Hvor vidt går ytringsfriheten for ansatte? Hva slags begrensninger er akseptable? Spørsmålet er blitt aktualisert de siste årene gjennom en rekke varslingssaker, der ansatte har gått ut med informasjon om kritikkverdige forhold i virksomheten de jobber i. Fra i år har varslere et spesielt vern i arbeidsmiljøloven, men formuleringene om “ansvarlig” varsling i loven har fått kritikere til å hevde at lovbestemmelsen kan innskrenke ytringsfriheten istedenfor å fremme den.
I et samarbeid med Ukebrevet Mandag Morgen og Nobels Fredssenter har Vox Publica spurt befolkningen følgende spørsmål: “Hvor stor frihet opplever du at du har til å kritisere forhold på din egen arbeidsplass?” Respondentene ble bedt om å rangere den opplevde friheten fra 1 (ingen) til 5 (full) frihet. Til sammen sier seks av ti at de har stor eller full frihet til å fremføre kritikk mot egen arbeidsplass (se figur). Men det er altså hele 15 prosent som sier at de har liten eller ingen frihet.
Ansatte i offentlig sektor burde i teorien kunne forventes å ha bedre eller minst like god mulighet til å ytre seg som ansatte i privat sektor. Offentlig ansatte forvalter fellesskapets verdier og har et særlig ansvar for å informere både internt og eksternt om forhold som ikke fungerer som de skal. Men i undersøkelsen er det de næringslivsansatte som sier de nyter størst frihet. Blant ansatte i privat sektor sier 68 prosent at de har stor eller full frihet, mot 63 prosent i offentlig sektor.
Ytringsfrihet ikke høyt verdsatt?
En av dem som har engasjert seg i debatten om ansattes ytringsfrihet og varsling er kommunikasjonsrådgiver og blogger Pål Hivand. På bloggen Ad:varsel som han startet for to år siden, kommenterer han nyheter på feltet og samler ressurser om varsling og ytringsfrihet.
– Også offentlige virksomheter blir stadig mer lukkede, mål- og bunnlinjefokuserte og strømlinjeformede i sin ledelse og i sin styring av kommunikasjonen. Min erfaring er at prinsippet om fri ytring og en informert offentlighet blir stadig mer avhengig av modige enkeltpersoner — varslere — som setter sine karrierer og faglige liv på spill, sier Hivand til Vox Publica. Åpenhet og ytringsfrihet synes ikke å være spesielt høyt verdsatt i dagens arbeidsliv, verken i privat eller offentlig sektor, mener han.
Behovet for godt ytringsklima
Den nye lovbestemmelsen om vern av varslere pålegger arbeidsgivere å legge til rette for varsling internt. I offentlig sektor har både KS og Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) laget veiledninger til hvordan varslingsrutinene bør være. Flere offentlige virksomheter er i ferd med å få på plass slike rutiner. Oslo kommune lanserte sitt varslingssystem i juni. Blant annet kan ansatte varsle anonymt via en webløsning. Bærum og Trondheim er blant kommunene som er på vei med nye systemer. Helse Bergen skal om kort tid ansette et eget varslingsombud.
FAD legger i sin veileder vekt på at virksomhetene bør evaluere sitt eget interne ytringsklima som første ledd i arbeidet med varslingsrutinene. Flere forskere og ledere i offentlig sektor som Mandag Morgen og Vox Publica har snakket med, peker på en klar sammenheng mellom et godt ytringsklima og varslingssaker. Virksomheter med mest mulig åpenhet internt og ansatte som er trygge på at de kan ta opp og diskutere problemer på arbeidsplassen uten at det straffer seg, vil også kunne unngå ubehagelige varslingssaker.
“I veldrevne virksomheter er rommet for ytringer og diskusjoner stort. På denne type arbeidsplasser vil det sjeldent oppstå behov for varsling, fordi problematiske forhold vil bli håndtert på en saklig måte, bli diskutert og løst,” skriver forskerne Sissel Trygstad og Marit Skivenes i et notat utgitt av Fafo. De mener også at dette beskriver normaltilstanden i arbeidslivet.
Problematisk varslingslov
Hvis en ansatt ikke når fram med kritiske synspunkter eller informasjon på vanlig måte, er varslingen en sikkerhetsventil. Det finnes ulike definisjoner på varsling. Trygstad og Skivenes legger vekt på at det først er snakk om varsling når en arbeidstaker først har prøvd å legge fram problemet på vanlig måte, uten at det er blitt løst eller drøftet. Så går vedkommende videre med saken til noen som kan gjøre noe med den — enten det er leder på høyere nivå, verneombud, tillitsvalgt eller i siste instans mediene.
Pål Hivand mener debatten om arbeidstakeres mulighet til å blande seg inn og fremføre kritikk er blitt vanskeligere som følge av varslingsvernet, ikke lettere. Tidligere var situasjonen krystallklar: Grunnloven og Sivilombudsmannen har slått fast at ytringsfriheten gjelder for alle borgere, enten de er ansatt i en virksomhet eller ikke.
– Det man gjorde med denne lovbestemmelsen var at man ikke bare vernet den ansatte mot gjengjeldelse, men man definerte også samtidig hvilke former for ytringer som har krav på vern. Dermed utelukker man jo en del ytringer, sier Hivand.
Pål Hivand: Den nye varslingsloven skaper nye hinderløyper for ansattes ytringsfrihet. (foto: Siri Anne Bjørnbakken)Han sikter til et av leddene i lovbestemmelsen om varsling, som slår fast at “arbeidstakers fremgangsmåte ved varslingen skal være forsvarlig”.
– Forsvarlig er minst tre ting. Det ene er at du som varsler skal finne ut om det er brudd på en lov eller regel, så skal det ha en viss offentlig interesse, og så skal metoden i seg selv være forsvarlig. Da vil man langt på vei definere hva som er kritikkverdige forhold og hva som er en lojal måte å varsle på, sier Hivand.
Dermed risikerer man å lage nye hinderløyper for dem som vil ytre seg.
– Man gjør varslingssituasjonen så komplisert at den i praksis blir innskrenkende, fremfor det som egentlig var målet, å åpne opp, sier Hivand.
– Den enkelte ansatte, sykepleieren eller sekretæren eller hvem det nå er som skal ytre seg, skal jo navigere innenfor noen rammer som krever kompetanse. Det kreves ytringskompetanse for å hevde sin rett til å ytre seg eller varsle om feilbehandling — en ytringskompetanse som jeg opplevde ikke var så påkrevd for kort tid siden, legger han til.
Løsning: nesten uinnskrenket ytringsfrihet
Det finnes imidlertid løsninger på dilemmaet. En vei videre som anbefales av mange, er å innføre et enkelt og klart reglement for ytringer i virksomheter. Ytringsfrihet for ansatte må slås fast som overordnet prinsipp. Her er Lillesand en foregangskommune. Et reglement vedtatt i 2005 gir de ansatte full rett til å kontakte og uttale seg til mediene, også i omstridte spørsmål innad i kommunen. Eneste begrensning er lovbestemt taushetsplikt. Dessuten skal kommunale ansatte presisere at ytringene er deres personlige mening og at de ikke representerer kommunens offisielle syn.
Siden har Steinkjer og Gausdal fulgt opp med lignende ytringsreglementer. Lillesand kommune vant i år den første Flavius-prisen, som utdeles av Norsk Presseforbund til aktører som fremmer og initierer arbeid for økt innsyn og åpenhet i det norske samfunnet. Lillesand går også inn for maksimal åpenhet om saksbehandling og møter i kommunen, blant annet via svært hurtig utlevering av offentlige dokumenter.
Med sin løsning hopper Lillesand elegant bukk over problemene den nye varslingsloven skaper, mener Pål Hivand. Kommunens egne ledere mener erfaringene tilsier at mange flere kan følge Lillesands eksempel.
– Når man først åpner opp, ser man at det meste er slik at det tåler sollys, og da er det ikke et så stort problem som man tror før man åpner opp, sier rådmann Halvard Aglen.
[…] I et samarbeid med Ukebrevet Mandag Morgen og Nobels Fredssenter har Vox Publica spurt befolkningen følgende spørsmål: “Hvor stor frihet opplever du at du har til å kritisere forhold på din egen arbeidsplass?” I undersøkelsen er det de næringslivsansatte som sier de nyter størst frihet. Blant ansatte i privat sektor sier 68 prosent at de har stor eller full frihet, mot 63 prosent i offentlig sektor, skriver Vox Publica/Mandag Morgen. […]