tanker, varer og argument har lik rett til å bli formidlet. Før det amerikanske medietilsynet, Federal Communication Commission (FCC), i desember vedtok nye regler (pdf) som skal sikre nettnøytralitet, overrakte lobbyorganisasjonen Free Press to millioner underskrifter fra internettbrukere som frykter nettopp en slik utvikling som Telenor legger opp til. Selv om Free Press og andre hevder at FCC la seg flate for ønskene fra tele- og bredbåndsgigantene, har Verizon i etterkant saksøkt FCC med påstand om at kommisjonen ikke har mandat til å regulere det trådløse nettet.
Den amerikanske debatten er også i ferd med å flytte seg inn i Kongressen. 17. februar vedtok det republikanske flertallet i Representantenes hus en lov som hindrer FCC i å bruke statlige midler til å iverksette vedtaket fra desember. Republikanerne mener at det er unødvendig å regulere nettet, og at bestemmelser som skal sikre nettnøytralitet vil hindre teleselskapene og kabeloperatørene i å investere i oppgradering av bredbåndet. Ved å hindre dem i å tjene mest mulig, reduserer reguleringene viljen til å investere.
I Senatet, hvor demokratene ennå har et svakt flertall, ligger det imidlertid et lovforslag som uttrykkelig vil slå fast FCCs myndighet og samtidig eksplisitt forby bredbåndsoperatørene å kreve betaling for prioritert levering av innholdet. Utfallet av den politiske prosessen vil utvilsomt påvirke offentlige reguleringer og markedsutvikling også i Norge.
Det ene av de to punktene i de norske retningslinjene for nettnøytralitet er hentet fra et annet av FCCs policy-dokumenter, fra 2005. Den gang argumenterte Southwestern Bell (nå AT&T), og senere Verizon nøyaktig likt det Telenor nå gjør. Ed Whitacre, daværende CEO i Southwestern Bell sa den gang: “Vi og kabelselskapene har foretatt investeringene. Google, Yahoo! eller Vonage eller hvem som helst må være sprø om de tror at de skal få bruke disse rørene gratis”. Et år senere sa John Thorne, en av toppsjefene i Verizon i en tale at “nettverksbyggerne bruker en formue på å bygge og vedlikeholde nettverkene som Google har tenkt å bruke uten å betale for noe mer enn noen billige servere” (Begge sitatene hentet fra dokumentet: “Net Neutrality: Investment and Economics” (pdf), FreePress 2010)
I Norge sier Spilling: “I den nærmeste treårsperioden vil Telenor investere om lag 12 milliarder kroner i fast og mobilt bredbånd”. Til tross for disse investeringene, vil det bli “svært vanskelig” å levere ubegrenset innhold i høy kvalitet. Løsningen er å løfte de tunge leverandørene over i såkalte “content delivery networks” hvor de betaler for å nå brukerne med høykvalitets video. “Slike løsninger finnes allerede, og leveres av globale aktører som Akamai og Level 3 og av nordiske leverandører som Qbrick og Telenor”, skriver Spilling. Men i USA ligger nettopp Level 3 i skarp konflikt med Comcast, og hevder at kabelselskapet urettmessig har hevet prisene på den delen av nettet som Comcast kontrollerer, den såkalte “last mile” fram til forbrukeren.
Level 3 inngikk i november i fjor en avtale om å levere streamet video fra utleieselskapet Netflix, som har hatt en enorm vekst de siste årene, nettopp et slikt opplegg som Telenor ser for seg. Men nå hevder Level 3 at Comcast forsøker å presse en konkurrent til deres egen video-on-demand tjeneste ved å sette opp en bomstasjon som krever ekstra betaling av enkelte brukere av nettet. “Selv om hensikten ikke er å diskriminere uavhengige videoleverandører direkte, er effekten utvilsomt en diskriminering av uavhengig video”, sier en av toppsjefene i Level 3, John Ryan, til The Washington Post.
I sitt omfattende høringsnotat til FCC går FreePress gjennom alle argumentene som de amerikanske ISP-ene har ført i marken for å svekke nettnøytraliteten. Telenors påstander om at en eksponensiell vekst i trafikken vil kreve kapasitet utover hva som er teknisk eller økonomisk mulig å bygge ut, er gamle. Comcast advarte FCC om en slik utvikling for flere år siden. FreePress skriver:
This has long been used as a primary reason why discrimination must occur. That is, these large traffic increases will lead (or in some cases is presented as having already led) to serious congestion issues that can only be solved through discriminatory network management practices and new revenue streams based on discrimination. Without these ‘tools’, network providers claim they will simply be unable to keep space.
En omfattende oversikt over ulike prognoser over nettveksten, både nasjonalt og for de enkelte leverandører, viser at de alle regner med årlige vekstrater på rundt 40 prosent, som er langt lavere enn den veksten nett-trafikken har hatt de senere år. Og, noe som er langt viktigere: Dagens nett er langt fra å være overbelastet. En undersøkelse utført av TeleGeography i 2009 viste at rushtrafikken på nettet i USA beslagla 37 prosent av kapasiteten.
Dagens nett, både i USA og Norge, er finansiert av sluttbrukerne. De investeringene Telenor har foretatt, avskrives med god avkastning. Fordi de fleste bare utnytter en liten del av den kapasiteten de betaler for, kan storbrukerne se video og høre lyd uten at det korker seg til. Da Bell Canada hevdet at de måtte strupe fildelingen på nettet (peer-to-peer, P2P-trafikken) på grunn av økende tendenser til kork i trafikkflyten, forlangte det kanadiske medietilsynet, Canadian Radio-television and Telecommunications Commission (CRTC) dokumentasjon. Da dataene omsider ble offentliggjort, viste de at trafikkproblemene var begrenset til 5 prosent av nettet, og at investeringene for å fjerne også disse problemene var minimale, faktisk langt mindre enn reduksjonen i Bell Canadas investeringsbudsjett det foregående år.
Tre modeller for nett uten nøytralitet
Det finnes tre tenkbare modeller for et ikke-nøytralt internett. Den første, pay-for-play, vil si at bredbåndstilbyderne, ISP-ene, krever betalt av alle innholdsleverandører for å formidle trafikken. Men modellen er lett å reversere, som i kabel-tv, hvor det er kabelselskapene som må betale innholdsleverandørene for å få formidle de mest attraktive kanalene til abonnentene. Den risikoen har neppe ISP-ene tenkt å ta.
En annen modell er vertikal prioritering. Comcast og NBC har nettopp fått lov til å slå seg sammen. Motstanderne av sammenslåingen frykter at innhold fra NBC vil bli prioritert framfor konkurrentene i Comcasts nett. I høringsnotatet til FCC, skriver FreePress om et slikt system:
This prioritization can be achieved either by flagging their traffic for priority, or by more subtle ways, such as de-prioritizing applications that are used to deliver classes of content that compete with the ISPs vertical content; or by the outright blocking of an IP application that competes with the ISPs own adjacent market services. (s. 12)
Telenor lanserte i februar i fjor, sammen med Aspiro og Platekompaniet, musikktjenesten Wimp, og la ikke skjul på at den skulle være en norsk konkurrent til svenske Spotify. Telenor er den største leverandøren av TV- og satellittkringkasting i Norge, og driver det digitale bakkekringkastingsnettet, to forretningsområder som blir kraftig utfordret av streaming av video over nettet. Trenden med å si opp kabelfjernsyn er tiltakende i USA. Fristelsen til vertikal prioritering er i hvert fall til stede.
Den tredje modellen er pay-for-priority, hvor enkelte leverandører betaler for en reservert fil på den digitale motorveien hvor det aldri er kø, og som har kapasitet til å frakte hvor store informasjonsmengder som helst. Det er denne modellen teknologidirektør Spilling argumenterer for, og den er vel kjent også fra amerikansk debatt. De tyngste motargumentene er at innholdsleverandørene bare vil se seg tjent med en slik ordning dersom forskjellen i den kvalitet sluttbrukeren opplever, er betydelig. Bare hvis det blir vanlig med kork på nettet og merkbare forsinkelser i trafikken, vil innholdsleverandørene ha noe insentiv til å betale for å gå utenom køen. Dermed vil dette forretningsområdet avhenge av at den vanlige kvaliteten i nettet er så dårlig at kork er et vanlig fenomen. Muligheten for å ta betalt i begge ender, både av sluttbrukeren og av innholdsleverandøren, vil altså være et insentiv for ISP-ene til ikke å investere i økt kapasitet.
Videre vil en slik prioritert leveranse bare fungere hvis det aldri oppstår kø i kremfilen. Det er ikke noe stas å ha gullkort hvis innsjekkingskøen på økonomiklasse både er kortere og beveger seg fortere. Telenor og de andre ISP-ene kan løse dette på to måter: Enten ved bare å selge prioritert plass til noen få, svært betalingsdyktige kunder, eller ved å strupe allmenn-nettet. Det er kvalitetsforskjellen mellom disse to leveransekanalene som er selve forretningsmodellen. Blir den for liten, synker betalingsviljen. Men blir den merkbar, har vi ikke lenger et nøytralt nett hvor alt innhold, alle tanker og tjenester har samme mulighet til å nå borgerne.
Underskrifter og opprop
Senator Al Franken, for mange best kjent som tidligere komiker på Saturday Night Live, er en av de mest fremtredende forkjemperne for nettnøytralitet i USA. Han samler inn underskrifter mot sammenslåingen av Comcast og NBC, og skriver i et opprop:
The Comcast-NBC merger is the first domino. If it falls, the rest will soon follow. If no one stops them, how long do you think it will take before 4 or 5 megacorporations effectively control the flow of information in America not only on television, but online? How long do you think it will take before the Fox News website loads 5 times faster than DailyKos?
Franken har også støttet et nytt lovforslag fra en annen demokratisk senator, Maria Cantwell fra staten Washington. Hun skriver i en pressemelding at vedtaket til FCC fra november, som altså Verizon har gått til sak for å få omstøtt, ikke er tilstrekkelig til å sikre at “internett forblir en kilde for innovasjon og økonomisk vekst.”
Cantwell har formelt foreslått at den amerikanske kommunikasjonsloven blir utvidet til å omfatte de seks prinsippene for nettnøytralitet (pdf) som FCC vedtok i oktober 2009. I tillegg inneholder lovforslaget et forbud mot at bredbåndsleverandører inngår avtaler med leverandører av applikasjoner, innhold eller tjenester som krever betaling for prioriterte leveranser av deres IP-pakker, “også kjent som pay-for-priority”. Loven vil, dersom den blir vedtatt, gjelde for både fastlinjer og trådløst nett. Telenors forslag ville bli rammet av en slik lovbestemmelse.
[…] This post was mentioned on Twitter by Sven Egil Omdal, Olav A. Øvrebø and Eivind Thomsen, Vox Publica. Vox Publica said: Ny artikkel: Gullkort og VIP-fil også på nettet? http://bit.ly/gt3W88 […]