Objektivitet mot terror

– Skal demokratiene vinne over terrorismen, må mediene gjenreise respekten for objektivitet og sannhetssøken. Intervju med medieprofessor Daniel Dayan.

– Total­i­tarisme har gått under ulike navn, og nå er islam råma­te­ri­ale for en ny total­itær beveg­else, sier pro­fes­sor Daniel Dayan til Vox Pub­li­ca. Stilt over­for ter­ror­is­mens utfor­dring mot demokrati­et etterl­yser en av ver­dens frem­ste ana­lytikere av forhold­et mel­lom ter­ror­isme og medi­er en etisk selvransakelse blant både jour­nal­is­ter, medi­er og publikum.

Dayan kaller på en ny nøk­tern­het, en besin­nelse på fak­ta frem­for følelser. Han ønsker at deknin­gen av ter­ror­grup­per og deres sym­pa­tisør­er skal preges av det han kaller “rik­tig dis­tanse”. Vi må nærme oss ter­ror­is­men på måter som ikke øde­leg­ger muligheten for debatt og kritikk.

Daniel Dayan i Bergen, oktober 2006.
Foto:Olav A. Øvre­bøcbn

Daniel Dayan i Bergen, okto­ber 2006.

Et eksem­pel Dayan trekker frem er en velk­jent måte medi­ene behan­dler ter­ror­isme på — inter­vjuet med en selv­mords­bombers mor.

– Hun sier: “Min sønn gjorde rett. Jeg beun­dr­er ham. Han drepte disse men­neskene som fort­jen­er å bli drept. De er hun­der.” På den ene siden hør­er du hva hun sier. På den andre siden unnskylder du henne. Hun lid­er jo. Men prob­lemet er at før eller senere, når noen sier at en annen er en hund, er det påkrevet at det kom­mer en kom­men­tar eller et svar, sier Dayan.

Hvor­for uttrykker vi medli­den­het med morderen og ikke med de myrdede?

Det er legit­imt at hun får komme til orde, men hun burde bli mot­sagt, men­er Dayan. Men det kan ikke skje, for­di i denne gen­ren, vit­neut­sag­net, blandes det pri­vate og offentlige sam­men. En jour­nal­ist kan ikke bryte av med kri­tiske bemerkninger i en slik situ­asjon. På denne måten er medi­enes valg av genre et etisk valg, lyder Dayans resonnement.

Hermeneutisk terrorisme

Innen medieforsknin­gen er Daniel Dayan (f. 1943) kjent for arbei­der på ulike felt. Både fil­m­analyse og studi­er av fjern­synets sam­funnsrolle hør­er til hans inter­esseom­råder. I flere sam­men­henger har Dayan fors­ket på ter­ror­isme og medi­er, og har blant annet redi­gert antolo­gien “La ter­reur spec­ta­cle” — ter­ror­isme som forestill­ing — som kom ut i år. Han er mest kjent for boken “Media Events: The Live Broad­cast­ing of His­to­ry” som han skrev sam­men med medieforskn­ings­pi­oneren Eli­hu Katz. Dayan er nå forskn­ingsled­er ved Cen­tre Nation­al de la Recherche Sci­en­tifique i Paris, og var i høst gjeste­forsker ved Insti­tutt for infor­masjons- og medieviten­skap, Uni­ver­sitetet i Bergen.

Blant Dayans hov­ed­po­enger om ter­ror­isme er at ter­rorhan­dlinger dreier seg om kom­mu­nikasjon. Ter­ror er vold som har en ide­ol­o­gisk dimen­sjon, og ide­olo­gien kom­mu­nis­eres i form av spek­takulære forestill­inger kringkastet i mediene.

En ter­rorhan­dling har flere hen­sik­ter og effek­ter. Den er en test av grenser, av hva det berørte sam­fun­net er vil­lig til å akseptere. Sam­tidig kom­mu­nis­er­er ter­ror­is­ten en trussel om at mer er i vente. Og i til­legg er ter­rorhan­dlin­gen ofte ment som over­talelse. Bombene i Madrid i mars 2004 skulle påvirke val­gre­sul­tatet, noe de jo også gjorde.

Ter­ror­is­ter byr seg fram som rep­re­sen­tan­ter for en gruppe, bemerk­er Dayan — uten at denne grup­pen er blitt spurt om å bli rep­re­sen­tert slik. Ter­ror­is­tene stiller seg så å si opp på markedet som poten­sielle rep­re­sen­tan­ter, og etter hvert får de gjerne tilhen­gere på denne måten.

Angrepene 11. sep­tem­ber 2001 beskriv­er Dayan som “hermeneutisk ter­ror­isme”. Siden ingen gruppe eksplisitt tok på seg skylden og ga noen begrun­nelse for angrepene, ble alle tilskuere invitert til å for­tolke dem på sin måte. Osama bin Laden trengte bare å gjøre det klart at han støt­tet angrepene. Men for at ter­ror­is­tene skulle opp­nå det de øns­ket med en slik strate­gi, måtte ter­ror på TV være godt kjent for pub­likum fra før. Slik er ter­ror­isme alt­så, blant mye annet, blitt en godt etablert egen TV-genre. Ter­ror­isme uten medi­er er utenkelig.

Når medlidenhet og fordømmelse sporer av

Vox Pub­li­ca møtte Dayan i Bergen i slut­ten av okto­ber, og ba ham utdype analy­sen av medi­er, offent­lighet og terrorisme.

Vox Pub­li­ca: Du snakker om ter­ror­isme som “spec­ta­cle” — forestill­ing — og sier at ter­ror­is­ter er avhengig av den pub­lisitet de får gjen­nom mediedekn­ing. Men du men­er vel ikke at medi­ene ikke skal gi ter­rorhan­dlinger oppmerksomhet?

– Jo, noen ganger vil det være rik­tig. I Italia bestemte medi­ene en gang seg for ikke å gi ter­ror­is­ter opp­merk­somhet. Det var bevisst. De gikk gjen­nom en lang sjele­granskn­ing, og bestemte seg for at den beste måten å håndtere det på var å nek­te opp­merk­somhet. Og det som skjed­de var at ter­roren avtok. Prob­lemet er at dette gjaldt ter­roren til De røde brigad­er, som til tross for sine inter­nasjonale ambisjon­er var en veldig spe­si­fikt ital­ien­sk ter­ror­isme, forankret på ital­ien­sk ter­ri­to­ri­um og ret­tet mot ital­ienske mål. Nå har vi nådd et punkt der om et gitt medi­um ikke rap­porter­er om ter­ror, vil et annet gjøre det ist­e­den. Når en nyhet er ute i den glob­ale offent­ligheten, må du ha din egen ver­sjon av den, eller vil folk bare gå til en annen kanal. Nå er spørsmålet hvor­dan du snakker om ter­ror­isme, ikke om. Hvor mye, på hvilke betingelser? Og da er vi tilbake til spørsmålet om etikk.

Etiske reak­sjon­er som medli­den­het og fordøm­melse kan bli pervertert

Dayan lik­er å frem­stille sine reson­nementer i en kri­tisk dia­log med andre forskeres arbei­der. Når han skal beskrive hvor­dan medi­ene og pub­likum håndter­er ter­ror­isme, trekker han frem den franske sosi­olo­gen Luc Boltan­skis bok “Dis­tant suf­fer­ing”. Den tar for seg hvor­dan vi rea­ger­er når andre men­neskers lidelser vis­es frem for oss på TV. Situ­asjo­nen er preget av avmak­ts­følelse som får sitt uttrykk på tre ulike måter — i tre ulike typer diskurs­er. Alle tre blir brukt om ter­ror­isme, ifølge Dayan:

  • Estetikk: — Dette er den mest avskyelige diskursen — det sub­limes diskurs. For eksem­pel sa kom­pon­is­ten Karl­heinz Stock­hausen at det var sub­limt å se tvillingtårnene kol­lapse. I det øye­b­likk han sa det var tårnene fort­satt fulle av men­nesker som ikke var døde. Han gjorde narr av andres lidelse, og dette men­er jeg er så uetisk som man kan få det, sier Dayan.
  • Fordøm­melse: Dette kan være en veldig nyt­tig reak­sjon­s­måte, men­er Dayan. — Det er noen som er ans­varlige for andres lidelse, og de burde bli fordømt. For eksem­pel pro­test­erte mange men­nesker mot invasjo­nen av Irak. Prob­lemet med fordøm­melse er at den lett kan spore av, sier Dayan. Han trekker igjen frem 11. sep­tem­ber-angrepene, der det har blitt fram­satt en rekke pås­tander om at ofrene var ans­varlige. En av dem er de oppdik­t­ede ryk­tene om at jøder som arbei­det i tårnene ble varslet av Israels ambas­sade på forhånd om at de måtte for­late bygnin­gene. — Hvis du ser på lis­ten over men­neskene som døde, er det klart at jødene ikke for­lot bygnin­gene. Fordøm­melses­diskursen er veldig lett å manip­ulere. Spørsmålet er igjen hvor­dan medi­ene kan finne den rette dis­tansen i sin dekn­ing — dis­tansen som gjør det mulig for oss å forstå situ­asjo­nen uten å komme så tett på at vi risik­er­er å bli manip­ulert, sier han.
  • Medli­den­het: Den tred­je reak­sjon­s­måten er medli­den­het. Her er ide­alet den barmh­jer­tige samar­i­tan, som observer­er lidelse og umid­del­bart han­dler. Men hva slags uttrykk kan medli­den­het gis når den som lid­er er 6000 kilo­me­ter unna? Det som da skjer er at medli­den­heten blir rent ver­bal, og også den står da i fare for å havne på merke­lige sted­er, men­er Dayan. Han vis­er til egne analyser av mediedeknin­gen av selv­mords­bombere. — De lager van­ligvis en film før de sprenger seg selv i lufta, en film som vis­es etter­på. Svært ofte led­sages fil­men av et inter­vju med moren. Hun gråter. Hun sier at “jeg mis­tet min sønn”. Hvor­dan kan du ikke føle med en mor som har røde øyne og har mis­tet sitt barn? Når inter­vjuet går videre sier moren van­ligvis: “Jeg beun­dr­er ham. Han bringer fam­i­lien ære.” Det som slår meg i disse situ­asjonene er at vi kjen­ner selv­mords­bomberens ansikt godt. Han har et ansikt og en stemme. Og moren har et ansikt og en stemme. Selv­mords­bomberens ofre har intet ansikt, intet navn, ingen stemme — de er tall. Dette er under­lig.

    Hvor­for uttrykker vi medli­den­het med morderen og ikke med de myrdede?

     

Boltan­s­ki vis­er oss hvor lett også etiske reak­sjon­er som medli­den­het og fordøm­melse kan bli per­vert­ert, kon­klud­er­er Dayan. — Det led­er tilbake til spørsmålet om medi­enes ans­var. Det dreier seg ikke om hva du vis­er eller om du skal vise ter­ror­isme, men hvor­dan du gjør det.

Objektiviteten er foraktelig, leve objektiviteten

Dette avgjørende “hvor­dan” har for Dayan å gjøre med noe så gam­meldags, og med hans ord “forak­tet”, som begrepet objek­tivitet. Vi må kort og godt gjen­reise troen på og ambisjo­nen om objektivitet.

– Det er det beste vi har. Den eneste måten å oppret­tholde muligheten for debatt og kon­flikt, som er uun­nværlig for demokrati­et, er at vi kan forholde oss til en felles virke­lighet – en virke­lighet vi del­er. Jeg er full­s­tendig klar over at objek­tivitet er umulig. Så jeg er en slags gal­ning! Likev­el snakker jeg om objek­tivitet, og jeg vil ret­tfer­dig­gjøre dette på to måter. Den ene er ved å vise til Han­nah Arendt. Hun sier at eksis­tensen av en offent­lighet, av debatt, avhenger av en felles ver­den. Vi må dele de samme fak­ta, sier Dayan.

Hans tenk­te eksem­pel: Hvis vi diskuter­er starten på første ver­den­skrig, så kan vi si at den kom for­di Tysk­land invaderte Bel­gia, ikke for­di Bel­gia invaderte Tysk­land. Dette er et fak­tum, og vi kan bare ha debat­ter og være uenige når vi del­er samme ver­den på denne måten.

Den andre begrun­nelsen for objek­tivitet hen­ter Dayan fra antropolo­gen Clif­ford Geertz. — Han sier at han vet at kirur­gi under helt per­fekt hygien­iske forhold er umulig. Ingen omgivelser er helt asep­tiske, abso­lutt rene. Men er det en begrun­nelse for å operere i en kloakk?

– Demokrati er avhengig av at vi del­er tilstrekke­lig mange fak­ta — ikke slik at vi skal falle på kne for dem, men for at vi skal kunne være uenige. Spørsmålet er hvor­dan du får frem denne felles ver­de­nen. Og det vi har er den forak­t­ede objek­tiviteten — den er forkastelig, og den er det beste som noen gang har skjedd, sier Dayan.

Behovet for felles fak­ta får meg til å tenke på et pro­gram NRK Bren­npunkt viste tidligere i år. Det han­dlet om ima­men Zulqar­nain Sakan­dar Mad­ni i Oslo. Pro­gram­met viste hans virk­somhet i moskeen, hvor­dan han under­viste elever osv. Han la også ut om sitt syn på ter­ro­ran­grepene i Lon­don og Madrid, og gjorde det klart at han ikke fant det bevist at mus­limer sto bak. Hvor­dan kan vi få denne felles ver­den hvis slike grunn­leggende fak­ta bare avvises?

– Dette dreier seg om måten hen­delser i offent­ligheten beskrives på. Jeg har kalt det faren ved vit­neut­sagn. Du hen­ven­der deg til folk i deres pri­vats­fære, og så kom­mer de med uttalelser om forhold i offent­ligheten. Men siden de befinner seg i pri­vats­færen blir det ingen debatt. Hvis du vil skape nis­jer for å beskytte folk mot å bli utsatt for debatt, og beskytte pås­tander mot å bli tilbake­vist, er det bare å bruke vit­nes­byrdet som form, sier Dayan. Inter­vjuet med selv­mords­bomberens mor er et typisk eksem­pel på dette, leg­ger han til.

I disse sam­men­hen­gene kom­mer medi­ene for tett på, den nød­vendi­ge kri­tiske dis­tansen forsvin­ner, fremhold­er Dayan.

– Ima­men forteller sin his­to­rie, men per­son­lig erfar­ing er ikke immun mot ide­olo­gi. Den kan ikke diskuteres. Det er denne over­drevne nærheten som skrem­mer meg.

Likev­el, hvor­for sier ikke inter­vjuerne mot i slike situasjoner?

– Inter­vjueren vis­er sitt gode mul­ti­kul­turelle ansikt. Men ans­varet for den andre er ikke her den mest rel­e­vante vin­klin­gen. Det finnes andre: ret­tfer­dighet, bal­anse, sannhet.

Dayan ser det som sitt vik­tig­ste pros­jekt både som medieforsker og intellek­tuell å analy­sere og beskrive medi­enes gen­r­er med hen­syn på om de tillater debatt eller ikke. Åpn­er de muligheten for en felles ver­den, eller gjør de det ikke?

Athen må ikke glemme Sparta

Den livs­nød­vendi­ge kri­tikk og debatt i en demokratisk offent­lighet kan også fors­tumme av en annen grunn: trusler og frykt for repre­salier hvis bestemte forhold diskuteres. Bud­skapet fra blant andre den danske ima­men Ahmed Abu Laban som klarte å gi stri­den om Muhammed-karika­turene så store dimen­sjon­er, var net­topp en trussel om at “dere kan ikke gjøre som dere vil”, men­er Dayan. Men i situ­asjon­er der offent­lighetens fri­het innskrenkes, er det særlig vik­tig å han­dle som om offent­ligheten er som før. Dayans eksem­pel er her de oppo­sisjonelle i kom­mu­nis­mens Tsjekko­slo­va­kia, som skapte lom­mer av gen­uine offentlige sfær­er, debattare­naer, i hveran­dres hjem. De han­dlet som om det fantes en fri offent­lighet, og dette hjalp tsjekkerne stort da muligheten for frigjøring kom.

Dayan forteller om et møte med Abu Laban under en kon­fer­anse i Sverige tidligere i år. Mens Dayan ble inter­vjuet av en sven­sk avis, slo Laban seg ned og de to etablerte en uven­tet dia­log. Abu Laban ga uttrykk for at det var han som hadde sør­get for å skape den inter­nasjonale Muhammed-kon­flik­ten ved å reise rundt i Midtøsten og vise frem Jyl­lands-Postens karikaturer.

– Slik han frem­stilte det var de danske myn­dighetene så uin­ter­esserte i hva han hadde å si, at dette var den eneste måten han kunne bli hørt på. Han bruk­te alt­så hele retorikken rundt ytrings­fri­het. Men han fork­larte ikke hvor­dan det kunne ha seg at han hadde lagt ved bilder som ikke var blant de opprin­nelige karika­turene, og som kunne spores til en fran­sk avis, sier Dayan.

Denne manip­u­lasjo­nen av karikaturstri­den og bruken av ytrings­fri­heten er typisk for det andre stadi­et av en total­itær beveg­else, organ­isas­jon­sstadi­et, men­er Dayan. Det første stadi­et er ter­roren. Til sam­men utgjør dette en direk­te utfor­dring mot demokratiet.

– Slik jeg ser det, er vi vitne til noe som i islams navn bare er en ny form for total­i­tarisme. Og som van­lig har vi total­i­taris­mens to aspek­ter, ter­ror­isme i de tidlige fasene og organ­isas­jon i de sene fasene. Jeg synes det er inter­es­sant å tenke på at Adolf Hitler ble val­gt. Han bruk­te demokrati­et. Dette reis­er veldig skrem­mende spørsmål. Jeg siter­er stadig Han­nah Arendt: Vi elsker Athen, og vi skulle ønske vi kunne ha Athen for alltid. Men det kom­mer alltid et øye­b­likk når Athen må være opp­merk­som på at det finnes en annen by som het­er Spar­ta. Hvis Athen ikke gjør noe, vil Spar­ta ta over.

TEMA

T

erroris
me

11 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. Magne Lindholm says:

    Inter­es­sant inter­vju med et vik­tige poenger om våre mediefor­estill­inger, i alle betyd­ninger av ordet. Men jeg vil opp­for­dre til større begrepsmes­sig klarhet. Det betyr at man må sanere ordet objek­tivitet. I engel­skspråk­lig tradis­jon blir dette ordet brukt som et syn­onym med sak­lighet. Dette er mis­visende, i hvert fall i vår tradis­jon, hvor ordet uttrykker en pos­i­tivis­tisk overtro på at virke­ligheten kan gjengis ubear­bei­det i språket.(Det er jo der­for det blir brukt, for å forsterke denne myten.) Dette har også Dayan skjønt. Likev­el bruk­er han ordet i to innbyrdes uforen­lige betyd­ninger! Min erfar­ing er at den pos­i­tivis­tiske myten om objek­tivitet siv­er inn i jour­nal­ist­stu­dentenes hoder i en jevn strøm, gjen­nom språk­bruk som dette. Det skaper bare forvir­ring. La oss der­for bytte ut ordet objek­tivitet med ordet sak­lighet. Hver gang.

til toppen