Dette vekker regelmessig negative reaksjoner hos mange som ut fra de alleredleste begrunnelser ønsker å holde øye med oss.
Nå er det strengt tatt ikke nødvendig å vite akkurat hvem som falt i sjøen for å kunne ringe til Falken eller brannvesenet. Men hvem som kjører trikk hvor ofte, hvor hen og på hvilke betingelser kan det bli mye fin statistikk av. Og statistikk er viktig for en av våre mest blomstrende vekstnæringer: Planlegging.
Det er praktisk å vite hvem som gjør hva. Og dessuten så er det vel egentlig ikke helt bra å ikke å være villig til løpende å deklarere sin identitet ? Har hun noe å skjule, mon tro ? Posen han bærer på : Er det urent mel i den, kanskje ? Er de på rømmen ? Hva er det han ikke tåler, da ? Hvorfor dette behovet for å kunne hviske i krokene og gjemme seg bort i anonymitetens kamuflasjeuniform ?
Forleden kjøpte jeg en panelovn til hytta i en velrenommert kjedebutikk. — Og navnet var ? ville ekspeditøren vite. — Hvorfor trenger De det ? — Jo, for garantien. — Men kvitteringen min er nok ? — Javel, javel sukket han og ga klokt opp for en kranglefant som synes anonymitet kan ha meget for seg….
Vi gir fra oss kunnskap om hvem vi er i stadig nye situasjoner. Det har som konsekvens at det blir stadig lettere for identitetstyvene blant oss. Og: Det gjør det enklere å kartlegge, sette sammen og oppbevare personopplysninger som kan komme til nytte for alle de iherdige kontrollørene — med eller uten statsautorisasjon.
Det pussige er at mens tendensen går i retning av at det blir vanskeligere og vanskeligere for kontrollobjektene å bevege seg anonymt gjennom hverdag og fest, blir det stadig enklere for kontrollsamfunnets subjekter å slippe å oppgi navn, adresse, hensikt og hjemmel….
Sagt på en annen måte: De som skal kontrolleres må ha navneskilt; kontrollørene skimter vi knapt konturene av.