En strategisk seier

Så har konfettien lagt seg på betonggulvet i McCormick Place i Chicago. La det være sagt. Det var en glimrende seierstale. Nesten like bra som den siste kampanjetalen i Iowa to dager tidligere.

Etter at Oba­ma had­de mot­tatt gra­tu­la­sjons­te­le­fo­nen fra Mitt Rom­ney gikk han på sce­nen og gjen­for­tal­te Den Sto­re His­to­ri­en. Om et land som er mer sam­men­svei­set enn ande­len av neg­a­ti­ve poli­tis­ke rekla­mer (80 pro­sent) tyder på. Oba­ma våget igjen å være «phi­lo­so­pher in chief» og knyt­tet bud­ska­pet om håp og for­and­ring til det sei­ge dag-til-dag-arbei­det som er poli­tik­kens hand­lings­mo­dus. De førs­te orde­ne lød:

Tonight, more than 200 years after a for­mer colo­ny won the right to deter­mine its own desti­ny, the task of perfec­ting our union moves for­ward.

På den måten byg­get han en bro mel­lom den legen­da­ris­ke 08-talen «A more perfect union» til den­ne valg­kam­pens mer sty­rings­fo­ku­ser­te slag­ord «For­ward.» Så strakk han ut hån­den mot taper­la­get, og man­te til sam­hold. Mot slut­ten kom han til kjer­nen: Oba­ma pek­te mot pub­li­kum:

The role of citizen in our democracy does not end with your vote. America’s never been about what can be done for us. It’s about what can be done by us together through the hard and frust­ra­ting, but neces­sa­ry work of self-govern­ment. That’s the prin­cip­le we were foun­ded on.

Så fort­sat­te han med klas­sisk reto­rikk. Tre gan­ger tese-anti­tese:

This coun­try has more wealth than any nation, but that’s not what makes us rich. We have the most power­ful mili­ta­ry in his­tory, but that’s not what makes us strong. Our uni­ver­sity, our cul­tu­re are all the envy of the world, but that’s not what keeps the world coming to our sho­res.

Før han slår fast:

What makes Ame­rica excep­tio­nal are the bonds that hold together the most diver­se nation on earth.

Det set­ter tonen for arven Oba­ma nå begyn­ner å byg­ge: Den over­skri­den­de poli­ti­ke­ren, som red­det USA fra en depre­sjon og i ret­ning av et mer rett­fer­dig sam­funn. The Oba­mas er til­ba­ke i Wash­ing­ton, med et lite demo­kra­tisk fler­tall i sena­tet, og et stør­re repub­li­kansk fler­tall i repre­sen­tan­te­nes hus. Etter 2008 had­de Oba­ma et his­to­risk fler­tall i kon­gres­sen. Det tap­te han i 2010. Og det er den­ne situa­sjo­nen som fort­set­ter. Frem­de­les et delt land, røde sta­ter mot blå. En ame­ri­kansk ver­sjon av Stein Rok­kans sen­trum mot peri­fe­ri.

I 08 opp­lev­de stra­te­ge­ne å kom­me til byer og del­sta­ter hvor folk sjøl sat­te opp kon­tor for Oba­ma-kam­pan­jen. Hjem­me­lag­de skilt var over­alt. Sul­ten på for­and­ring var enorm. Det var lett å ska­pe et nar­ra­tiv om en fol­ke­lig beve­gel­se. Det stem­te, selv om Oba­ma mot­tok mest pen­ger fra de sto­re sel­ska­pe­ne. Omtrent 900 men­nes­ker har iføl­ge LA Times vært løn­net av kam­pan­jen i år. Det høres mye ut. I for­hold til nors­ke for­hold er det egent­lig beskje­dent, med tan­ke på den enor­me ope­ra­sjo­nen de har dre­vet. Det aller mes­te er folk som job­ber gra­tis.

Selv har jeg vært på besøk i New York og Illi­nois. Her­fra ble vi bus­set til vippe­sta­ten Wis­con­sin for å ban­ke på dører. Man får utdelt er detal­jert ark med navn, alder og adres­se til poten­si­el­le vel­ge­re. Dis­se er seg­men­tert som «light Democrats». På valg­da­gen spur­te vi: «Kan vi sto­le på stem­men din?» «Hvor plan­leg­ger du å stem­me?» «Hvem skal du stem­me sam­men med?» Og folk sva­rer vil­lig. «Joda, jeg har stemt i dag tid­lig. Min kone kom­mer hjem fra jobb og skal stem­me kl. 15 med dat­te­ren vår. Hun tar også med seg kjæ­res­ten,» for­tal­te en kar med spansk aksent, før han tok meg i hån­den. Bak­grun­nen for spørs­må­le­ne er forsk­ning om at sann­syn­lig­he­ten for stem­ming øker når folk lager en plan for å gjø­re det. Til og med på bus­sen hjem fra Mil­wau­kee ble vi bedt om å bru­ke Oba­ma-appen for å rin­ge tre sis­te tele­fo­ner. Pre­mi­en for alt var en bil­lett til valg­va­ken. Der kun­ne vi se, ikke bare Oba­mas tale, men Tam­my Bald­win, den førs­te åpne homo­fi­le sena­to­ren, vin­ne for Demo­kra­te­ne fra Wis­con­sin. Det­te er en mik­ro­sko­pisk bit av ope­ra­sjo­nen på bakke­nivå. New York Times beskrev arbei­det til kam­pan­jen slik:

In Chi­ca­go, the cam­paign recruited a team of beha­vioral scien­tists to build an extra­or­di­na­ri­ly sop­hi­s­ti­cated data­base pack­ed with names of mil­lions of unde­ci­ded voters and poten­ti­al sup­por­ters. The ever-expan­ding list let the cam­paign find and regis­ter new voters who fit the demo­grap­hic pat­tern of Oba­ma back­ers and met­ho­di­cal­ly tra­ck their views through thou­sands of telep­hone calls eve­ry night. That allow­ed the Oba­ma cam­paign not only to alter the very natu­re of the electo­rate, making it youn­ger and less whi­te, but also to crea­te a por­trait of shif­ting voter alle­gi­an­ces.

Den mest avan­ser­te, og sann­syn­lig­vis best drev­ne, gras­rot­kam­pan­jen i his­to­ri­en var alt­så avgjø­ren­de. I til­legg det noe kynis­ke, men stra­te­gisk klo­ke val­get om å kjø­re mas­si­ve neg­a­ti­ve rekla­mer mot Mitt Rom­ney gjen­nom som­mer­en. Den repub­li­kans­ke kan­di­da­ten var defi­nert før han selv fikk sjan­sen til å defi­ne­re seg selv. Det er også inter­es­sant at norsk­æt­te­de Karl Roves enor­me penge­sum­mer, orga­ni­sa­sjo­nen hans bruk­te ca 350 mil­lio­ner $, ikke før­te til fle­re sei­re i valg­kam­pen om sena­tet eller kon­gres­sen. Det Rove vil bli hus­ket for i den­ne valg­kam­pen er kan­skje ført og fremst et av de pin­ligs­te øye­blik­ke­ne i FOX NEWS histo­re. Og det sier ikke lite.

Et tanke­kors dog, i det som var en sei­er for stra­te­ge­ne, og sta­tis­ti­ke­re som Nate Sil­ver. Skjebne­svang­re øye­blikk spil­ler frem­de­les en stor rol­le. Ingen kun­ne for­ut­se Oba­mas elen­di­ge førs­te debatt, som gav Mitt Rom­ney en av de størs­te sei­er­ne i TV-debat­te­nes his­to­rie. Hva hvis Oba­ma had­de gjort det like dår­lig i de to sis­te? Hel­ler ikke plan­leg­ge mot stor­men Sandy, som traff over­vei­en­de demo­kra­tis­ke sta­ter, men også før­te til de iko­nis­ke bil­de­ne av Hel­an og Halv­an: Den repub­li­kans­ke guver­nø­ren Chris Chris­tie og pre­si­dent Oba­ma side ved side i kata­strofe­om­rå­de­ne i New Jer­sey.

Til slutt: Selv om poli­tikk all­tid hand­ler om frem­ti­den, ikke minst i USA, så hus­ker man­ge de kata­stro­fa­le åre­ne under Geor­ge W. Bush, repub­li­ka­ner­nes svar på Volde­mort – han hvis navn ikke må nev­nes. Selv om folk er mis­for­nøyd med tem­po­et ut av arbeids­le­dig­het og en treg øko­no­mi, så vet de at det var mye sann­het i kari­ka­tur­teg­nin­gen fra dagen etter val­get i 2008: «Black Man Given Nation’s Worst Job.»

Helt til slutt, nå i dage­ne der­på er nok man­ge av oss tem­me­lig lei den­ne valg­kam­pen. Den neg­a­ti­ve rekla­men. De uen­de­li­ge nyhets­sen­din­ge­ne om vippe­sta­ten Ohio og hvil­ke områ­der av subur­bia i Flo­ri­da som kan bli avgjø­ren­de. Men en sis­te liten tale kan vi unne oss, nem­lig orde­ne den nyvalg­te pre­si­den­ten ga til kam­panje­med­ar­bei­der­ne på hoved­kvar­te­ret i Chi­ca­go. Ydmyk, lav­mælt. Som en blan­ding av Moham­med Ali etter sei­e­ren over Joe Fra­zier og en Olof Pal­me som snak­ker om menin­gen med poli­tikk. Enjoy, og takk for den­ne gang.

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen