For noen år siden skrev Martin Grüner Larsen i Prosa (3/2010) at norske forskere er uprofesjonelle fordi de ikke deltar i offentligheten; eller, mer presist, fordi de ikke deltar i den elektroniske offentligheten. Vi blogger ikke.
Larsen syntes dette var særlig underlig siden bloggen som medium er så velegnet til forskningsarbeidet. Her kan vi prøve ut nye tanker, skrive uferdige tekster og få hjelp både fra folk flest og andre forskere. Han støttet seg til bloggeren og kommentatoren Andrew Sullivan, som beskriver alt det gode bloggen kan gi:
[Leserne] vil sende lenker, historier og fakta som utfordrer bloggerens synspunkt […] tilfører kontekst og nyanser og kompleksitet til en idé. Bloggerens rolle er ikke å forsvare seg mot dette, men å omfavne det. Han er på denne måten som verten ved et middagsselskap. Han kan provosere for å igangsette en diskusjon eller forsvare et synspunkt med glødende engasjement, men han må også skape en atmosfære som andre ønsker å delta i.
Ifølge Larsen avspeiler en slik flerstemt middagssamtale den akademiske kulturen fordi den flerstemte kritikken øker kompleksiteten og bærekraftigheten i et argument:
På sitt beste virker denne dialogen som en konstant fagfellevurdering. De elektroniske offentlighetene har iboende kvaliteter som egner seg til akademisk arbeid, om bare forskerne hadde vært der.
Om vi bare hadde vært der
Ja, om vi bare hadde vært der. Martin Grüner Larsen har rett i at flere akademikere burde vise seg i den elektroniske offentligheten, og at vi som faktisk har blogger, burde blogge litt mer regelmessig. Men det finnes gode grunner til at de fleste forskere ikke blogger.
Den første og viktigste grunnen er at det tar tid, men ikke gir uttelling. Tid er en ressurs som forskere får mindre og mindre av etter kvalitetsreformen, de stadig flere registreringsoppgavene og byråkratiseringen av forskerrollen. En undersøkelse fra Arbeidsforskningsinstituttet slo i begynnelsen av 2012 fast at forskere i gjennomsnitt jobber mer enn 47 timer i uken, og at forskningsplikten ikke lar seg utføre innenfor en vanlig arbeidsdag. For å gjøre jobben sin må forskeren ta kvelder og helger til hjelp.
Samtidig er dokumenterbar evaluering, måling og opptelling av innsats og publikasjoner mer fremtredende enn noensinne. På stabsmøter og i samtaler på forskningsinstitusjoner overalt i Norge følger man nøye med på disse opptellingene. Hvis en avdeling, et institutt eller et universitet ikke gjør det like bra som de andre, kan du være sikker på at det blir tatt opp. Men mye av det vi gjør og skriver, får vi ingen poeng for.
Vitenskapelige artikler og bøker fra utvalgte forlag og tidsskrifter teller. Formidlende tekster gir ingenting. Enda verre står det til med anerkjennelsen av blogginnlegg. I de teknokratiske meritteringssystemene gir blogging null poeng. Blogginnlegget som du leser nå regnes ikke engang som en tekst.
Jeg forsøker ikke å få deg til å få ondt av oss forskere — langt derifra. Vi har det fint. De fleste av oss jobber med vår hobby, og de færreste av oss har noe imot å jobbe mye. Men kombinasjonen av dårlig tid og ingen merittering for å bruke ekstra arbeid på å blogge — hvilket for mange vil være å oversette det de allerede har gjort andre steder — betyr ganske enkelt at blogging ikke er særlig interessant for flertallet av forskere.
Dertil kommer at bloggen som uttrykksform, teknologi og genre på mange måter er antitesen til tradisjonell akademisk tenkning og skrivning. Men blogging kan også gi akademikeren nye muligheter for å forske og formidle. Begge deler henger sammen med bloggens særlige egenskaper.
Frekvens, korthet, personlighet
De fleste blogger er en form for internettdagbok. Dagbøker er personlige og intime og egentlig ikke ment for andre, derfor har de autentisitet. I motsetning til dette er vitenskap vanligvis upersonlig, objektiv og offentlig.
I motsetning til Sullivans analogi om middagsselskapet blir blogger oftest definert som personlige hjemmesider som oppdateres jevnlig og benytter kommentarer og lenker. Evan Williams, som medvirket til å skape blogg-redskapet Blogger, har sagt at en blogg handler om tre ting: frekvens, korthet og personlighet. En blogg defineres, sies det, ikke av sitt innhold, men av sitt format. Når du blogger, inviterer blogg-oppsettet til spontan skrivning og umiddelbar publisering av hurtigtenkte tanker — og leserne forventer jevnlig oppdatering. Jeg skriver hva som faller meg inn, og publiserer det umiddelbart. Ikke akkurat den tradisjonelle akademiske tenkemåten eller teksttypen. Og når et blogginnlegg er avlevert, er det straks videre mot det neste. Revidering og forbedring hører ikke genren til. Slike korte, fragmentariske tanker og innfall står i direkte kontrast til den vitenskapelige tenkemåten og den lange, resonnerende og gjennomtenkte forskningsartikkelen. Jobben til en forsker er å si noe interessant med sikkerhet eller med presisjon og nyanser, hvilket vanligvis ikke er det vi forbinder med en blogg.
Bloggen du leser nå behandler retorikk i hverdag, medier og politikk. Den er like mye henvendt til den brede offentligheten — og til studenter — som til andre forskere. Fra begynnelsen var jeg bevisst på at dette var en blogg, og at jeg derfor heller burde publisere innlegg ofte enn å bruke tid på å dokumentere og lage lengre, sammenhengende resonnementer. Slik gikk det ikke. Jeg kunne ikke riktig slippe uroen for at prøvende og utforskende blogginnlegg ville bli lest som uvitenskapelige postulat. Jeg følte meg ganske enkelt ikke vel med å presentere nye tanker og uferdige ideer på bloggen av frykt for at de skulle virke … ja, nye og uferdige. Det virket også begrensende at mine tentative tanker ville bli liggende på bloggen lenge etter at jeg selv hadde forlatt dem. Som andre forskere har jeg ikke lyst til å bli sitert og angrepet på synspunkter som bare skulle være utprøvende og invitere til videre felles utforskning. For én ting er at vi forskere kan være usikre på bloggen som genre, en annen er at vi heller ikke kan være sikre på at leserne kjenner til — eller bryr seg om — forskjellen på forskeren som med sikkerhet uttaler seg i en vitenskapelig artikkel, og forskeren som tester tanker på bloggen sin.
Fagfeller?
Hva da med ideen om at bloggen kan fungere som en form for kontinuerlig fagfellevurdering? Forskere er jo vant med å jobbe prosessuelt, lage utkast, utprøve tanker og få tilbakemelding av fagfeller. Så kanskje kan bloggen, som Larsen nevner, skape en dialog som virker som en konstant fagfellevurdering. Ja, arbeid under utvikling, det såkalte “work in progress”, er til og med et fast begrep i forskerverdenen. Men så enkelt er det likevel ikke. Denne formen for akademisk samtale — som nettopp skal bidra til å øke kompleksiteten og bærekraftigheten i et argument — skjer vanligvis i en konkret situasjon med en heterogen forskergruppe. Til en konferanse fremlegger forskeren sitt foreløpige arbeid på én måte, til kollegene på instituttet på en annen, og i en forskningsartikkel på en tredje. Slik sett ville forskerblogger hvor forskere diskuterer innbyrdes, være en fremragende idé, fordi det ville fremme den diskusjon og samtale som er blodomløpet i forskningsfellesskapet. Men dette ville fremdeles være en intern samtale som prinsipielt ikke er forskjellig fra de seminarer, konferanser og samtaler forskere i øvrig deltar i. Den eneste forskjellen ville være at plattformen, teknologien, er en annen. De fleste som mener at forskere bør blogge, tenker antagelig ikke på denne typen internfaglige samtaler, men på blogging som formidlende kommunikasjon til den allment interesserte offentligheten.
Men her åpner det seg vel en mulighet: Folk flest som fagfeller? Vel, la oss være ærlige: Den tilbakemeldingen forskeren får på blogger rettet mot et bredere publikum, bidrar kun sjelden til faglig utvikling. Det gjelder til og med for mitt fag, retorikk, som er noe alle kjenner til: Vi er alle blitt retorisk påvirket og overbevist av andre, og alle har vi forsøkt å påvirke og overbevise. Men likevel er det uhyre sjelden at kommentarene til bloggen min virker som en fagfellevurdering — leserne er ganske enkelt ikke fagfeller, og deres innlegg forholder seg ikke til fagets diskusjoner. Selv ville jeg da heller ikke være i stand til å bidra med noe faglig til en vitenskapelig blogg om astrofysikk, gammelgresk grammatikk eller makroøkonomi.
Enda en utfordring for forskeren som tenker på å blogge, er spørsmålet om eierskap til ideer og tekster. Hvis du publiserer dine uferdige ideer på bloggen, risikerer du at andre tar dem opp, bringer dem videre og publiserer dem i vitenskapelige artikler, hvoretter du er plassert i den ubehagelige posisjonen at du etterfølgende må sitere andre for det du i utgangspunktet selv fant på. Man kan forledes til å tro at den som i utgangspunktet hadde publisert tankene først på sin blogg, kan gjøre krav på dette som sine ideer. Men i betraktning av bloggens karakter og ethos (i vitenskapelige miljøer) er det en usannsynlig antagelse. Eierskap til ideer får man i vitenskapelige artikler og bøker, ingen forsker som ønsker å bli tatt alvorlig, kan bruke blogger som faglige referanser.
Det er altså en rekke utfordringer som hindrer at forskere blogger: Det tar tid, gir ikke uttelling, setter forskerens ethos i fare og rommer en risiko for at han eller hun mister eierskap til sine ideer før de er ferdig utviklet. Og så er bloggerens skrive- og tenkemåte fundamentalt annerledes enn forskerens. Dertil kan vi jo spørre oss selv om verden virkelig har bruk for enda flere korte, prøvende, tentative og personlige tekster?
(Forskere som (ikke) blogger. Del 1 av 3)
En annen versjon av denne teksten har tidligere vært publisert i Prosa 6/2012