Et hull i BT-muren

Bergens Tidende er den foreløpig eneste avisen i Norge med leserom­bud. Ter­je Angelshaugs opp­drag er å være lesernes tals­mann over­for redak­sjo­nen. I denne artikke­len reflek­ter­er han over sine erfaringer etter to og et halvt år i still­in­gen. Avisen skal om kort tid bestemme om ord­nin­gen skal videreføres.

Da Bergens Tidende oppret­tet still­ing som leserom­bud våren 2004, var det ut fra den erk­jen­nelse at avs­tanden mel­lom redak­sjo­nen og leserne var for stor. På tross av inter­netts gjen­nom­brudd og muligheter for inter­ak­tivitet og endeløs pub­lis­er­ing, levde store del­er av redak­sjo­nen fort­satt i den gam­le ver­den da pub­lis­er­ingsverk­tøyet var trygt i hen­dene på pressen Leserun­der­søkelser viste at 15–20 pros­ent av leserne opp­fat­tet avisen som arro­gant. Så kan man si at det ikke er så mange, men jeg har den hypotese at dette er de 15–20 pros­en­tene som har forsøkt å ytre seg gjen­nom BT eller som har vært i direk­te kon­takt med avisen på andre måter. De er blitt møtt med taushet eller en hold­ning de har opplevd som nedlatende.

I en tid da infor­masjons­fly­ten er ute av pressens kon­troll og mulighetene for å ytre seg på net­tet er legio, nyt­ter det ikke å møte leserne med en oven­fra og ned-hold­ning. Pressen må tvert imot, på en helt enn måte enn før, legge et for­p­lik­tende innhold i det tomme slagordet om at «leserne er våre oppdragsgivere».

Dette var alt­så bak­tep­pet for oppret­telsen av still­in­gen som leserom­bud. Siden våren 2004 har jeg formi­dlet leser­reak­sjon­er til redak­sjo­nen, reist faglige debat­ter på grunnlag av kri­tikk fra leserne og hatt utal­lige sam­taler med lesere om deres forhold til Bergens Tidende. Jeg skal forsøke å opp­sum­mere hva jeg har lært om jour­nal­is­ter og lesere gjen­nom denne jobben, og hvor­dan jeg ser for meg den videre utviklin­gen av forhold­et mel­lom BT og leserne.

Innrømmer ikke feil

Avis­er opp­fattes fort­satt som lukkede organ­isas­jon­er. De fær­reste uten­for redak­sjonene får innsikt i hvor­for pressen pri­or­iter­er som den gjør og hvilke vur­deringer som lig­ger bak måten vik­tige sak­er løs­es på. Avisledere benyt­ter svært sjelden det offentlige rom til å stille seg åpne for kri­tikk og fork­lare jour­nal­is­tikken sin. Kri­tiske leser­brev blir sjelden besvart, og når de blir besvart, rom­mer svaret så godt som aldri noen innrøm­melser av feil. Denne man­glende evne til å utøve selvkri­tikk henger sam­men med, tror jeg, at store del­er av pressen opp­fat­ter seg som ytrings­fri­hetens og sannhetens ensomme forsvarere. Kri­tikere blir gjerne defin­ert som mot­standere av disse verdiene.

Redak­tør­er og redak­sjon­er må ha en forestill­ing om at det å innrømme feil, svekker lesernes tillit til pressen. Fak­tum er vel at den tilliten er tem­melig tynnslitt nå – ikke minst på grunn av pressens man­glende evne til å gå i reell dia­log med sine kritikere.

Når pressen fra tid til annen bry­ter tausheten, er det gjerne sje­fredak­tør­er som står fram og forsvar­er arbei­det pub­likasjo­nen han led­er har gjort. Jeg opplever ikke det sje­fredak­tørene har å si i slike situ­asjon­er som særlig inter­es­sant. De synes min­dre opp­tat­te av lesernes kri­tikk enn av egen posisjon i redak­sjo­nen de led­er. Og det er forståelig. En sje­fredak­tør må ha tillit i egne rekker for å gjøre jobben. Denne tilliten kan blant annet bygges ved å forsvare jour­nal­istinnsats som intet forsvar fortjener.

Sje­fredak­tørenes forut­sig­bare forsvar av egne medar­bei­deres dårlige sak­er, er en logisk kon­sekvens av jour­nal­istenes man­glende evne til å tåle kri­tikk. I min tid som leserom­bud har jeg videre­formi­dlet mye kri­tikk fra lesere og jeg har skrevet over hun­dre artik­ler, som regel med utgangspunkt i kri­tiske leser­reak­sjon­er. Svært sjelden har jeg opplevd en jour­nal­ist si: Ja, der gjorde jeg feil. Den kri­tikken er jeg helt enig i.

I et overveldende fler­tall av sak­er, blir innvendinger fra leserne tilbake­vist. “Leseren har ikke forstått, leseren er en kveru­lant, leseren er over­føl­som, leseren er part i sak­en”, osv.

Som leserom­bud har jeg selvsagt som opp­gave å påvirke slike hold­ninger. Og hvis jeg tillater meg å være opti­mist et øye­b­likk, ser jeg kan­skje ten­denser til at denne “jeg alene vite”- hold­nin­gen er i ferd med å foran­dre seg i BT. Det er slett ikke bare, og ikke først og fremst, min fort­jen­este. Inter­netts vekst må ha gjort det tydelig for selv den mest selvopp­tat­te presse­mann at lesere er ressurssterke og slett ikke skal undervurderes.

Kjerneleserne tar kontakt

Mine egne erfaringer fra møter med lesere er udelt pos­i­tive. Da jeg tiltrådte still­in­gen, advarte jour­nal­istkol­leger meg mot alle kveru­lantene jeg ville få på trå­den. Av de mange hun­dre BT-leserne jeg har hatt kon­takt med, har jeg møtt en som må kunne kalles kveru­lant – en eneste.

Resten har vist stort og sak­lig engas­je­ment for alle mulige spørsmål. Fra lev­er­ing av avisen, via meng­den av reklame, til BTs jour­nal­is­tiske pro­fil og rolle som storavisen på Vestlandet.

Fler­tal­let av dem som tar kon­takt er fra 50 år og oppover, alt­så BTs kjer­ne­le­sere. De fleste har i årenes løp utviklet et sterkt forhold til avisen. BT er deres vik­tig­ste infor­masjon­skanal, og de har klare krav til tro­verdighet og sak­lighet. Dette er ikke lesere i mak­t­po­sisjon­er som tar kon­takt for å få BT til å danse etter sin pipe. Slike lesere ringer direk­te til sje­fredak­tør eller til sine jour­nal­istkon­tak­ter, nei, “mine” lesere er velo­ri­en­terte men­nesker som vil slå et slag for den sak­lige, ans­tendi­ge jour­nal­is­tikken. Mange av dem er desil­lusjon­erte og skuf­fet over medi­ene. De har gjerne slut­tet å lese Oslo-tabloidene, men håper at BT vil bestå som en tro­verdig nyhets­formi­dler. For å bidra til det, tar de kon­takt og påpeker sak­er og ten­denser de er kri­tiske til. Det kan dreie seg om usak­lige titler, over­dreven billed­bruk, stig­ma­tis­er­ing av sam­funns­grup­per eller enkelt­per­son­er, under­lige pri­or­i­teringer der vik­tige sak­er blir notis­er, mens kuriosa får stor plass, hemn­ingsløs fot­bal­lom­tale, mens ser­iøs kul­tur forsvin­ner, over­dreven krimdekn­ing, mens forskn­ing blir etterlyst osv. Kort opp­sum­mert tror jeg det er rik­tig å si at denne grup­pen lesere lar høre fra seg når de opplever at BT leg­ger seg til jour­nal­is­tiske grep som de forbinder med Oslo-tabloidene eller Bergen­savisen. Der­som BT er lyd­hør i forhold til denne leser­grup­pen, vil papi­ravisen beholde sin store kjerne av tro­faset abon­nen­ter i mange år ennå.

Nettet gir leserne mer makt

Hva så med de unge og med fremti­den? Unge har et helt annet forhold til BT. Mens de godt vok­sne leserne er vokst opp med avisen som autori­ta­tiv tolk­er av nyhets­bildet, har dagens unge til­gang på en rekke ver­sjon­er av virke­ligheten. De er langt min­dre lojale og shop­per rundt etter det de finner mest inter­es­sant blant de mange nyhet­skana­lene. Mange avis­er har en svært kon­ven­sjonell opp­fat­ning av hvor­dan en skal kapre unge lesere. Det gjøres gjen­nom sport, musikk og moter/design. Resul­tatene av denne meto­den er ikke enty­di­ge. Jeg tror net­tets muligheter for inter­ak­tivitet må utnyttes langt mer offen­sivt enn i dag for å mobilis­ere unge men­nesker i BTs kanaler.

BTs tradis­jonelle lesere er vant til, og har avfun­net seg med, en presse som har plassert seg mel­lom folket og mak­thav­erne. I suv­eren tro på egne evn­er har den påtatt seg opp­gaven med å for­tolke virke­ligheten for leserne sine.

Skal BT beholde sin sterke posisjon, må avisen trekke dagens unge inn i et sam­spill på en helt annen måte enn det forel­dregen­erasjo­nen deres har opplevd.

Avisene har tradis­jonelt vært den dominerende are­na for sam­funns­de­batt. Leserne har fått ytre seg, men avisen har i liten grad forholdt seg aktivt til det “van­lige folk” har ytret. Det har vært liten kom­mu­nikasjon mel­lom avis og lesere. BT har gitt sitt bilde av sam­fun­net, men har sam­tidig satt av litt plass til lesernes meninger. Leser­brevene har imi­dler­tid ikke vært mye lest av jour­nal­is­tene i BT og har slett ikke hatt noen inn­fly­telse på avisens arbeid.

Dette mak­t­forhold­et er radikalt endret. Leserne kan nå pub­lis­ere sine tanker helt uten mediehusenes hjelp. Medi­ene besit­ter selvsagt makt fort­satt, men skal de beholde den, må de frem­stå som nyt­tige kanaler for mediebruk­erne i nettgen­erasjo­nen. BT har her et langt stykke vei å gå. Oppret­telsen av leserom­budet var et første skritt for å åpne redak­sjo­nens lukkede ver­den. De neste skrit­tene har latt vente på seg.

BTs debat­tfo­rum på net­tet er dessverre dårlig i forhold til mange andre avis­ers, og mulighetene som lig­ger i blogg-tenknin­gen er lite utnyt­tet. Jour­nal­is­tene forhold­er seg like lite til meningsytringer fra leserne som før. De kjør­er videre i gam­le spor med tradis­jonelle kilder, domin­ert av mak­tha­vere i det etablerte samfunnet.

Dette må endres. Net­tet gir avisen en enestående mulighet til kom­mu­nikasjon med leserne, og den kom­mu­nikasjo­nen må gå begge veier.

Sjefredaktøren må gjenoppstå for leserne

Det kan være naturlig å beg­ynne med avisens led­er­ar­tik­ler. Her bruk­er BT, som de fleste andre avis­er, pronomenet “vi” om seg selv. I led­erne kom­mer avisens off­isielle syn på sak­ene til uttrykk. De til­legges for­bausende stor vekt i mange miljøer. Ikke minst der­for bør de legges ut til debatt på net­tet. Her må leserne kunne møte avisens led­er­skriben­ter i dialog.

Som tidligere nevnt har sje­fredak­tørene, stort sett, trukket seg tilbake fra det offentlige rom. De bør gjenopp­stå for sine lesere. De er tross alt ans­varlige for alt innhold i mediehusenes ulike kanaler.

Gjen­nom en blogg har sje­fredak­tøren de beste muligheter for kon­tin­uerlig sam­tale med leserne sine

.BT kan i langt større grad enn nå bli en formi­dler av direk­te kon­takt mel­lom mak­tutø­vere og de som utsettes for mak­tutøvelsen. Da fyller avisen en vik­tig formi­dler­rolle uten å gi sin vri og vin­kling på kom­mu­nikasjo­nen. Erfar­ing vis­er at de debat­tfo­ra der også avisens medar­bei­dere engas­jer­er seg, fun­ger­er best. I nettde­bat­ter har jour­nal­is­ter en enestående anled­ning til å innhente såkalt kon­sekvensin­for­masjon, for i nettde­bat­ten deltar gjerne folk som har kjent ulike kon­sekvenser av sam­funnsutviklin­gen på kroppen.

For å bøte på medi­enes ten­dens til å opp­tre som mikro­fon­sta­tiv for mak­ten, kan de invitere folk fra utkan­ten av sam­fun­net til å åpne blog­ger på mediehusets sider. Da kan folk som van­ligvis ikke høres i stor­sam­fun­net, gis anled­ning til å skape debat­ter på sine pre­miss­er. Dermed blir det offentlige rom­met utvidet og sam­funns­bildet mer nyansert.

I stadig flere avis­er blir det utviklet egne områder der leserne kan legge inn sak­er de har skrevet selv. Også for BT må det være en spen­nende mulighet. Lesernes egne meldinger om “livet de lever” kan bidra til å kor­rigere BTs sterkt redi­gerte ver­sjon av virkeligheten.

BT står fort­satt sterkt i sitt dis­trikt. Den posisjo­nen kan mediehuset forsvare der­som bruk­erne opplever at de blir tatt alvorlig som sam­talepart­ner og bidragsyter når BT utvikler seg videre i alle kanaler.