Fra Woodstock til Eggstock. Festivaljungelen 2013

2013. Festivalsesongen er rett rundt hjørnet. Ukespassene selges som varmt hvetebrød, og i den forbindelse sitter undertegnede og funderer på om, og i så fall hvilken festival som skal bli den heldige utkårede dette året.

August 1969. Wood­stock­fes­ti­va­len. Alle fes­ti­va­lers mor. «Three Days of Peace, Music and Love». En his­to­risk hen­del­se i rocke­his­to­ri­en, et uttrykk for mot­kul­tu­ren sent på 1960– og 1970-tal­let og hip­pie­be­ve­gel­sen. Janis Jop­lin, Jimi Hend­rix. Én heroin­over­dose, tre barne­føds­ler og et ukjent antall nudis­ter. Bloms­ter­barn, sam­funns­ak­ti­vis­ter og frie sje­ler var sam­let for å pro­te­ste­re mot Viet­nam­kri­gen og rase­kon­flik­ter, med musik­ken som knute­punkt.

2013. Fes­ti­val­se­son­gen er rett rundt hjør­net. Ukes­pas­se­ne sel­ges som varmt hvete­brød, og i den for­bin­del­se sit­ter under­teg­ne­de og fun­de­rer på om, og i så fall hvil­ken fes­ti­val som skal bli den hel­di­ge utkå­re­de det­te året. Musi­kals­ke pre­fe­ran­ser kom­mer først — er det en kjip eller semi-kjip line­up, står jeg fint over. For det and­re, hvem av ven­ner og bekjen­te skal hvor, og strek­ker tid og en slun­ken stu­dent­lom­me­bok til den ulti­mate fes­ti­val­opp­le­vel­sen? I et hav av fes­ti­vals­ke mulig­he­ter, er det man­ge fak­to­rer som spil­ler inn.

I dag flo­re­rer det nem­lig av musikk­fes­ti­va­ler. Det fin­nes noe for enhver smak i alle sjang­re, både mind­re nisje­fes­ti­va­ler og stør­re kom­mer­si­el­le fes­ti­va­ler. Et raskt klikk inn på festivalmagasinet.com gir deg full­sten­dig over­sikt til å vel­ge og vra­ke. Coun­try­fes­ti­val på Skjåk, eller Nor­we­gi­an Wood? Hva med en Ber­gens­fes­ti­val på Kvar­te­ret med den fif­fi­ge refe­ran­sen til Wood­stock – Egg­stock­fes­ti­va­len?

Kul­tur­rå­det har til sam­men for­delt den net­te sum på 47,2 mil­lio­ner kro­ner til 106 musikk­fes­ti­va­ler i år. Er tide­nes fes­ti­val­som­mer i anmarsj? En natur­lig føl­ge av etter­spør­sel og inter­es­se på mar­ke­det.

Fes­ti­va­ler har blitt Big Busi­ness, med kul­tur og nærings­liv i skjønn for­ening

På de stør­re arran­ge­men­te­ne fin­ner du en rek­ke til­bud som strek­ker seg langt utover musikk­pro­gram­met, i alt fra under­hold­ning og kunst til kuli­na­ris­ke smaks­opp­le­vel­ser. En kan spør­re seg på bak­grunn av antall fes­ti­va­ler om det nå er kvan­ti­tet foran kva­li­tet som råder. Det hand­ler ikke bare om musik­ken len­ger. Men er det så gærent?

Det har rik­tig­nok blitt en greie å dra på fes­ti­val. Opp­le­vel­sen er ikke leng­re for­be­holdt tro­fas­te musikk­els­ke­re, hip­pi­er eller gam­le rocke­re med en for­kjær­lig­het for dop. Du tren­ger ikke være ver­ken rebell eller musikk­eks­pert. Du fron­ter på ingen måte et poli­tisk syns­punkt ved å dra på Hove.

Enhver ung, hipp Oslo­bor­ger med respekt for seg selv, har alle­re­de mer­ket av 6.–10. august i kalen­de­ren til Øya. Selv om det kan­skje ikke krib­ler i buk­sa av artis­te­ne, og kos­ter deg en måned­lig utbe­ta­ling fra Låne­kas­sen å del­ta. Alle ven­ne­ne dine har for lengst sik­ret seg bil­let­ter, for ikke å snak­ke om mulig­he­te­ne for en poten­si­ell fes­ti­val­flørt du kan­skje spot­ter i meng­den iført skin­nyjeans og Ray Bans. Musikk — bra. Øl — bra. Folk — bra. What’s not to like?

Fans synger med Lykke Li under Øyafestivalen 2011 (foto: NRK P3, CC:by-nc-sa)

Fans syn­ger med Lyk­ke Li under Øya­fes­ti­va­len 2011 (foto: NRK P3, CC:by-nc-sa)

Det er en kjent sak at noen drar på musikk­fes­ti­val uten å ha noe spe­si­elt for­hold til ban­de­ne som opp­trer, ei hel­ler har sto­re ambi­sjo­ner om å opp­da­ge ny, bra musikk. Så hvor­for beta­ler dis­se men­nes­ke­ne opp­til fle­re tusen kro­ner for å cam­pe på et jor­de i fem dager, mens man drik­ker lun­ken øl og er tvun­gen til å vas­ke seg med våt­ser­vi­et­ter?

Det er lett for en hard­bar­ka fes­ti­val­gjen­ger med rock i blo­det å grem­me seg over alle fjor­ti­se­ne på eksem­pel­vis Hove. De kid­sa, som tyde­lig har plan­lagt årets «laid­backe» fest­va­lan­trekk med omhu, bestå­en­de av slit­te Con­ver­se eller Hun­ter­støv­ler, og som drop­per kon­ser­ten for å drik­ke på cam­pen og blæs­te David Guet­ta på full guf­fe (even­tu­elt litt Nir­va­na for tro­ver­dig­he­tens skyld). Faen ta dem, ten­ker musikk­en­tu­si­as­ten. Kan de ikke hol­de seg til VG-lis­ta topp 20 på Råd­hus­plas­sen?

Nei. For dis­se kid­sa, som res­ten av flok­ken, vil ha mer. Fle­re til­bud, stør­re mang­fold, mer kul­tur, atskil­li­ge opp­le­vel­ser.

De er pro­duk­ter av dagens sam­funn. Selv­føl­ge­lig er det frem­de­les musik­ken som står i sen­trum for majo­ri­te­ten

Jeg rotet meg i den for­bin­del­se inn på et til­fel­dig nett­fo­rum, hvor dis­ku­sjo­nen om hvor­for man gikk på fes­ti­val ras­te liv­lig. Det var fle­re som påpek­te det sosia­le og den «stem­nin­gen» som opp­står på fes­ti­val. «Med de rik­ti­ge fol­ka, blir det uan­sett bra!» Alli­ke­vel had­de fler­tal­let talt; musik­ken kom først.

For musik­ken selv­føl­ge­lig! Skul­le tatt seg ut å betalt 1000–1500 kr for et fes­ti­val­pass for stem­nin­gens skyld. Da kjø­per jeg hel­ler 4 flas­ker Jack Dani­els og drik­ker meg full hjem­me, der får jeg høre musik­ken jeg vil også.

Det er i og for seg ikke noe galt i at musikk­fes­ti­va­ler har blitt en sosi­al trend­greie. I det sto­re og hele vil selv den minst musikk­in­ter­es­ser­te gjer­ne sit­te igjen med gode erfa­rin­ger knyt­tet til fes­ti­va­ler, enten det er «stem­nin­gen» eller opp­da­gel­sen av en ny artist man snub­let over ved en til­fel­dig­het. La oss ikke glem­me at det også er en vik­tig are­na for musi­ker­ne, hvor en opp­tre­den under en liten musikk­fes­ti­val på byg­da i bes­te fall kan være den gyl­ne inn­gangs­bil­let­ten til stør­re saker. På sam­me måte som Wood­stock avspei­let sam­funnstenden­se­ne på 60-tal­let, er nåti­dens inter­es­se for musikk­fes­ti­va­ler også et speil­bil­de av tiden vi lever i. Musikk har bestan­dig vært en vik­tig kunst­ne­risk uttrykk­s­form som enga­sje­rer et stort pub­li­kum. Fes­ti­va­le­ne frem­står som en inter­es­sant kunst­are­na og trekk­plas­ter, for­di de ofte lyk­kes i å for­ene det kom­mer­si­el­le og det sma­le uttryk­ket, splei­ser prof­fe­ne med ama­tø­re­ne og set­ter idea­let om mang­fold ut i prak­sis.

Barn som sitter på en bil under Woodstock-festivalen (foto: Ric Mannining, CC:by-nc-sa)

Barn som sit­ter på en bil under Wood­stock-fes­ti­va­len (foto: Ric Man­ni­ning, CC:by-nc-sa)

TEMA

M

usikk

7 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

KOMMENTÉR
  1. Sjur Beite says:

    Takk for en fin blogg­post. Men hvor­for så skrå­sik­ker på at uli­ke fes­ti­va­ler ikke mar­ke­rer uli­ke ideologier/sosiale klas­ser, og så vide­re? Det vir­ket for meg litt i over­kant naivt.

    Det på man­ge måter helt for­skjel­li­ge men­nes­ker som opp­sø­ker de uli­ke fes­ti­va­le­ne, i alle fall kan man vel tro at det er fle­re fel­les­trekk, hel­ler enn at det­te skjer helt vill­kår­lig. Ved å dra på Træna­fes­ti­va­len, eller Hove (som du også nev­ner, som har en av de mest offen­si­ve pro­fi­le­ne når det kom­mer til grønn fes­ti­val og bære­kraft — man­ge gam­le hip­pi­er vil­le nok likt seg her, selv om pub­li­kum er svært unge) — søker man jo i stor grad en annen opp­le­vel­se, enn de som øns­ker å dra på Øya­fes­ti­va­len (utpre­get urban), Not­odden Blues­fes­ti­val eller Sel­jords­fes­ti­va­len (danse­band).

    Det er ikke sik­kert man tyde­lig mar­ke­rer et poli­tisk stand­punkt. Men det er for lett å si at det ikke mar­ke­rer noe som helst. Hva vil­le Bour­di­eu sagt til det­te?

  2. Rent bort­sett fra at det var et tri­vi­elt tema var det inter­es­sant å lese hvor­dan de kul­tur­ra­di­ka­le myte­ne lever vide­re blant and­re gene­ra­sjons-seksti­åt­te­re, her i teks­ten. Hoved­grun­nen til at Linn her kan skri­ve så selv­sagt om hvil­ken suk­sess wood­stock var har ikke noe med noen fak­tisk suk­sess å gjø­re, men at det er gjen­tatt så ofte som det har blitt, slik at det er helt dag­lig­dags. For hvis en skul­le fin­ne på å spør­re nøy­ak­tig hva det var kul­tur­re­vo­lu­sjo­nen gav oss, så tror jeg Linn og and­re som deler lik­nen­de fan­ta­si­er om «det lan­ge tiåret» vil­le hatt et ald­ri så lite for­kla­rings­pro­blem.

    Det nær­mes­te vi kom­mer til for­kla­ring på den­ne mer­ke­li­ge for­her­li­gel­sen av en hen­del­se som var påbe­gyn­nel­sen til en kul­tu­rell og sivi­li­sa­to­risk deka­dan­se, er Linns egen stil­ling som Mas­ter­stu­dent i medie­vi­ten­skap ved UiB. I sis­te under­sø­kel­se vis­te seg at 3% av stu­den­ter ved medie­høg­sko­len stem­te FrP. Jeg får ikke inn­trykk av at Linn er et avvik fra flok­ken.

til toppen