Kvalitet i krisetider

Finans- og mediekrisen er alvorlig og ram­mer jour­nal­is­tikken hardt. Men nedgang erstattes av opp­gang. Krise blir det først hvis ide­a­lene og ver­di­ene som fremmes av frie medi­er forsvin­ner i drag­sug­et. Da har vi alle tapt.

Det er bak­grun­nen for Norsk Jour­nal­ist­lags kvalitet­skam­pan­je “Midler­tidig krise — alltid kvalitet”. Å definere jour­nal­is­tisk kvalitet er sam­men­lignet med å spikre en pud­ding til veg­gen. Reak­sjonene vis­er at ”kvalitet” ikke er et enkelt begrep å håndtere:

— Jeg spyr av debat­ten om kvalitet­sjour­nal­is­tikk (Kjell Aamot, tidligere kon­sern­sjef i Schibsted).

— Ja, det er naivt å tro at så store kutt ikke gjør noe med pro­duk­tet, så ja, jeg er redd for kvaliteten (Anne Aasheim, tidligere sje­fredak­tør i Dagbladet).

— Nyheter koster, og det er ingen tvil om at etikk og kvalitet havn­er langt, langt bak i køen når bud­sjet­tene lyser rødt (Krist­jan Mol­stad, jour­nal­ist i Aftenposten.no).

NJ er opp­tatt av at kvalitet angår alle plat­tformer, alle jour­nal­is­tiske genre og alle typer jour­nal­is­tikk; like mye i sport og under­hold­ningsver­den som i poli­tikk og næringsliv. Og like mye i lokale som sen­trale medi­er, på nett som i fag­pressen, i BT som i Bygdebladet.

Melk eller rødvin?

Kvalitet er ikke lett å definere. Det blir som å spørre om du lik­er melk eller rød­vin, Shake­speare eller Knaus­gård. Det dreier seg både om mål­bare stør­relser som kilder, kvan­ta, tema og språk, og sub­jek­tive fak­tor­er preget av kjønn, alder og interesser.

Og ikke minst dreier det seg om fraværet av jour­nal­is­tikk, unnla­telsene: Hvor stanser jour­nal­is­ten for­di bud­sjet­tet ikke tillater reis­er, doku­mentlesning eller lang­varig graving. 

Kvalitet kan vur­deres gjen­nom meto­den og etikken som legges til grunn, eller det jour­nal­is­tiske pro­duk­tet. Men tanken på å opprette et vok­ter­råd, en sam­ling vise menn og kvin­ner, som med vek­slende fler­tall skal ved­ta kvalitet eller ikke-kvalitet, fris­ter ikke. Ikke minst for­di vi allerede har vårt Pressens Faglige Utvalg som feller dom ut fra medi­enes etiske regler.

I stedet har vi forsøkt å splitte ”kvalitet” opp i sen­trale vari­abler i den daglige jour­nal­is­tiske pros­essen, fra ånd til hånd:

• Ide: Hvor kom­mer ideene fra? Eget hode og redak­sjon eller fra kom­mer­sielle og poli­tiske infor­masjons- og PR-agen­ter? Hvor­dan er utviklin­gen over tid?
• Tema: Har vi bal­anse, bred­de og dybde i temavalg?
• Metode: bruk­er vi ulike genre som refer­at, kom­men­tar, analyse og under­søk­ende gravejournalistikk?
• Kilder: Har vi nok kilder og rel­e­vante kilder?
• Form: Har vi godt språk, bilder, grafikk og tilgjen­gelig presentasjon?
• Orig­i­nalitet: Hvor stor andel er egen­pro­dusert stoff i forhold til bruk av pressemeldinger og resirkulerte massehendelser?
• Unnla­telser: Hva gjør vi IKKE, hvilke men­nesker og miljøer slip­per unna, hvilke dør­er blir ikke ban­ket på?

Mangfold og motstrid

Flere kan legges til. Poenget er at ”jour­nal­is­tisk kvalitet” kjen­neteg­nes av både mang­fold og mot­strid (hur­tighet vs dybde-bak­grunn) – og at ulike plat­tformer som nett og fag­presse har hver sine forrinn.

Når man er enig om hva kvalitet er, blir det også let­tere å snakke om hva som truer. NJs debatt og spør­re­un­der­søkelse i samar­beid med Norsk Redak­tør­foren­ing vis­er at kvaliteten er truet:

Økt tid­spress i alle fas­er fra ideutvikling, innhent­ing, bear­bei­d­ing og pre­sen­tasjon gir min­dre rom for kri­tisk kreativitet, svakere kildekon­troll, svekket evne til å starte ressurskrevende sak­er, min­dre egen­pro­dusert stoff og økt stof­futvek­sling, svekket skille mel­lom redak­sjonelt stoff og annonser, ”amatørenes glade inn­marsj” i form av økt borg­er-jour­nal­is­tikk, svekket coach­ing og kol­le­gakon­troll, min­dre rom for kri­tisk eval­uer­ing, for å nevne noen.

Vi må styre teknolo­gien, og vi må aldri utviske skil­let mel­lom uavhengig jour­nal­is­tikk på den ene siden, og PR, pro­pa­gan­da, markeds­føring, hjemmesider, Google og Twit­ter på den andre siden.

Livsfarlig

Kam­p­en for kvalitet må føres på flere are­naer. Myn­dighetene har ans­var for å opp­fylle Grunnlovens for­p­lik­telse, eierne må utvise pub­li­sis­tisk ans­var og unnlate å tappe medi­ene for ressurs­er til å utføre sam­funnsop­p­draget, redak­tør­er og jour­nal­is­ter må utnytte ny teknolo­gi journalistisk.

NJ job­ber for at norske jour­nal­is­ter skal ha ram­me­betingelser som står i forhold til sam­funnsop­p­draget: Informere befolknin­gen, være en uavhengig vak­t­bikkje over­for statlige insti­tusjon­er og andre sam­funnsak­tør­er, og være en are­na for samfunnsdebatt.

Til slutt: Noen har ytret ønske om at den offentlige medi­estøt­ten skal gå til indi­vidu­elle jour­nal­is­ter som etter søk­nad skal utføre den kri­tiske journalistikken.

NJ men­er det er en livs­farlig lin­je å begi seg inn på: Det kan virke som en sove­pute og lette eierne for ans­varet med å gi medi­ene tilstrekke­lige ressurs­er, og det vil virke demor­alis­erende på enhver redaksjon.

Kri­tisk, under­søk­ende jour­nal­is­tikk må ikke mys­ti­fis­eres vekk til et jour­nal­is­tisk ”elite­lag”. Kri­tisk jour­nal­is­tikk dreier seg ikke om drama­tiske opp­slag hver tred­je måned, akkom­pag­n­ert av pauk­er og fanfarer.

Den frem­ste kvaliteten i norske medi­er er det fin­maskede net­tet av rap­portør­er som daglig overvåk­er kirke og stat, eldreom­sorg og barne­hager, van­nverk og næringsliv, idrett og trygderett. Den jobben kan bare utføres av pro­fesjonelle redak­sjon­er med tradis­jon­er bakover og ambisjon­er fremover.