Hatet mot rosabloggerne

Hets og trusler mot kvinnelige bloggere er et varsku til samfunnet. Ofrer vi rosabloggernes trygghet, ofrer vi vår egen.

Rosa­b­log­ge­re utset­tes for hets, trus­ler og volds­fan­ta­si­er i egne og andres kom­men­tar­felt. Fors­ke­ren Emma A. Jane (2012) kal­ler den­ne for­men for hat for e-gal­le. Som føl­ge av e-gal­le har to av Nor­ges best besøk­te rosa­b­log­ger i dag steng­te kom­men­tar­felt. I den­ne artik­ke­len tar jeg for meg hva feno­me­net e-gal­le er, hvor­dan det påvir­ker rosa­b­log­ger­ne, og hvor­for sam­fun­net må ta val­get rosa­b­log­ger­ne har tatt om å sten­ge kom­men­tar­fel­te­ne som et fare­sig­nal.

Rosa­b­log­ger­ne har titu­sen­vis av lese­re hver dag, og domi­ne­rer de nors­ke blogg­lis­te­ne. Men dis­se blog­ger­nes syn­lig­het har en pris, og pri­sen er dag­lig hets, hat og trus­ler. I dag har de to mest les­te blog­ger­ne, beg­ge unge kvin­ner, stengt kom­men­tar­fel­te­ne i blog­ge­ne sine.

Forsiden på Sophie Elise Isachsens blogg (skjermbilde).

For­si­den på Sop­hie Eli­se Isach­sens blogg (skjerm­bil­de).

Gjen­nom å ha en attrak­tiv livs­stil gir rosa­b­log­ger­ne sine lese­re mulig­he­ter til både å drøm­me seg bort og å etter­lig­ne livs­sti­len via len­ker til nett­bu­tik­ker hvor leser­ne kan kjø­pe pro­duk­ter. I løpet av få år har dis­se blog­ger­ne vært med på å for­and­re lese­va­ne­ne til unge kvin­ner – og hvor­dan pro­duk­ter mar­keds­føres. I dag er det helt van­lig at sto­re deler av mar­keds­fø­rings­bud­sjet­tet i pro­dukt­kam­pan­jer går til pro­dukt­plas­se­ring og reklame­ban­ne­re hos rosa­b­log­ger­ne.

Men mens fasa­den har vært rosa og blank­po­lert, og til­væ­rel­sen som rosa­b­log­ger har fram­stått som per­fekt, har hatet mot dem sydet i kom­men­tar­fel­te­ne. Anna Ras­mus­sen, som fram til januar 2016 skrev blog­gen «Mam­ma til Michel­le» (tid­li­ge­re loka­li­sert på http://mammatilmichelle.blogg.no), valg­te tid­lig å sten­ge kom­men­tar­fel­te­ne sine. Til TV 2 for­tal­te hun i fjor om hvor­for:

Jeg er ikke flink til å ta imot kri­tikk. Jeg steng­te kom­men­tar­fel­tet på blog­gen bare noen måne­der etter at jeg opp­ret­tet den for ca. tre år siden. Men jeg er på Face­bo­ok, og har 200.000 føl­ge­re på Insta­gram. Så jeg får høre min del uan­sett …

Da Ras­mus­sen star­tet ny blogg under eget navn i januar 2016, valg­te hun også å la være å ha åpne kom­men­tar­felt.

En annen av topp­blog­ger­ne som har valgt bort åpne kom­men­tar­felt er Sop­hie Eli­se Isach­sen. Som­mer­en 2015 steng­te hun kom­men­tar­fel­te­ne sine for­di hun ikke len­ger orket skitt­kas­tin­gen. I blogg­inn­leg­get «Det tok meg 4 år og 477749 kom­men­ta­rer» skri­ver Sop­hie Eli­se:

Jeg har all­tid sagt at styg­ge kom­men­ta­rer ikke bryr meg, og det var for­di jeg opp­rik­tig trod­de det. De styg­ge kom­men­ta­re­ne had­de jo vært en del av min hver­dag i fire år, jeg var så vandt til det at jeg kjen­te ikke til en dag uten å få høre om alt som var feil på meg, både utse­ende­mes­sig og per­son­lig­hets­mes­sig. …

I løpet av vin­te­ren 2015/2016 har Sop­hie Eli­se kun latt kom­men­tar­fel­te­ne være åpne på utvalg­te blogg­inn­legg.

Fra temperatur til hets

Da xkcd, en tegne­se­rie som blir pub­li­sert på Inter­nett, pos­tet «Duty Calls» for noen år siden, var det man­ge av oss som kjen­te oss igjen. Det er nem­lig nes­ten ingen­ting som kan være så irri­te­ren­de som folk som tar feil på Inter­nett. Og om noen tar feil om en sak vi vir­ke­lig bren­ner for, kan vi leg­ge ned mye tid for å over­be­vi­se menings­mot­stan­de­ren om at han eller hun er på vill­spor.

Men det er for­skjell på å debat­te­re sak, og å være slem og vem­me­lig. For noen hand­ler det ikke om at menings­mot­stan­de­ren tar feil. De har en så sterk anti­pa­ti mot noen at de må for­tel­le dem om det. Het­sen mot rosa­b­log­ger­ne er av typen «hore», «styg­ga» og «fei­ta». Trus­ler og øns­ker om vold­tekt hag­ler. Hatet er kjøn­net. Hatet er objek­ti­fi­sert.

Mener du ikke som meg, så skal du voldtas

Jeg mener det er nyt­tig å se på begre­pet e-gal­le når jeg skal for­sø­ke å for­kla­re hatet, het­sen og trus­le­ne som for eksem­pel blog­ge­ren Sop­hie Eli­se blir utsatt for. 

Begre­pet kom­mer fra Emma A. Jane. Hun kal­ler nem­lig feno­me­net med kjøn­net og sek­su­ali­sert vem­me­lig­het «e-bile». «Bile», eller gal­le på norsk, er en brun, gul eller grønn­lig sli­me­te tykt­fly­ten­de væs­ke som blir pro­du­sert i leve­ren. Det er der­for ikke under­lig at vem­me­lig­he­te­ne på Inter­nett gir Jane asso­sia­sjo­ner til den­ne kropps­væs­ken.

Jane defi­ne­rer e-gal­le som «any text or speech act which relies on tech­no­lo­gy for com­mu­ni­ca­tion and/or pub­li­ca­tion, and is per­ce­i­ved by a sen­der, rece­i­ver, or out­si­de obser­ver as invol­ving hos­ti­li­ty». Den­ne defi­ni­sjo­nen er såpass bred at Jane sjøl pro­ble­ma­ti­se­rer at den kan kate­go­ri­se­re ytrin­ger som ikke er ond­sin­net ment som pro­ble­ma­tis­ke, men påpe­ker sam­ti­dig at i forsk­ning i aka­de­mia blir ofte defi­ni­sjo­ne­ne av ond­sin­ne­de ytrin­ger så sma­le at de ikke er funk­sjo­nel­le for å beskri­ve hva som skjer på nett.

Het­sen og trus­ler og øns­ker om sek­su­ali­sert vold hag­let mot Sop­hie Eli­se

E-gal­le kom­mer med andre ord i et spek­ter fra det helt ufar­li­ge til det far­li­ge; den som defi­ne­rer er mot­ta­ke­ren. Men mye av det som kom­mer er helt klart over stre­ken. Jane fram­he­ver at e-gal­le ofte er «stri­king­ly simi­lar in terms of their reli­an­ce on pro­fa­ni­ty, ad homi­nem invec­ti­ve, and hyper­bo­lic ima­ge­ry of graphic–often sexualized–violence». Stikk­or­de­ne er alt­så at e-gal­le base­rer seg på bann­skap, ad homi­nem-for­nær­mel­ser (ta man­nen iste­den­for bal­len), og over­dre­ven bilde­fram­stil­ling av vold, da gjer­ne sek­su­ali­sert vold.

E-gal­le som ram­mer kvin­ner hand­ler som regel om hvor dum­me de er, og at de er hys­te­ris­ke og styg­ge. Det­te er per­son­li­ge for­nær­mel­ser, ikke påstan­der som hand­ler om sak. De per­son­li­ge for­nær­mel­se­ne kom­bi­ne­res så med trus­ler og/eller fan­ta­si­er om sek­su­ali­sert vold som kor­rek­ti­ver. Jane påpe­ker at aggre­sjo­nen mot kvin­ner som oftest blir fram­satt som ond­sin­net ønske­tenk­ning og ikke direk­te trus­ler. Når den­ne ond­sin­ne­de ønske­tenk­nin­gen ret­tes mot kvin­ner, hand­ler det svært ofte om vold­tekt.

Eksemp­ler på ond­sin­net ønske­tenk­ning ret­tet mot rosa­b­log­ge­re fin­ner vi etter at blog­ge­ren Sop­hie Eli­se i høst skrev om flykt­ning­kri­sen rundt Mid­del­ha­vet:

Jeg skal besø­ke mitt loka­le mot­tak, mest sann­syn­lig når jeg er hjem­me i Har­stad for å hjel­pe til i intre­gre­rings­pro­ses­sen til flykt­nin­ger. Jeg vil gjer­ne lære bort nors­ke nor­mer og reg­ler til de som kom­mer, jeg vil lære dem norsk, jeg vil stil­le som lekse­hjelp til de unge og jeg vil spør­re hvor­dan de har det. Jeg vil stil­le opp som even­tu­ell barne­vakt og jeg vil leke i snø­en. Jeg skal ta med meg leker, mas­se leker. De tren­ger noe å gjø­re. En gam­mel play­sta­tion, gam­le bøker… Hva som helst.

Det­te ble av fle­re opp­fat­tet som så pro­vo­se­ren­de at het­sen og trus­ler og øns­ker om sek­su­ali­sert vold hag­let mot Sop­hie Eli­se. I et inn­legg med tit­te­len «Din hore­te fei­ge lands­svi­ker» gjen­gir Sop­hie Eli­se skjerm­dum­per av noe av e-gal­len hun har blitt offer for etter at hun pub­li­ser­te inn­leg­get, for sjøl om hun har stengt egne kom­men­tar­felt, fin­nes det all­tids åpne kom­men­tar­felt annet­steds.

I et kom­men­tar­felt på Face­bo­ok har en mann skre­vet: «Stak­kars uvi­ten­de men­neske­kryp du bur­de bli vold­tatt av en mus­lim og ban­ka vett inni hodet ditt». En annen mann skri­ver i en kom­men­tar på Face­bo­ok «… Kast hun til ulve­ne, la hun bli grup­pe vold­tatt og kutt hodet av hun, la oss se hva hun sier da, hun VET tyde­lig­vis ikke hva som skjer i ver­den eller hvor fort Euro­pa for­and­rer seg nå… [smile­fjes som ler]». 

Beg­ge men­ne­ne øns­ker Sop­hie Eli­se vold­tatt – for­di hun ikke mener som dem.

Vi må snakke om hva e-galle er – og hvorfor det er skadelig

Ofre­ne for e-gal­le blir fort sit­ten­de i en Catch-22-situa­sjon. Om de rea­ge­rer, får hater­ne den reak­sjo­nen de er ute etter, men om de ikke rea­ge­rer, vil hater­ne bare fort­set­te. Men lar offe­ret være å for­tel­le om e-gal­len hun blir utsatt for, vil det hel­ler ikke skje noe. Det som er sik­kert er at ofre­ne for e-gal­le ale­ne ikke kan set­te en stop­per for kren­kel­se­ne de blir utsatt for.

Enkelt­in­di­vi­det kan ikke dem­me opp for e-gal­le ale­ne

Jane mener at å true med vold­tekt har blitt så nor­ma­li­sert at det har blitt modus ope­ran­di for dem som øns­ker å kri­ti­se­re kvin­ne­li­ge debat­tan­ter. Hun hev­der også at ikke bare er e-gal­le øde­leg­gen­de for dem som blir utsatt for det, men at den også har poten­sial til å vol­de stør­re ska­de. Det er for­di e-gal­le «has the poten­ti­al to redu­ce the inclu­si­vity and civi­li­ty of both on- and off-line cul­tu­r­es». Slik blir e-gal­le et demo­kra­tisk pro­blem.

Det er bra at rosa­b­log­ger­ne bry­ter taus­he­ten. Det er bra at de for­tel­ler om hva de blir utsatt for. Anne Bir­git­ta Nil­sen beskri­ver i boka Hat­prat (2014) at å ansvar­lig­gjø­re, bry­te taus­he­ten og frem­me kunn­skap kan vir­ke fore­byg­gen­de på hat­prat og mob­bing. Men hun skri­ver også at å gå inn i debatt med dem som frem­set­ter hets og trus­ler kan være psy­kisk belas­ten­de. Rosa­b­log­ger­ne tren­ger der­for hjelp fra stor­sam­fun­net. Enkelt­in­di­vi­det kan ikke dem­me opp for e-gal­le ale­ne.

Stengte kommentarfelt er et varsku

Bru­ken av e-gal­le har blitt så utbredt at det har fått føl­ger. Kvin­ner vegrer seg for å del­ta i offent­lig­he­ten, og de kvin­ne­ne som del­tar vet at kon­se­kven­sen er e-gal­le.

Hets og hat på nett
Artik­ke­len er tid­li­ge­re pub­li­sert i en leng­re ver­sjon i Nor­di­com-Infor­ma­tions tema­num­mer «Hets och hat onli­ne».

Av og til begås det kla­re lov­brudd. Dem kan retts­ve­se­net rea­ge­re mot, men skitt­stor­men på Inter­nett er så sterk at selv ikke om poli­ti­et had­de sit­tet pålog­get 24 timer i døg­net, kun­ne de ha mak­tet å røk­te debat­ten. Når rosa­b­log­ge­re ser seg nødt til å sten­ge egne kom­men­tar­felt, kan vi ikke bare trek­ke på skuld­re­ne, men vi må ta det som et var­sku om at vi må ta hets og trus­ler på alvor. Ofrer vi rosa­b­log­ger­nes trygg­het, ofrer vi vår egen.

Litteratur:

Jane, E. A. (2012). ««Your a Ugly, Whorish, Slut». Under­stan­ding E-bile,» Femi­nist Media Stu­dies, 14(4), 531–546.
Nil­sen, A. B. (2014). Hat­prat. Oslo: Cap­pe­len Damm.

TEMA

R

osablog
g

3 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. R. Moseby says:

    Jeg tror jeg skal bru­ke res­ten av uka på å fin­ne på et ord.
    Der­ne­st vil jeg defi­ne­re og utre­de det i en blogg og argu­men­te­re ut i fra min egen­kon­stru­er­te defi­ni­sjon.
    Man øns­ker tross alt å frem­stå som seriøs.

    Når det kom­mer til noe som er litt mer jord­nært, uten at jeg defi­ne­rer det som spen­nen­de eller sam­funns­nyt­tig, er føl­gen­de:
    Hat til rosa­b­log­ge­re.
    Her gis det et inn­trykk av at ord på net­tet er fun­da­men­ta­le fak­ta, selv om all forsk­ning og vur­de­ring til­sier at den vir­ke­li­ge tan­ken bak ster­ke for­mu­le­rin­ger ikke er paral­lelt.
    Det er et godt norsk uttrykk som heter «tøff på avstand», noe man­ge benyt­ter seg av på nett. 

    Jeg for­sva­rer ikke hets og trus­ler på nett, men man må ha en edru for­stå­el­se av alvor­lig­he­ten som lig­ger bak uttryk­ke­ne, eller mer rik­tig, man­ge­len på alvo­ret bak det­te.

    Det er ren og skjær hys­teri­de­bat­te­ring å lin­ke ord på nett med en even­tu­ell opp­føl­ging i prak­sis.
    (Nå snak­ker vi om men­talt sta­bi­le irri­ter­te eller små­tøf­fe, ikke even­tu­el­le psy­kisk syke men­nesker).

    Rosa­b­log­ge­re blir i stor grad ikke tatt på alvor da de har valgt en over­fla­disk pro­fi­le­ring der berg og dal­ba­ne følel­ses­re­gis­ter og sis­te restylan­be­hand­ling eller nye pup­per er vik­ti­ge­re enn men­nes­ke­lig rel­la­sjon på et mer «one to one» nivå.

    Kon­klu­sjo­nen jeg trek­ker er at når man fin­ner på sitt eget språk og debat­te­rer ut fra rigi­de opp­fat­nin­ger om et feno­men alle fin­ner mer eller mindre under­hol­den­de men få defi­ne­rer som vik­tig eller sam­funns­be­ri­ken­de, da er man i sin egen kate­go­ri para­lel­len til rosa­b­log­ge­ren ift intel­lek­tu­elt nivå.

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen