– Totalitarisme har gått under ulike navn, og nå er islam råmateriale for en ny totalitær bevegelse, sier professor Daniel Dayan til Vox Publica. Stilt overfor terrorismens utfordring mot demokratiet etterlyser en av verdens fremste analytikere av forholdet mellom terrorisme og medier en etisk selvransakelse blant både journalister, medier og publikum.
Dayan kaller på en ny nøkternhet, en besinnelse på fakta fremfor følelser. Han ønsker at dekningen av terrorgrupper og deres sympatisører skal preges av det han kaller “riktig distanse”. Vi må nærme oss terrorismen på måter som ikke ødelegger muligheten for debatt og kritikk.
Et eksempel Dayan trekker frem er en velkjent måte mediene behandler terrorisme på — intervjuet med en selvmordsbombers mor.
– Hun sier: “Min sønn gjorde rett. Jeg beundrer ham. Han drepte disse menneskene som fortjener å bli drept. De er hunder.” På den ene siden hører du hva hun sier. På den andre siden unnskylder du henne. Hun lider jo. Men problemet er at før eller senere, når noen sier at en annen er en hund, er det påkrevet at det kommer en kommentar eller et svar, sier Dayan.
Hvorfor uttrykker vi medlidenhet med morderen og ikke med de myrdede?
Det er legitimt at hun får komme til orde, men hun burde bli motsagt, mener Dayan. Men det kan ikke skje, fordi i denne genren, vitneutsagnet, blandes det private og offentlige sammen. En journalist kan ikke bryte av med kritiske bemerkninger i en slik situasjon. På denne måten er medienes valg av genre et etisk valg, lyder Dayans resonnement.
Hermeneutisk terrorisme
Innen medieforskningen er Daniel Dayan (f. 1943) kjent for arbeider på ulike felt. Både filmanalyse og studier av fjernsynets samfunnsrolle hører til hans interesseområder. I flere sammenhenger har Dayan forsket på terrorisme og medier, og har blant annet redigert antologien “La terreur spectacle” — terrorisme som forestilling — som kom ut i år. Han er mest kjent for boken “Media Events: The Live Broadcasting of History” som han skrev sammen med medieforskningspioneren Elihu Katz. Dayan er nå forskningsleder ved Centre National de la Recherche Scientifique i Paris, og var i høst gjesteforsker ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen.
Blant Dayans hovedpoenger om terrorisme er at terrorhandlinger dreier seg om kommunikasjon. Terror er vold som har en ideologisk dimensjon, og ideologien kommuniseres i form av spektakulære forestillinger kringkastet i mediene.
En terrorhandling har flere hensikter og effekter. Den er en test av grenser, av hva det berørte samfunnet er villig til å akseptere. Samtidig kommuniserer terroristen en trussel om at mer er i vente. Og i tillegg er terrorhandlingen ofte ment som overtalelse. Bombene i Madrid i mars 2004 skulle påvirke valgresultatet, noe de jo også gjorde.
Terrorister byr seg fram som representanter for en gruppe, bemerker Dayan — uten at denne gruppen er blitt spurt om å bli representert slik. Terroristene stiller seg så å si opp på markedet som potensielle representanter, og etter hvert får de gjerne tilhengere på denne måten.
Angrepene 11. september 2001 beskriver Dayan som “hermeneutisk terrorisme”. Siden ingen gruppe eksplisitt tok på seg skylden og ga noen begrunnelse for angrepene, ble alle tilskuere invitert til å fortolke dem på sin måte. Osama bin Laden trengte bare å gjøre det klart at han støttet angrepene. Men for at terroristene skulle oppnå det de ønsket med en slik strategi, måtte terror på TV være godt kjent for publikum fra før. Slik er terrorisme altså, blant mye annet, blitt en godt etablert egen TV-genre. Terrorisme uten medier er utenkelig.
Når medlidenhet og fordømmelse sporer av
Vox Publica møtte Dayan i Bergen i slutten av oktober, og ba ham utdype analysen av medier, offentlighet og terrorisme.
Vox Publica: Du snakker om terrorisme som “spectacle” — forestilling — og sier at terrorister er avhengig av den publisitet de får gjennom mediedekning. Men du mener vel ikke at mediene ikke skal gi terrorhandlinger oppmerksomhet?
– Jo, noen ganger vil det være riktig. I Italia bestemte mediene en gang seg for ikke å gi terrorister oppmerksomhet. Det var bevisst. De gikk gjennom en lang sjelegranskning, og bestemte seg for at den beste måten å håndtere det på var å nekte oppmerksomhet. Og det som skjedde var at terroren avtok. Problemet er at dette gjaldt terroren til De røde brigader, som til tross for sine internasjonale ambisjoner var en veldig spesifikt italiensk terrorisme, forankret på italiensk territorium og rettet mot italienske mål. Nå har vi nådd et punkt der om et gitt medium ikke rapporterer om terror, vil et annet gjøre det isteden. Når en nyhet er ute i den globale offentligheten, må du ha din egen versjon av den, eller vil folk bare gå til en annen kanal. Nå er spørsmålet hvordan du snakker om terrorisme, ikke om. Hvor mye, på hvilke betingelser? Og da er vi tilbake til spørsmålet om etikk.
Etiske reaksjoner som medlidenhet og fordømmelse kan bli pervertert
Dayan liker å fremstille sine resonnementer i en kritisk dialog med andre forskeres arbeider. Når han skal beskrive hvordan mediene og publikum håndterer terrorisme, trekker han frem den franske sosiologen Luc Boltanskis bok “Distant suffering”. Den tar for seg hvordan vi reagerer når andre menneskers lidelser vises frem for oss på TV. Situasjonen er preget av avmaktsfølelse som får sitt uttrykk på tre ulike måter — i tre ulike typer diskurser. Alle tre blir brukt om terrorisme, ifølge Dayan:
- Estetikk: — Dette er den mest avskyelige diskursen — det sublimes diskurs. For eksempel sa komponisten Karlheinz Stockhausen at det var sublimt å se tvillingtårnene kollapse. I det øyeblikk han sa det var tårnene fortsatt fulle av mennesker som ikke var døde. Han gjorde narr av andres lidelse, og dette mener jeg er så uetisk som man kan få det, sier Dayan.
- Fordømmelse: Dette kan være en veldig nyttig reaksjonsmåte, mener Dayan. — Det er noen som er ansvarlige for andres lidelse, og de burde bli fordømt. For eksempel protesterte mange mennesker mot invasjonen av Irak. Problemet med fordømmelse er at den lett kan spore av, sier Dayan. Han trekker igjen frem 11. september-angrepene, der det har blitt framsatt en rekke påstander om at ofrene var ansvarlige. En av dem er de oppdiktede ryktene om at jøder som arbeidet i tårnene ble varslet av Israels ambassade på forhånd om at de måtte forlate bygningene. — Hvis du ser på listen over menneskene som døde, er det klart at jødene ikke forlot bygningene. Fordømmelsesdiskursen er veldig lett å manipulere. Spørsmålet er igjen hvordan mediene kan finne den rette distansen i sin dekning — distansen som gjør det mulig for oss å forstå situasjonen uten å komme så tett på at vi risikerer å bli manipulert, sier han.
- Medlidenhet: Den tredje reaksjonsmåten er medlidenhet. Her er idealet den barmhjertige samaritan, som observerer lidelse og umiddelbart handler. Men hva slags uttrykk kan medlidenhet gis når den som lider er 6000 kilometer unna? Det som da skjer er at medlidenheten blir rent verbal, og også den står da i fare for å havne på merkelige steder, mener Dayan. Han viser til egne analyser av mediedekningen av selvmordsbombere. — De lager vanligvis en film før de sprenger seg selv i lufta, en film som vises etterpå. Svært ofte ledsages filmen av et intervju med moren. Hun gråter. Hun sier at “jeg mistet min sønn”. Hvordan kan du ikke føle med en mor som har røde øyne og har mistet sitt barn? Når intervjuet går videre sier moren vanligvis: “Jeg beundrer ham. Han bringer familien ære.” Det som slår meg i disse situasjonene er at vi kjenner selvmordsbomberens ansikt godt. Han har et ansikt og en stemme. Og moren har et ansikt og en stemme. Selvmordsbomberens ofre har intet ansikt, intet navn, ingen stemme — de er tall. Dette er underlig.
Hvorfor uttrykker vi medlidenhet med morderen og ikke med de myrdede?
Boltanski viser oss hvor lett også etiske reaksjoner som medlidenhet og fordømmelse kan bli pervertert, konkluderer Dayan. — Det leder tilbake til spørsmålet om medienes ansvar. Det dreier seg ikke om hva du viser eller om du skal vise terrorisme, men hvordan du gjør det.
Objektiviteten er foraktelig, leve objektiviteten
Dette avgjørende “hvordan” har for Dayan å gjøre med noe så gammeldags, og med hans ord “foraktet”, som begrepet objektivitet. Vi må kort og godt gjenreise troen på og ambisjonen om objektivitet.
– Det er det beste vi har. Den eneste måten å opprettholde muligheten for debatt og konflikt, som er uunnværlig for demokratiet, er at vi kan forholde oss til en felles virkelighet – en virkelighet vi deler. Jeg er fullstendig klar over at objektivitet er umulig. Så jeg er en slags galning! Likevel snakker jeg om objektivitet, og jeg vil rettferdiggjøre dette på to måter. Den ene er ved å vise til Hannah Arendt. Hun sier at eksistensen av en offentlighet, av debatt, avhenger av en felles verden. Vi må dele de samme fakta, sier Dayan.
Hans tenkte eksempel: Hvis vi diskuterer starten på første verdenskrig, så kan vi si at den kom fordi Tyskland invaderte Belgia, ikke fordi Belgia invaderte Tyskland. Dette er et faktum, og vi kan bare ha debatter og være uenige når vi deler samme verden på denne måten.
Den andre begrunnelsen for objektivitet henter Dayan fra antropologen Clifford Geertz. — Han sier at han vet at kirurgi under helt perfekt hygieniske forhold er umulig. Ingen omgivelser er helt aseptiske, absolutt rene. Men er det en begrunnelse for å operere i en kloakk?
– Demokrati er avhengig av at vi deler tilstrekkelig mange fakta — ikke slik at vi skal falle på kne for dem, men for at vi skal kunne være uenige. Spørsmålet er hvordan du får frem denne felles verdenen. Og det vi har er den foraktede objektiviteten — den er forkastelig, og den er det beste som noen gang har skjedd, sier Dayan.
Behovet for felles fakta får meg til å tenke på et program NRK Brennpunkt viste tidligere i år. Det handlet om imamen Zulqarnain Sakandar Madni i Oslo. Programmet viste hans virksomhet i moskeen, hvordan han underviste elever osv. Han la også ut om sitt syn på terrorangrepene i London og Madrid, og gjorde det klart at han ikke fant det bevist at muslimer sto bak. Hvordan kan vi få denne felles verden hvis slike grunnleggende fakta bare avvises?
– Dette dreier seg om måten hendelser i offentligheten beskrives på. Jeg har kalt det faren ved vitneutsagn. Du henvender deg til folk i deres privatsfære, og så kommer de med uttalelser om forhold i offentligheten. Men siden de befinner seg i privatsfæren blir det ingen debatt. Hvis du vil skape nisjer for å beskytte folk mot å bli utsatt for debatt, og beskytte påstander mot å bli tilbakevist, er det bare å bruke vitnesbyrdet som form, sier Dayan. Intervjuet med selvmordsbomberens mor er et typisk eksempel på dette, legger han til.
I disse sammenhengene kommer mediene for tett på, den nødvendige kritiske distansen forsvinner, fremholder Dayan.
– Imamen forteller sin historie, men personlig erfaring er ikke immun mot ideologi. Den kan ikke diskuteres. Det er denne overdrevne nærheten som skremmer meg.
Likevel, hvorfor sier ikke intervjuerne mot i slike situasjoner?
– Intervjueren viser sitt gode multikulturelle ansikt. Men ansvaret for den andre er ikke her den mest relevante vinklingen. Det finnes andre: rettferdighet, balanse, sannhet.
Dayan ser det som sitt viktigste prosjekt både som medieforsker og intellektuell å analysere og beskrive medienes genrer med hensyn på om de tillater debatt eller ikke. Åpner de muligheten for en felles verden, eller gjør de det ikke?
Athen må ikke glemme Sparta
Den livsnødvendige kritikk og debatt i en demokratisk offentlighet kan også forstumme av en annen grunn: trusler og frykt for represalier hvis bestemte forhold diskuteres. Budskapet fra blant andre den danske imamen Ahmed Abu Laban som klarte å gi striden om Muhammed-karikaturene så store dimensjoner, var nettopp en trussel om at “dere kan ikke gjøre som dere vil”, mener Dayan. Men i situasjoner der offentlighetens frihet innskrenkes, er det særlig viktig å handle som om offentligheten er som før. Dayans eksempel er her de opposisjonelle i kommunismens Tsjekkoslovakia, som skapte lommer av genuine offentlige sfærer, debattarenaer, i hverandres hjem. De handlet som om det fantes en fri offentlighet, og dette hjalp tsjekkerne stort da muligheten for frigjøring kom.
Dayan forteller om et møte med Abu Laban under en konferanse i Sverige tidligere i år. Mens Dayan ble intervjuet av en svensk avis, slo Laban seg ned og de to etablerte en uventet dialog. Abu Laban ga uttrykk for at det var han som hadde sørget for å skape den internasjonale Muhammed-konflikten ved å reise rundt i Midtøsten og vise frem Jyllands-Postens karikaturer.
– Slik han fremstilte det var de danske myndighetene så uinteresserte i hva han hadde å si, at dette var den eneste måten han kunne bli hørt på. Han brukte altså hele retorikken rundt ytringsfrihet. Men han forklarte ikke hvordan det kunne ha seg at han hadde lagt ved bilder som ikke var blant de opprinnelige karikaturene, og som kunne spores til en fransk avis, sier Dayan.
Denne manipulasjonen av karikaturstriden og bruken av ytringsfriheten er typisk for det andre stadiet av en totalitær bevegelse, organisasjonsstadiet, mener Dayan. Det første stadiet er terroren. Til sammen utgjør dette en direkte utfordring mot demokratiet.
– Slik jeg ser det, er vi vitne til noe som i islams navn bare er en ny form for totalitarisme. Og som vanlig har vi totalitarismens to aspekter, terrorisme i de tidlige fasene og organisasjon i de sene fasene. Jeg synes det er interessant å tenke på at Adolf Hitler ble valgt. Han brukte demokratiet. Dette reiser veldig skremmende spørsmål. Jeg siterer stadig Hannah Arendt: Vi elsker Athen, og vi skulle ønske vi kunne ha Athen for alltid. Men det kommer alltid et øyeblikk når Athen må være oppmerksom på at det finnes en annen by som heter Sparta. Hvis Athen ikke gjør noe, vil Sparta ta over.
Interessant intervju med et viktige poenger om våre medieforestillinger, i alle betydninger av ordet. Men jeg vil oppfordre til større begrepsmessig klarhet. Det betyr at man må sanere ordet objektivitet. I engelskspråklig tradisjon blir dette ordet brukt som et synonym med saklighet. Dette er misvisende, i hvert fall i vår tradisjon, hvor ordet uttrykker en positivistisk overtro på at virkeligheten kan gjengis ubearbeidet i språket.(Det er jo derfor det blir brukt, for å forsterke denne myten.) Dette har også Dayan skjønt. Likevel bruker han ordet i to innbyrdes uforenlige betydninger! Min erfaring er at den positivistiske myten om objektivitet siver inn i journaliststudentenes hoder i en jevn strøm, gjennom språkbruk som dette. Det skaper bare forvirring. La oss derfor bytte ut ordet objektivitet med ordet saklighet. Hver gang.