Kristianiabohemen som ble folkebibliotekenes far

Han var en av de verste ranglefantene i den beryktede Kristianiabohemen på 1880-tallet. Så korket Haakon Nyhuus igjen flaska, brettet opp ermene og ble Deichmans legendariske sjef.

I trappe­gan­gen opp til tred­je eta­sje i Deich­mans­ke biblio­tek i Oslo står en bys­te av en mann med fipp­skjegg, som ser beslutt­somt fram­for seg. De fær­res­te som går for­bi, vet nok hvem det­te er. Men Haa­kon Nyhu­us, som bys­ten fore­stil­ler, var iføl­ge Arne Kil­dal, mange­årig sjefs­bi­blio­te­kar ved Ber­gen offent­li­ge biblio­tek, den størs­te bega­vel­se i norsk folke­bi­blio­tek­ve­sens his­to­rie. Nyhu­us for­and­ret alt, men­te Kil­dal. Fra å inn­føre åpne hyl­ler, slik at låner­ne selv kun­ne gå rundt og bla i bøke­ne og vel­ge dem som fris­tet, til å utfor­me ret­nings­lin­jer for de nors­ke folke­bi­blio­te­ke­ne. Han holdt fore­drag, skrev inn­legg i avi­se­ne og så det i det hele tatt som sin misjon å refor­me­re biblio­tek­ve­se­net. Da han døde for 100 år siden i år, bare 47 år gam­mel, ble det følt som et enormt tap. Ikke bare for biblio­te­ke­ne, men for hele lan­dets kul­tur­liv, skri­ver Nils Johan Ring­dal i Deich­mans­ke biblio­teks his­to­rie.

Ung og opposisjonell

Haa­kon Nyhu­us (1866–1913) kom opp­rin­ne­lig fra Try­sil, der faren var besty­rer for et svensk skog­sel­skap og stor­tings­mann. Beg­ge for­eld­re­ne døde tid­lig, og han til­brak­te mye av opp­veks­ten hos en onkel i Sve­ri­ge. Han vend­te til­ba­ke til hjem­lan­det for å ta arti­um i 1883 og ble stu­dent ved uni­ver­si­te­tet i Kris­tia­nia. Der kom han i kon­takt med Hans Jæger, leder­skik­kel­sen i den såkal­te Kris­tia­nia­bo­he­men. Den har­de kjer­nen i bohem­kret­sen besto av Jæger, kunst­ner­pa­ret Oda og Chris­ti­an Kro­hg, Haa­kon Nyhu­us og et titalls and­re unge som var i oppo­si­sjon til det råden­de, bor­ger­li­ge sam­fun­net. Kunst­ner­ne Edvard Munch og Frits Thau­low befant seg i ytter­kan­ten av mil­jø­et, sam­men med blant and­re Oda Kro­hgs søs­ter Bok­ken Las­son, som sene­re star­tet revy­sce­nen Chat Noir.

Haakon Nyhuus (1866-1913). Fotograf ukjent.

Haa­kon Nyhu­us (1866–1913). Foto­graf ukjent.

Uttryk­ket Kris­tia­nia­bo­he­men fes­tet seg etter­tryk­ke­lig da Hans Jæger i 1885 utga roma­nen Fra Kris­tia­nia-Bohê­men. Den hand­let om lett gjen­kjen­ne­li­ge per­soner i bohem­mil­jø­et. Også Haa­kon Nyhu­us figu­rer­te, under nav­net Gaar­der eller «lil­le, tyk­ke Gaar­der» som han gjer­ne ble kalt. Både de ero­tis­ke sce­ne­ne og den inn­gå­en­de beskri­vel­sen av selv­mor­det til en ung mann i bohem­kret­sen gjor­de at boka slo ned som en bom­be. Boka ble beslag­lagt av poli­ti­et etter bare noen timer i salg. Hans Jæger ble dømt til 80 dagers feng­sel. Den skan­da­li­ser­te for­fat­te­ren ble iføl­ge Arne Gar­borg «Kris­tia­nia Bys sto­re Monst­rum og Spe­ta­kel». Jæger had­de gjort alvor av sitt lit­te­rære pro­gram, som var inspi­rert av den frans­ke natu­ra­lis­ten Émi­le Zola. Et av Kris­tia­nia­bo­he­mens berøm­te ni bud var: «Du skal skri­ve dit eget liv.»

Debuterte sammen med Jæger

Haa­kon Nyhu­us fulg­te også et styk­ke på vei det­te budet. I 1888 ga han sam­men med Hans Jæger ut novelle­sam­lin­gen Kris­tia­nia-bil­le­der. Nyhu­us’ novel­le had­de tit­te­len «Son­ja». Bok­ken Las­son var modell for den kvin­ne­li­ge hoved­per­sonen. Bohe­men fra Try­sil skal ha vært ulyk­ke­lig for­els­ket i den liv­li­ge embets­manns­dat­te­ren fra Homans­byen.

Kris­tia­nia-bil­le­der ble stort sett møtt med taus­het. Men både Arne Gar­borg og for­fat­ter­kol­le­ga­en Hans Aan­rud var posi­ti­ve til Nyhu­us’ novel­le. Lov­or­de­ne fra dis­se to gjør at man kan lure på hva Nyhu­us kun­ne ha dre­vet det til hvis han had­de fort­satt sin for­fat­ter­gjer­ning, mener Hal­vor Fosli, Kris­tia­nia­bo­he­mens bio­graf. Nyhu­us skal også ha vært opp­havs­mann til to av teks­te­ne i Hans Jægers Novel­let­ter, som kom året etter.

Det var med lige­frem for­fær­del­se at jeg saa hvor­le­des bøger­ne haandte­re­des

Sam­væ­ret med Jæger var ikke uten dra­ma­tikk. På den­ne tida inn­le­det Hans Jæger et for­hold til Oda Kro­hg. Det­te for­hol­det, med sek­su­el­le skild­rin­ger langt for­ut for sin tid, var gjen­nom­gangs­te­ma­et i tri­lo­gi­en Syk kjærli­het som Jæger ga ut i åre­ne 1893–1902. Tri­lo­gi­en ble for­budt i hele Nor­den. Mens for­hol­det var på det mest tur­bu­len­te del­te Nyhu­us og Jæger hus. En dag var Jæger for­svun­net. Han had­de bestemt seg for å ta livet av seg. Men det ble med pla­ne­ne. I Syk kjærli­het skri­ver Jæger at han synes synd på Gaar­der (Nyhu­us), som må bo sam­men «me mei gale mann».

Etter noen år tok Haa­kon Nyhu­us avskjed med bohem­mil­jø­et. Ryk­te­ne vil­le ha det til at slek­ta i Try­sil hen­tet ham hjem igjen. De vil­le få ham bort fra det tvil­som­me sel­ska­pet han had­de hav­net i og kan­skje pen­se ham inn på mer nyt­ti­ge sys­ler. Nyhu­us var en fest­løve, i den grad at han fikk pas­set sitt påskre­vet i Kris­tia­nia­bo­he­mens tids­skrift Impres­sio­nis­ten under vig­net­ten «Fyll!». Han gjor­de seg også bemer­ket som skue­spil­ler i fle­re av Stu­den­ter­sam­fun­nets opp­set­nin­ger. Sær­lig ble han hus­ket som bal­le­ri­na i styk­ket «Kjær­lig­he­dens sei­er eller Det for­hek­se­de pul­ver.» Mot slut­ten ram­let kjo­len hans helt util­sik­tet av, for­tel­les det i Stu­den­ter­sam­fun­nets his­to­rie. «Som en liden kule­rund amo­rin, skju­len­de sine yndig­he­der… tril­ler lil­le Haa­kon under den over­fyld­te sals fre­ne­tis­ke bifald ud mel­lom kulis­ser­ne. Det var nyde­lig!»

Reiser til Chicago

Det var tro­lig i året 1890 Haa­kon Nyhu­us gikk om bord på Ame­rika­bå­ten, med bil­let­ten betalt av onke­len. Han end­te opp i Chi­ca­go hvor han etter hvert fikk seg en assis­tent­jobb ved fag­bi­blio­te­ket New­ber­ry Libra­ry. Han ble lagt mer­ke til av sin sjef, den aner­kjen­te ame­ri­kans­ke biblio­te­ka­ren Wil­liam Fre­de­ric Poo­le, og avan­ser­te raskt. Etter et par år ble han ansatt som leder for kata­log­av­de­lin­gen ved Chi­ca­go Pub­lic Libra­ry. Det­te var en tid med en riven­de utvik­ling i det ame­ri­kans­ke biblio­tek­ve­se­net. Drøyt tyve år tid­li­ge­re had­de Mel­vil Dewey lan­sert sin bane­bry­ten­de desi­mal­klas­si­fi­ka­sjon. Sam­me Dewey had­de også opp­ret­tet ver­dens førs­te biblio­tek­sko­le i New York. En sterk demo­kra­ti- og folke­opp­lys­nings­ånd gjen­nom­sy­ret biblio­te­ke­ne. Dis­se idea­le­ne sat­te iføl­ge Arne Kil­dal vari­ge spor hos Nyhu­us.

Chicago Public Library, bildet tatt mellom 1890 og 1901 (foto: Library of Congress)

Chi­ca­go Pub­lic Libra­ry, bil­det tatt mel­lom 1890 og 1901 (foto: Libra­ry of Con­gress)

Syv år sene­re var han til­ba­ke igjen i Kris­tia­nia. Han had­de fått høre at det var pla­ner om å reor­ga­ni­se­re Deich­man. 31-årin­gen som vend­te hjem var en annen enn den som reis­te ut. Han smak­te ikke len­ger alko­hol. Og han had­de gif­tet seg med Kathin­ka («Kin­ka») Korsvig fra Kris­tian­sand som han had­de møtt i Chi­ca­go. I 1898 ble han sjef for Deich­mans­ke biblio­tek.

Moderniserer Deichman

Det var en for­mi­da­bel opp­ga­ve som ven­tet. Deich­man had­de ennå ikke fått sin egen byg­ning på Ham­mers­borg, og loka­le­ne i Kris­ti­an IVs gate var tran­ge og dår­li­ge. Bok­mas­sen var elen­dig, per­so­na­let uøvd og pub­li­kum sav­net det Nyhu­us kal­te «biblio­tekkul­tur». «

Det var med lige­frem for­fær­del­se at jeg saa hvor­le­des bøger­ne haandte­re­des

», skrev han i sin førs­te års­mel­ding.

Han for­sto at han måt­te omfor­me biblio­te­ket fra grun­nen av. Noen for­bil­der fan­tes ver­ken i Nor­ge eller Nor­den. Han kun­ne hel­ler ikke uten vide­re over­fø­re alt han had­de lært i USA, for­di bud­sjet­tet han fikk til­delt fra Oslo kom­mu­ne ikke kun­ne sam­men­lik­nes med det de ame­ri­kans­ke biblio­te­ke­ne had­de å rut­te med. 4000 kro­ner var satt av til bok­kjøp til Deich­mans sen­tral­bi­blio­tek. De nye filia­le­ne som var plan­lagt på Grøn­land-Kam­pen, Grü­ner­løk­ka, Sage­ne og Hegde­hau­gen fikk 2400 kro­ner hver.

Deichmanske under Nyhuus' ledelse åpnet i 1900 en egen ungdomsavdeling i Kristian IVs gate. (foto: Digitalt Museum, CC: by-sa)

Deich­mans­ke under Nyhu­us’ ledel­se åpnet i 1900 en egen ung­doms­av­de­ling i Kris­ti­an IVs gate. (foto: Digi­talt Muse­um, CC: by-sa)

Noe av det førs­te han gjor­de var å lage et nytt utlåns­reg­le­ment. Biblio­te­ket skul­le være åpent for alle, med en ned­re alders­gren­se på 14 år. Rik­tig­nok ble enkel­te bøker utstyrt med en stjer­ne. De kun­ne bare lånes med spe­si­ell til­la­tel­se fra biblio­te­ka­ren. Som Arne Kil­dal skri­ver: «Man kan fun­de­re over om Hans Jægers og Haa­kon Nyhu­us’ Novel­let­ter ble for­synt med stjer­ne!»

Han inn­før­te lese­sa­ler og åpne hyl­ler, som nylig had­de bredt om seg både i USA og Eng­land. Dess­uten tryk­te han kata­lo­ger over bok­sam­lin­gen og laget et tids­skrift­re­gis­ter. Det sist­nevn­te var inspi­rert av hans gam­le sjef Wil­liam Poo­le, som had­de utfor­met det førs­te sli­ke regis­te­ret. Og ikke minst tok han i bruk Deweys klas­si­fi­ka­sjons­sys­tem. I løpet av tre år var hele bok­mas­sen klas­si­fi­sert. Bok­sam­lin­gen ved Deich­man ble i Nyhu­us’ sjefs­tid tre­dob­let, fra 40.000 til 120.000 bind.

Parkbibliotek

Nyhu­us men­te de nye filia­le­ne på langt nær dek­ket beho­vet. For å nå enda fle­re opp­ret­tet han utlåns­sta­sjo­ner rundt om i byen. Han etab­ler­te også såkal­te park­bi­blio­tek, hvor bøker ble plas­sert ut i byens par­ker og kun­ne lånes mot en avgift på fem øre per bok. Park­bi­blio­te­ke­ne var imid­ler­tid ingen suk­sess og ble snart lagt ned. Nyhu­us skal dess­uten ha lekt med tan­ken om å utsty­re spor­vog­ne­ne med bøker.

Han køyr­de med stra­me tau­mar stødt, anten det var han sjølv eller and­re som skul­le dra las­set

Han enga­sjer­te seg også i biblio­tekstel­let ellers i lan­det. Til­stan­den var sør­ge­lig, opp­da­get han. Lite pen­ger, til­fel­di­ge bok­inn­kjøp og ukyn­dig ledel­se var noe av det han bet seg mer­ke i. Den ener­gis­ke sjefs­bi­blio­te­ka­ren lyk­tes i få kir­ke- og under­vis­nings­mi­nis­te­ren til å ned­set­te en komi­té for å utar­bei­de ret­nings­lin­jer for folke­bi­blio­te­ke­ne. Nyhu­us ble bedt om å sit­te i tre­manns­ko­mi­té­en som i 1901 lever­te inn­stil­lin­gen Folke­bog­sam­lin­ger i Nor­ge. Den ble ved­tatt av Stor­tin­get året etter og fikk stor betyd­ning, også i de and­re nor­dis­ke lan­de­ne. Blant de man­ge til­ta­ke­ne var å utar­bei­de en for­teg­nel­se over bøker som pas­set for folke­bi­blio­te­ke­ne og å anset­te en biblio­tekkyn­dig per­son som blant annet skul­le stå for opp­læ­ring av biblio­te­ka­rer og føre til­syn med sam­lin­ge­ne. Den­ne per­sonen ble Haa­kon Nyhu­us, som skjøt­tet den­ne bistil­lin­gen ved siden av arbei­det ved Deich­man. Slik kom han i én per­son til å bli for­lø­per for det sene­re Sta­tens biblio­tek­til­syn.

«Lag ein pjolter!»

Snart måt­te han trek­ke seg fra stil­lin­gen som bibliotek­sak­kyn­dig for å vie seg til en annen opp­ga­ve, redak­tør­job­ben for det som skul­le bli heten­de Asche­hougs kon­ver­sa­sjons­lek­si­kon. Det utkom i seks bind i åre­ne 1906–13 og var det førs­te selv­sten­di­ge, nors­ke opp­slags­ver­ket. Barn­doms­ven­nen, for­fat­te­ren Sven Moren, syn­tes Nyhu­us slet seg helt ut med det­te dob­belt­ar­bei­det. Han kun­ne vel unne seg å slap­pe av litt inn­imel­lom. «Men nei.

Han køyr­de med stra­me tau­mar stødt, anten det var han sjølv eller and­re som skul­le dra las­set

.» Selv om han var blitt avholds­mann, var han like gjest­fri. Ven­ne­ne kom og gikk som før, for­tel­ler Moren. «Ber­re sit, sa han, ber­re driv på de! Lag ein pjol­ter! Han lo når vi and­re lo – enda han had­de tan­ka­ne sine i arbei­det.»

Deichmanske bibliotek - dagens hovedbygning som ble innviet i 1933, 20 år etter Nyhuus' død. (Foto: A.B. Wilse/Oslo Museum, 1936. CC: by-sa)

Deich­mans­ke biblio­tek — dagens hoved­byg­ning som ble inn­viet i 1933, 20 år etter Nyhu­us’ død. Foto: A.B. Wilse/Oslo Muse­um, 1936. CC: by-sa)

I åre­ne som kom lan­ser­te Nyhu­us fle­re for­slag på biblio­tek­fel­tet. I 1907 tok han til orde for å opp­ret­te en norsk biblio­tek­sko­le. Den­ne utdan­nin­gen kom ikke i gang før len­ge etter hans død, i 1940. Ras­kere gikk det med idé­en om å etab­lere en interesseorga­ni­sa­sjon for å frem­me bibliotek­sa­ken. Norsk Biblio­tek­for­ening ble stif­tet i 1913. Haa­kon Nyhu­us ble enstem­mig valgt til førs­te for­mann.

Men han rakk bare å ha ver­vet i et par måne­der. Førs­te jule­dag 1913 døde Haa­kon Nyhu­us, etter å ha blitt ram­met av syk­dom­men per­ni­siøs ane­mi. Aviser uan­sett parti­far­ge hyl­let ham. Også i USA og Sve­ri­ge ble han min­net for sin inn­sats. Sven Moren besøk­te ham like før han døde. Da satt han i rulle­stol på bal­kon­gen og det var ikke mye igjen av ham, hus­ket Moren. Men han kla­get ikke over noe. «Eg er nøgd med det som livet gav meg. Det var moro­samt å vera til.»

Kilder:

Arne Kil­dal: Haa­kon Nyhu­us. Minne­skrift utgitt til hundre­års­da­gen for hans fød­sel. Oslo 1966.
Sven Moren: Møte og min­ne. Oslo 1971.
Hal­vor Fosli: Kris­tia­nia­bo­he­men. Byen, mil­jø­et, men­nes­ka. Oslo 1997.

(Red.anm: Artik­ke­len er opp­da­tert 22. mars 2013 med to fakta­pre­si­se­rin­ger, se kom­men­tar­fel­tet).

TEMA

L

itterat
ur

13 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

6 KOMMENTARER

  1. Takk for en flott artik­kel om en av mine sto­re hel­ter. Jeg synes den­ne artik­ke­len opp­sum­mer­te et spen­nen­de og betyd­ning­fullt liv.

  2. Gunvor Bolstad Rustad says:

    Vel­dig artig å lese det­te! Tusen takk!

  3. Det står at Norsk Biblio­tek­for­ening var en «fag­lig orga­ni­sa­sjon
    for biblio­tek­an­satte». Det var den ikke, og det har den ald­ri vært. Den var og er en inter­esse­or­ga­ni­sa­sjon «for bibliotek­sa­kens frem­me», og på det kon­sti­tu­e­ren­de møtet i 1913 var det i til­legg til biblio­te­ka­rer bl.a. også en over­læ­rer, en «besty­rer», en kirke­san­ger og en politi­sjef.

    Blant de 359 beta­len­de med­lem­me­ne (der­av 21 livs­va­ri­ge) på den førs­te offent­li­ge med­lems­lis­ta fra 1914 fins det også et antall «kjøb­mend» og dipo­nen­ter, man­ge bok­hand­le­re, bor­ger­mes­te­re, for­fat­te­re, pres­ter, redak­tø­rer med mer.

    Les om NBF her:
    http://www.norskbibliotekforening.no/index.php?c=393&kat=Hva+er+NBF%3F

    I til­legg bør det pre­si­se­res at Kris­tia­nia­bo­he­men ald­ri ope­rer­te
    med ti, men ni bud. Bude­ne var for øvrig ikke Jægers egne, men utfor­ma av riva­le­ne hans i den­ne løst orga­ni­ser­te beve­gel­sen, etter brud­det som skjed­de med Jæger på slut­ten av 1880-tal­let.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Kristiania-bohemen

  4. Og hva om redak­tø­rer, dis­po­nen­ter og politi­mest­re igjen ble syn­li­ge biblio­tek­for­kjem­pe­re!

til toppen