E‑boka: Evolusjonens vilkår

E‑boka er ikke hva du tror! Ok, akku­rat nå er den kan­skje det. Men dens inner­ste vesen — essensen — er noe mer, og mer nyskapende. La oss se på «The Brave New World» som e‑boka på sitt beste fak­tisk representerer.

De fleste av oss har en ten­dens til å tenke på e‑boka som en digital/elektronisk kopi av papir­bo­ka. Og det er såvisst mye ved dagens e‑bok som forled­er oss til å gjøre det. Den siste boka jeg leste fer­dig, for noen dager siden, og som e‑bok, var «Pandora´s Seed: The Unfore­seen Cost of Civ­i­liza­tion» av Spencer Wells, for­fat­teren av boka og TV-serien «The Jour­ney of Man», som også har gått på norske skjer­mer. Ikke lystelig lesing, men la det ligge.

Det som slo meg under lesin­gen var hvor teknisk dårlig tilret­te­lagt boka — som er av ganske ny dato (den kom ut i vår/sommer) — var for e‑bok-medi­et. Les­barheten var grei nok, men blanklin­jer mel­lom kapitler og avs­nitt var feilplassert, illus­trasjon­er sto ikke på rik­tig plass, den interne lenkin­gen var util­fredsstil­lende (man­glet tilbakek­napps­funksjon) osv. I til­legg kunne minst et par av tabel­lene med fordel vært i inter­ak­tiv 2D, med mulighet for å stud­ere dem fra flere sider/dimensjoner.

I bunn og grunn er de eneste tek­nol­o­giske for­trinnene frem­for papir­bo­ka at man kan merke et ord, og få opp ord­bokdefin­isjo­nen, samt lenker til Wikipedia og andre oppslagsverk.

Slik sett skiller den seg ikke ut fra gros­set av bøk­er sol­gt fra Amazon/Kindle. Naturligvis ikke, etter­som den er utviklet for et tek­nol­o­gisk ganske enkelt lese­brett med begrensede muligheter, og etter­som den er tilret­te­lagt dig­i­talt for å holde kost­nadene nede, slik at Ama­zon kan fort­sette sin priskonkur­ranse i markedet.

Men sånn trenger det ikke være. E‑boka har enorme muligheter. En gjen­nom­snit­tlig (uten forkleinelse) roman har ikke det store poten­sialet for å berike tek­sten. Men la oss ta en av mine favorit­tbarnebøk­er, Zinken Hopps «Trol­lkrit­tet» med alle dens fin­urlige grafiske snur­repip­perier inte­gr­ert i tek­sten: Hvor­dan kunne ikke den vært utnyt­tet som e‑bok! Og det skulle ikke forun­dre meg om Zinken Hopp selv, i denne dig­i­tale mulighetsver­den, ville ha visu­alis­ert den som en inter­ak­tiv, sprel­sk barnebok uten at det på noe vis ville ha for­rådt tek­stens eller den lit­terære visjo­nens integritet.

Tidlig på åtti­tal­let satt jeg på UiO og hjalp til med å over­sette hule­spillet «Dun­geons & Drag­ons» til norsk — ikke som brettspill, men som inter­ak­tivt, tek­st­basert dataspill. Noen år senere «fablet» Jan Kjærstad i en kro­nikk eller to i Dag­bladet om mulighetene for å skrive en roman etter hule­spill­prin­sip­pet. Ennå er det ikke gjort med noen lit­terær kred­i­bilitet, men e‑boka har fly­t­tet muligheten for at det kan skje minst ett skritt nærmere.

Og alt dette er bare de enkleste formene for nyskap­n­ing, uansett, på lin­je med de mulighetene som lig­ger i å pre­sen­tere lyrikk på en ny måte, eller inte­gr­erte tek­st/­lyd-bøk­er med elek­tro­n­isk tale (som beg­yn­ner å bli av upåk­lagelig kvalitet), eller bøk­er med et musikalsk lyd­spor (alt­så et sound­track), og så videre.

Den virke­lige fremti­den for e‑boka er tydeligst i kunnskap­slit­ter­a­turen, enten den er av all­ment slag og kalles sakprosa, eller mer faglig spe­si­fikk art. Hvor­for i all ver­den skal en his­to­rie om opp­tak­ten til første ver­den­skrig som Bar­bara Tuch­mans udødelige tobindsverk «The Proud Tow­er» og «The Guns of August» i fremti­den utstyres med flate og som regel kjedelige fotografi­er og rudi­men­tære strek-kart når den kan utstyres med filmk­lipp, inter­ak­tive kart over troppe­beveg­elser, inter­ak­tive 2D-grafiske teg­ninger av de første ubåter og tanks osv.? Eller lenkede kryssrefer­anser til orig­i­nalk­ilder (avis­sider, brevsam­linger) eller senere forskning.

Jeg bruk­er dette eksem­plet for­di Tuch­mans bøk­er ikke lar seg manip­ulere. Hun er en av his­to­rielit­ter­a­turens store poet­er og fortellere. Det vil neppe (måtte musene for­by det!) falle en mod­erne for­leg­ger inn å tuk­le med tek­sten hennes; den må leses. Men å berike bøkene, ja, det kan gjøres. På så mange forskjel­lige måter.

Tenk da på hvilke muligheter som lig­ger i mer «mod­erne» utgivelser: I bøk­er hvor fotografi­er kan erstattes med inter­ak­tive 2D-illus­trasjon­er av krop­pen, hjertet, hjer­nen — eller Roma anno BC52, AD31, AD2011. Dette — ikke en pdf-fil-lig­nende kopi av en papir­bok­side — er e‑bokas fremtid.

Det mul­ti­me­di­ale og grens­espren­gende er essensen av e‑bok-evo­lusjo­nen

.

Det han­dler om dypere kunnskap. Ikke dyp kunnskap erstat­tet av flashy ani­masjon­er. Ikke lang tekst erstat­tet med brokker av tekst. (Jeg har alltid vært en svoren fiende av Dor­ling-Kinder­s­ley-bøk­er.) Men begge del­er på samme tid, for det er det som er muligheten: Å berike den lange og kunnskap­srike og innsik­ts­fulle tek­sten med noe mer, som gir den enda større dybde. E‑boka er kan­skje det første nye «medi­et» som har poten­sial for å ikke foren­kle og for­dumme, men å kom­mu­nis­ere berikende.

Ta en virke­lig beriket utgave av «Et dukke­hjem»: Orig­inal­tekst + kom­men­tartek­ster + hånd­skrift­sam­lin­gens mag­a­sin­er + edis­jons­filol­o­giske berikelser + Fjern­syn­steaterets og filmenes tilskudd + hvem vet hva annet som finnes. Hvilken dybde finnes ikke muligheter for her?

Det tåpelig­ste vi kan gjøre nå, er å sette kun­stige grenser for e‑bokas utvikling mot dens sanne natur: Den mul­ti­me­di­alt berikede tek­sten. Og det gjelder enten de kun­stige grensene er et mom­sregime som skal skille mel­lom «bøk­er» og «tjen­ester» (et rett og slett lat­terlig skille), eller at kom­mer­sielle aktør­er skal sitte på hver sin tue og holde på trange rettighetsdefinisjoner.

Det man da gjør, er i prak­sis å skille den kunnskaps­fat­tige fra den kunnskap­srike ver­sjo­nen av e‑boka, der den kunnskaps­fat­tige skal fordels­be­han­dles, mens den utvid­ede, rikere, mer intel­li­gente ver­sjo­nen skal begrens­es. Hvor blir det da av alle vyer om kunnskap­snasjo­nen Norge, om inno­vasjon, om alle ønskene om at norske skole­barn skal kla­tre opp mot ver­den­stop­pen igjen? Opp­fylles de av å gjøre vilkårene pro­hibitivt trange for fremvek­sten av bedre kunnskap, dypere og mer spen­nende kunnskap?

E‑boka er knapt nok kom­met, det har jeg sagt før og det sier jeg igjen, men den har stukket en lil­letå inn i døråp­nin­gen, og det lig­ger bare såvidt ante muligheter i den: Ikke for for­flat­ning og vul­garis­er­ing, men for et møte mel­lom de lange, kom­plis­erte tanke­banene og all den berikelsen de kan få av til­leg­gskunnskap. E‑boka er et par­a­digme i den for­stand at vi ikke lenger trenger å velge mel­lom det dype og det brede, men kan si, som Ole Brumm, at vi takker ja til begge deler.

E‑boka er en evo­lusjonær begiven­het på lin­je med den genetiske mutasjo­nen som førte oss fra gjeller til lunger. Vi trenger å tilret­te­legge for den, ikke legge hin­dringer i veien.

Artikke­len ble først pub­lis­ert i Bok og Bib­liotek nr. 6, 2010.