Den retoriske valgkampen

Det er lenge siden val­gkam­p­en i USA har vært så retorisk inter­es­sant som i år. Det er kam­p­en mel­lom “godt sagt” og “ærlig snakk”.

Mens Barack Oba­ma har vist seg som en blendende taler, søk­er John McCain et image som direk­te og ærlig. Allerede under primær­val­gene reiste McCain lan­det rundt i buss på sin ”Straight Talk Express”. Den har ikke kjørt så mye på det sen­este, men strate­gien er stort sett den samme. McCain forsøk­er å fremme seg selv som direk­te, ærlig og tro­verdig. Han dis­tanser­er seg fra den poli­tiske eliten i Wash­ing­ton ved å kalle seg selv for en “Mav­er­ick”, en uavhengig eller uortodoks par­ti­til­henger. Bud­skapet er at han føl­ger sitt hjerte og sin samvit­tighet og ikke lar seg kjøpe eller styre av interessegrupper.

Strate­gien med å love foran­dring og reformere Wash­ing­ton var i utgangspunk­tet Oba­mas grep. Allerede ved sin berømte tale på Demokratenes kon­vent i 2004 angrep han split­telsen i USA som poli­tik­erne skapte:

The pun­dits like to slice-and-dice our coun­try into Red States and Blue States; Red States for Repub­li­cans, Blue States for Democ­rats. But I’ve got news for them, too. We wor­ship an awe­some God in the Blue States, and we don’t like fed­er­al agents pok­ing around our libraries in the Red States. We coach Lit­tle League in the Blue States and have gay friends in the Red States. There are patri­ots who opposed the war in Iraq and patri­ots who sup­port­ed it. We are one peo­ple, all of us pledg­ing alle­giance to the stars and stripes, all of us defend­ing the Unit­ed States of America.

Det var den mest min­n­everdi­ge tal­en da Demokratenes kon­vent hyl­let John Ker­ry som deres pres­i­den­tkan­di­dat. Da Oba­ma talte om “Audac­i­ty of Hope” — håpets dristighet — leg­em­lig­gjorde han den amerikanske drømmen.

I årets val­gkamp har han fort­satt å angripe split­telsen: “There are no red states and blue states, only the Unit­ed States”

Men flott retorikk er et tveegget sverd. På den ene siden står den dyk­tige taler frem som en led­er, på den annen siden risik­er­er han å bli opp­fat­tet som bare ord. Repub­likan­ernes kam­pan­je har da også siden beg­yn­nelsen av val­gkam­p­en angrepet Oba­ma for å være tom retorikk og intet innhold.

Det var de ikke de første som gjorde. Under kam­p­en om å bli demokratenes pres­i­den­tkan­di­dat kri­tis­erte Hillary Clin­ton Oba­ma ved å si at det er “a big dif­fer­ence between speech­es and solu­tions” (se Wash­ing­ton Post). Hun mente hennes mot­stander bare var ord og mer “rhetoric ” enn “real­i­ty” (legg merke til de retorisk velfor­mulerte bok­stavrim s‑s og r‑r). Oba­ma svarte med nye velfor­mulerte ord (16. februar): 

Don’t tell me words don’t mat­ter. ‘I have a dream.’ Just words? ‘We hold these truths to be self evi­dent, that all men are cre­at­ed equal.’ Just words? ‘We have noth­ing to fear but fear itself.’ Just words? Just speeches?

Uheldigvis var det ikke helt hans egne ord, for hans venn og med­demokrat Deval Patrick hadde brukt nøyak­tig de samme ordene i en tale i okto­ber 2006.

At Oba­ma lånte disse ordene gjør dem selvføl­glig ikke min­dre rik­tige. Men de svekker talerens aut­en­tisitet — og autoritet. Mens Oba­ma imponer­er med velfor­mulert retorikk er McCains retoriske strate­gi ikke-retorikk. Oba­mas talekun­st skal hente stem­mer ved å sig­nalere led­erevn­er gjen­nom for­mu­ler­ing­sevn­er. McCains retorikk skal hente stem­mer ved å sig­nalere ikke-retorikk gjen­nom straight talk og van­lig språkbruk.

Visepres­i­den­tkan­di­dat Sarah Palin er et vel­val­gt kort i den sam­men­heng. Hun appellerer til småbyverdier. Dem som finnes i ‘egentlige’ USA. Hun sier ikke bare “yes”, men “you betcha” eller “darn right”.

Da hun hilste på demokratenes visepres­i­den­tkan­di­dat Joe Biden i visepres­i­dent­de­bat­ten spurte hun “Hey, can I call you Joe?” Det var ikke til­feldig. Det gav henne nem­lig mulighet for å avle­vere en “folksy” rep­likk som hun hadde for­beredt hjem­me­fra i håp om å skape en vin­ner-sound­bite “Say it ain’t so, Joe”. Og så fort­sat­te hun med en rep­likk som (bevisst) hen­ledet til den sound­bite som Ronald Rea­gan med suk­sess bruk­te mot Jim­my Carter under pres­i­dent­de­bat­ten i 1980: “there you go again point­ing back­wards again”, sa Palin med et smil og Biden kunne ikke annet enn le hjertelig. Deretter fort­sat­te hun med mer hverdagslig “folksy” snakk som “dog­gone it”, mens hun slo fast at Biden

pref­er­enced your whole com­ment with the Bush admin­is­tra­tion. Now dog­gone it, let’s look ahead and tell Amer­i­cans what we have to plan to do for them in the future.

Som en rekke amerikanske obser­vatør­er har pekt på, gjør stilen og dialek­ten det vanske­lig ikke å tenke på den gra­vide sher­iff i Far­go. Prøv selv å høre Palin:

Med sin naturlighet og aut­en­tisitet og en talemåte som meget tydelig dis­tanser­er seg fra de “fine” i Wash­ing­ton, pass­er Palin godt til den retoriske stil McCain har val­gt: den direk­te, ærlige snakk uten omsvøp.

Hva som er hen­ter flest stem­mer av “ærlig snakk” og “godt sagt” er ikke lett å si. Oba­ma står best i øye­b­likket. Men i denne siste fase av val­gkam­p­en er det sesong for neg­a­tiv retorikk og per­so­n­an­grep — mye kan ennå endre seg.