Retorikk og muntlig fremføring i skolen

Det er ikke mye som tyder på at norske skoleelever blir trenet i å ta ordet og holde det. Eller rettere, slik har det ikke virket før nå. For noe er ved å endre seg. Tre bøker om muntlighet og retorikk i skolen tyder på det.

Hun står nervøs foran 30 med­stu­den­ter. Krop­pen er stiv, øynene flakker, stem­men er pres­set og anspent. Men hun er i gang. Ret­ter krop­pen opp, vender blikket mot tilhør­erne og løfter stem­men ut i rommet.

Når vi under­vis­er i retorikk på Uni­ver­sitetet i Bergen er his­to­rie, teori og analyse i sen­trum. Men vi forsøk­er hele tiden å gi stu­den­tene erfaringer med prak­tisk kom­mu­nikasjon. De skal ikke bare lære tal­ens teori og his­to­rie, de må også selv holde taler. De skal ikke bare analy­sere debat­ter, de må også selv arran­gere og delta i dem. De fleste stu­den­ter er tem­melig nervøse når de skal holde tale. I betrak­t­ning av at med­stu­den­ter etter­på skal eval­uere og diskutere tal­en, er det ikke så under­lig, Omvendt er det over­rask­ende at unge men­nesker etter bar­neskole, ung­domsskole og videregående, fremde­les er uer­farne og usikre talere.

Retorikk i fagplaner og utdanning

Det er ikke mye som tyder på at norske skoleelever blir trenet i å ta ordet og holde det. Eller ret­tere, slik har det ikke vir­ket før nå. For noe er ved å endre seg. Først med reform 97 og siden med LK06 – det såkalte Kunnskap­sløftet – har muntlig frem­still­ing og retorikk fått større plass i det norske utdan­ningssys­temet. I LK06 står det blant annet at elevene skal ”bruke begrep­sap­pa­rat fra retorikken” til å analy­sere skriftlige tek­ster, og at de skal analy­sere sam­men­sat­te tek­ster ”ved hjelp av begreper fra retorikken”. Over­rask­ende nok blir retorikk slett ikke nevnt i hov­e­dom­rådet ”muntlige tek­ster”, men bare omtalt eksplisitt innen­for to andre hov­e­dom­råder i norsklære­pla­nen: ”skriftlige tek­ster” og ”sam­men­sat­te tek­ster”. Ikke desto min­dre leg­ger fag­planene stor vekt på at elevene skal formi­dle, argu­mentere og uttrykke seg muntlig.

Mye av oppsvinget for retorikken i Norge skyldes at inter­essen på uni­ver­siteter og høgskol­er har vokst jevnt de sen­este 15–20 år. I 2002 kom det endelig en retorikkut­dan­ning på Uni­ver­sitetet i Oslo; og på uni­ver­sitetet i Bergen arbei­der man i øye­b­likket med å utvide det nå 6 år gam­le bach­e­lor­pro­gram til en full femårig utdanning.

Sam­tidig har det de sen­este årene utkom­met en rekke bøk­er om retorikk. Det beg­y­nte med Tor­mod Eides Retorisk lek­sikon (1990) og Øivind Ander­sens I retorikkens hage (1995). Selv har jeg utgitt Retorikk i vår tid (2004, 2006), som er en intro­duk­sjon til mod­erne retorisk teori. For skolelærere og andre i skolev­er­ket som er inter­essert i muntlige pre­sen­tasjon­er er tre nyere bøk­er særlig rel­e­vante. I 2007 utgav Liv Mar­it Aksnes en rev­idert utgave av Tid for tale – munn­leg i norsk skole (opprin­nelig 2004). I 2008 kom Sylvi Penne og Frøy­dis Hertzbergs Muntlige tek­ster i klasserom­met, og siste år kom Jonas Bakkens Retorikk i skolen. Disse tre bøkene del­er et mål om å hjelpe skolelærere med å utvikle elevers muntlige, retoriske fremstilling.

Retorikken som teoretisk og didaktisk fundament

Det er bemerkelsesverdig at et så mis­forstått og mis­brukt begrep som ”retorikk” er på vei mot en slik renes­sanse i skolen. De første årene jeg under­viste i retorikk, var det et fast innslag å fork­lare at dette ikke han­dlet om manip­u­lasjon, men om å tenke klart og tale tydelig. I dag er det ikke like nød­vendig å argu­mentere for at retorikk er en uun­ngåelig prak­sis og en nød­vendig lære. Som prak­sis er den uun­ngåelig for­di vi alle hele tiden forsøk­er å gjøre våre meninger klare for andre men­nesker. Som lære er den nød­vendig for­di vi bør være bevis­ste om hvor­dan vi men­nesker påvirk­er hveran­dre og bør overveie hvilke typer retorikk som er mest hen­sik­tsmes­sige og etiske.

De tre nevnte bøkene om munt­lighet og retorikk i skolen er tydelig påvir­ket av et retorisk syn på men­nes­ket og dets kom­mu­nikasjon. Dette men­neskesynet kalte Jør­gen Fafn­er, min gam­le retorikkpro­fes­sor fra Køben­havns Uni­ver­sitet, for retorikkens antropolo­gi. Men­nes­ket står i sen­trum, ordet beg­yn­ner med taleren, og taleren er en enhet av for­nuft, følelse og vil­je. Hun anven­der språket for å påvirke og foran­dre verden.

Dette synet anerk­jen­ner at men­nes­ket både er hode og hjerte, og at vi der­for ikke bare kan, men også bør appellere til både sak­ens rasjon­alitet (logos), talerens tro­verdighet (ethos) og tilhør­ernes følelser (pathos). Dette hel­hetssynet på men­nes­ket er med på å gjøre retorikken til et teo­retisk og didak­tisk fun­da­ment i bøkene. Det vis­er seg også ved ori­en­terin­gen mot sakprosagenre som debatt og tale, ved opp­merk­somheten mot betyd­nin­gen av form og uttrykk og ved kravet om strate­gisk bevis­s­thet i kom­mu­nikasjon. Bakken skriv­er at ”retorikkens ide­al er at muntlig språk­bruk skal være nøye gjen­nomtenkt og plan­lagt – ikke spon­tan og til­feldig”. Penne & Hertzberg uttrykker dette retoriske kravet om strate­gisk bevis­s­thet slik (s. 69): ”Vi har argu­mentert for at en muntlig formidling­sopp­gave ikke bør løs­es spon­tant og emosjonelt gjen­nom hverdagsspråket. Det frem­mer ikke reflek­sjon og læring. Opp­gaven skal løs­es gjen­nom bevisst plan­leg­ging mot et mål – noe som krev­er metaspråk på alle plan: Noe ”faglig” skal formi­dles til andre. Elevens utfor­dring er for det første å lære seg ”det faglige”, for det andre å velge ut hva som skal formi­dles av det faglige i den konkrete kon­tek­sten det skal formi­dles i, og til slutt ta ans­var for at akku­rat dette formi­dles på best mulig måte til elevene. Da har eleven lært og reflek­tert over det lærte og over kom­mu­nikasjon på mange plan”.

En slik bevis­st­gjørende og strate­gisk til­gang til språket står i mot­set­ning til hva vi kan kalle det roman­tiske synet på men­neske og språk. Som i 1800-tal­lets syn på kun­st­neren er det opp­fat­nin­gen om at kom­mu­nikasjon er en naturlig egen­skap som vi ikke bør øve eller tenke strate­gisk over. Ordene bør så å si komme av seg selv, uten at vi tenker på hvor­dan vi vel­ger dem. Som roman­tikkens kun­st­ner var et natur­gitt geni, skal våre dagers talere ikke for­berede seg – det er juks. Nei, de skal snakke ærlig og åpent, direk­te fra hjertet. Det er den dominerende hold­nin­gen. Men slik tankeløs kom­mu­nikasjon har gitt oss mange rotete, uklare og hjelpeløse frem­still­inger. Med større krav til frem­still­in­gen ville elevene ha fått større pre­sisjon i tanken og bedre grep om kunnskapen.

Mønstre, modeller og øvelser

Den gode, gjen­nomtenk­te og velfor­beredte tale eller pre­sen­tasjon krev­er en bevisst vur­der­ing av hva man ønsker å opp­nå samt en forståelse av situ­asjon og kon­tekst. Ut fra dette leg­ger taleren – skoleeleven, for eksem­pel – sin retoriske strate­gi. Det gir både bedre tenkn­ing og mer inter­es­sante taler. Det er der­for at Penne og Hertzberg argu­menter­er for at læring bør baser­er seg på sys­tem­a­tiske metaspråk­lige krav og metare­flek­siv bevis­st­gjøring. Mer pro­saisk uttrykt betyr det at vi må gjøre elevene bevis­ste om retoriske situ­asjon­er, gen­r­er, funksjon­er og kriterier.

Bakken forteller om hvor­dan elever i antikkens retorskol­er ikke analy­serte for å finne en dypere mening eller for å avs­løre eller kri­tis­ere, men for å ”iden­ti­fis­ere og kvalitetsvur­dere innhold­et, kom­po­sisjo­nen og stilen, slik at de ble bevis­ste på hva de burde imitere når de selv utformet taler. Tek­st­analy­sen var ikke noe mål i seg selv” (s. 110). Dette er en type gen­re­analyse som tar utgangspunkt i et sett av eksplisitte normer og lar elevene analy­sere for­billedlige tek­ster som de kan imitere og lære av. Et slikt retorisk syn preger alle tre bøk­er. Retorisk sett er den mest ped­a­gogiske kanon i skolen ikke de orig­i­nale, nyskapende og lit­terære tek­stene, men i stedet tek­ster som demon­str­erer de gen­r­er, skrivemåter og kvalitet­skri­terier som elevene må beherske i hverdagen.

Selvføl­gelig må det være plass til den enestående lit­ter­a­turen og poe­sien. Aksnes vis­er tydelig ver­di­en av dette i forhold til å lære om språkets uttrykkse­le­menter, som beton­ing, tem­po, set­ningsmelo­di, artiku­lasjon og klang. Opplesning av dikt gir oss ikke bare en direk­te for­tolkn­ing av dik­tene selv, men også en generell forståelse av tale­språkets enorme poten­sial for vari­asjon og rytme. Sam­tidig må vi huske på at bruken av lit­ter­a­turen i skolen ikke først og fremst er prak­tisk, men der­i­mot lit­terært begrunnet.

Det kan kan­skje forekomme mekanisk – ja til og med litt under­trykkende – å kreve at skoleelever skal stud­ere møn­stertek­ster og beherske faste normer og eksterne kri­terier. Burde vi ikke heller slippe dem løs, la dem skrive kreativt og utfolde sin indre fan­tasi? Det høres for­lokkende ut, men kreativitet vokser best innen for visse ram­mer. Metrikken i et dikt, for eksem­pel, de faste verse­føt­tene, er net­topp en begren­sning som åpn­er for kreative løsninger.

Det vik­tig­ste med kravet om eksplisit­ter­ing av kri­terier og utvikling av strate­gisk bevis­s­thet er imi­dler­tid at ingen er fri for kon­ven­sjon­er i tekst og tale. På samme måte som barn behersker usagte regler i lek, skriv­er Penne og Hertzberg, er det vik­tig at elever lær­er å beherske de uskrevne regler for språk­lige han­dlinger. De støt­ter seg til utdan­ningsp­sykolo­gen Jerome Bruner som men­er at de egentlige ofrene for språkets grenser og implisitte normer er de elever som er minst opp­merk­somme på språket de selv snakker. Et tidligere studie av Sylvi Penne illus­tr­erer at skoleelever har prob­le­mer med å tenke metaspråk­lig strate­gi, alt­så å tenke retorisk. I en opp­gave hvor elevene skal lage jobb­søk­nad­er, skriv­er en elev at han ikke er inter­essert i jobben hvis ikke løn­nen er god og beretter at han ikke lik­er ryd­ding og lager­ar­beid. En annen elev fork­lar­er omhyggelig at hun har dyslek­si og at det der­for er mye hun har prob­lem med å gjøre. De tar utgangspunkt i seg selv, frem­for i gen­ren, situ­asjo­nen og det mål som kom­mu­nikasjo­nen skal nå.

I Retorikk i skolen beskriv­er Bakken det retoriske synet på opplæring i tale- og skrive­fer­dighet. På antikkens retorskol­er oppdelte man for det første kom­mu­nikasjon­sop­plærin­gen i en rekke delfer­digheter, slik som å berette en fortelling, gjøre en sam­men­likn­ing eller å argu­mentere for eller mot en sak. Dette kan øves inn sep­a­rat og senere brukes innen­for ulike gen­r­er. For det andre men­er retorikere at elever best tileg­n­er seg disse fer­digheter hvis vi gir dem konkrete og detal­jerte møn­stre og opp­skrifter for hvor­dan de skal gå fram. Bakken beskriv­er dette syn­spunk­tet så klart og over­be­visende at jeg vil gi ham ordet over flere lin­jer (s. 109): ”De møn­strene som elevene lær­er i de ulike øvelsene, er heller ikke ment til å rep­re­sen­tere den eneste måten å gå fram på. Retorik­erne opp­muntr­er alltid til kreativitet og min­ner stadig om at de flinkeste alltid vil gå sine egne veier og finne nye og bedre løs­ninger. Møn­strene sikr­er imi­dler­tid at alle elevene i det min­ste får kjennskap til én måte å gå fram på, og dette vil særlig komme de svakere elever til gode. Alle norsklærere har vel hatt elever som sit­ter og stir­rer fortvilt for et blankt ark og ikke vet hva de skal skrive. Og for dem vil et konkret og detal­jert møn­ster snarere oppleves som en kjærkom­men hjelp enn som en tvangstrøye”.

I denne ånden slut­ter alle tre bøk­er med konkrete øvelser som kan hjelpe både lær­eren og eleven. Få andre bøk­er har som Aknes’ Tid for tale så mange eksem­pler og øvelser som kan hjelpe elever med å opp­trene den fysiske og uttrykksmes­sige siden ved stemme og kroppsspråk. En med­føl­gende CD med lydek­sem­pler – opplesninger av dikt, lit­ter­atur, taler og debatt – sikr­er at fornem­melsen for det muntlige ikke trenes bare med stem­me­bån­det, men også gjen­nom trom­me­hin­nen. Bakken gir eksem­pler på hvor­dan man retorisk kan analy­sere skriftlige og sam­men­sat­te tek­ster. Penne og Hertzberg har øvelser for språk og strate­gi, for­mu­leringer og fortellinger, rolle­spill og opplesning; og det er øvelser som ikke bare lær­er elevene å tale, men også å lytte. For retorikk og muntlig frem­føring han­dler ikke bare om å si, men også om å høre. Den beste og mest over­be­visende monolog er alltid i taus dia­log med tilhørerne.

Ta ordet

Å trene våre barn og ung­dom i retoriske fer­digheter burde være selvsagt. Det er noe av det mest demokratiske vi kan gjøre. Det er alltid noen som er gode til å føre ordet – og det gjør de så. Imens sit­ter resten av oss med lukket munn og store øyne. Alle elever har syn­spunk­ter og hold­ninger som er verdi­fulle for klassen og skolen – ja, for sam­fun­net. Men de må vite hvor­dan de kan frem­føre dem mest mulig over­be­visende. Hvis vi ikke under­vis­er i retorikk i skolen gir vi ordet til dem som hele tiden har det, og svik­ter dem som ikke tør ta det.

En litt annen ver­sjon av denne tek­sten har også vært trykt i Norsklær­eren nr. 1/2010

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen