I løpet av det siste halve året har man i Norge forsøkt å dra i gang en bred debatt om allmennkringkasting og NRKs framtid i den digitale medieverdenen. I forbindelse med allmennkringkastingsplakaten som nå er på høring har både kulturministeren og kringkastingssjefen uttrykt ønsker om en bred debatt. Et tilsvarende ønske var utgangspunkt for seminaret “Hvor går NRK?”, som ble arrangert i Fritt Ords hus 21. januar i år. Omfanget av den offentlige debatten om allmennkringkasting har imidlertid vært relativt beskjedent, i hvert fall om vi sammenlikner den med tilsvarende debatter i den svenske offentligheten.
I Sverige har det pågått en omfattende debatt om allmennkringkasting generelt, og Sveriges Television (SVT) og Sveriges Radio (SR) spesielt, i et års tid. Debatten har blant annet dreid seg om SVT og SRs fremtidsvisjoner, hvordan allmennkringkasterne kan legitimere sin virksomhet, hvorvidt de kan overleve i framtidens mediemarked, og hvordan oppdraget i så tilfelle skal forvaltes.
Manglende forventninger
Sammenliknet med den svenske debatten er den norske mindre prinsipiell; man er ikke så opptatt av å diskutere grunnlaget for allmennkringkasting (hva dette skal innebære og hvordan det kan tilpasses vår tid). Debattene dreier seg i større grad om temaer som betalingssystemet for lisensen, NRKs internettsatsing (eller mangel på sådan) og NRKs generelle økonomi. Journalistene i ledende norske aviser, så vel som NRKs egne, bruker liten plass på å kommentere allmennkringkasting på et generelt nivå.
De “vanlige” TV-seerne er derimot mer engasjert i NRKs allmennkringkastervirksomhet, og har skrevet relativt mange debattinnlegg hvor de uttrykker sin misnøye med enkeltprogrammer, programkonsepter, den språklige eller ideologiske profilen i NRK.
Det fremmes høyere krav til SVTs virksomhet i Sverige, enn det fremmes til NRKs virksomhet i Norge
Disse betraktningene er basert på en gjennomlesning av alle artiklene som inneholder frasen “public service” i de svenske avisene Dagens Nyheter (DN) og Svenska Dagbladet (SvD) og ordet ”allmennkringkasting” (inkludert alternative endinger) i de norske avisene Aftenposten og Dagbladet i perioden mellom 1. september 2006 og 31. januar i år. Totalt er temaet omtalt i 7.5 ganger så mange artikler i de svenske som i de norske avisene (247 mot 33 artikler). Høsten 2006 var en periode med mye debatt i den svenske offentligheten, men ved å sammenlikne omfanget av debatten for et lengre tidsrom viser det seg allikevel at temaet jevnt over er mer debattert i Sverige. I 2006 er temaet omtalt i 425 artikler i de svenske avisene (189 i DN og 236 i SvD). Dette er 9 ganger så mange artikler som i de norske avisene, hvor det totalt var 47 artikler (25 i Aftenposten og 22 i Dagbladet).
Over en femåreperiode (2002–2006) ligger den gjennomsnittlige årlige nivåforskjellen mellom det totale antallet artikler i de to svenske og norske avisene på 5.1. Dette tyder på at man i den svenske offentligheten er mer opptatt av å følge opp de lisensfinansierte allmennkringkasternes virksomhet enn tilfellet er i den norske.
Det fremmes høyere krav til SVTs virksomhet i Sverige, enn det fremmes til NRKs virksomhet i Norge
.En nyliberal retorikk
I en del av debattinnleggene som fremmer kritikk mot den svenske regjeringen, så vel som ledelsen i SVT, hevdes det at de fører en nyliberal kulturpolitikk. Dette henspeiler på et økende fokus på seertall og målgruppetenkning. Kritikerne ønsker seg i stedet at allmennkringkasterne ikke skal bevege seg for langt bort ifra de verdiene allmennkringkastingen har vært tuftet på siden opprettelsen av BBC på 1920-tallet. Allmennkringkasterne blir her ansett som en viktig institusjon i et demokratisk samfunn, og skal spille en sentral rolle med hensyn til å informere borgerne om viktige temaer (drive folkeopplysning), i tillegg til å underholde dem. De skal sette publikum i stand til å kunne delta i offentligheten som kritiske og selvstendige medborgere, og henter sin legitimitet gjennom deres bidrag til en opplyst og kritisk offentlighet.
SVT er nå i ferd med å bevege seg dit hvor NRK har vært i årevis
Mye av kritikken mot SVT går ut på at de beveger seg bort ifra denne ideen og henimot den markedstenkning som preger de kommersielle medieaktørene, at de anser seerne som konsumenter og ikke medborgere. En slik kritikk blir blant annet fremmet i Dagens Nyheter den 11.9.2006 av 45 TV-journaliser ansatt i SVT. De hevder at deres arbeidsgivers grunnlag for å kreve inn lisens forsvinner om de ikke kan tilby seerne noe som klart skiller seg ifra de kommersielle aktørenes tilbud. Innenfor en nyliberal retorikk vil allmennkringkasterne ikke lenger hente sin legitimitet gjennom deres funksjon i en demokratisk offentlighet, men gjennom publikums tilslutning (målt i seertall). Programprofilen vil dermed nærme seg de kommersielle aktørenes profil.
SVT er nå i ferd med å bevege seg dit hvor NRK har vært i årevis. Helt siden 1990-tallet, da TV 2 ble etablert på det norske tv-markedet, har man i NRK vært opptatt av seertall og i stor grad basert sin legitimitet på dette grunnlag. I Sverige møter en slik utvikling massiv kritikk, mens vi i Norge i stor grad har innfunnet oss med den retningen NRK har tatt. Generelt virker det som om folkeopplysning i Sverige blir betraktet som et positivt ladet ord, mens det i Norge i større grad er negativt ladet. Vi anser gjerne tv-programmer med folkeopplysningsambisjoner som trauste, gammeldagse og formynderiske, noe som kan bidra til å forklare den tause aksepten av NRKs utvikling i Norge.
Norges beste allmennkringkaster
Når det gjelder selvtillit på egne vegne er det stor forskjell mellom NRK og SVT. Der sistnevnte omtaler seg selv som en av verdens beste public service-kringkastere har NRK nok med å være størst i Norge. Det ulike ambisjonsnivået kommer til uttrykk gjennom representanter for allmennkringkasternes innlegg i den offentlige debatten, så vel som kringkasternes strategidokumenter. Allerede tittelen avslører ganske mye: Der SVTs heter SVT. Fri television i världsklass,(pdf-dokument) heter NRKs Noe for alle. Alltid (pdf-dokument).
Folkeopplysning blir gjerne betraktet som et elitistisk prosjekt
På den andre siden fremheves NRK i en artikkel i SvD den 10.9.2006 som en meget god kringkaster, som Nordens flaggskip. Dette skyldes at NRK har en større del av det norske tv-markedet enn de andre nordiske allmennkringkasterne har av sine nasjonale tv-markeder (NRK1 hadde i 2005 en seerandel på 40 prosent mot SVT1s 24 prosent). NRK har størst seeroppslutning blant de norske tv-kanalene, noe som for NRK fungerer som et bevis på suksess. En slik posisjon ønsker man også i SVT, men man har i tillegg et ønske om å være blant de beste allmennkringkasterne i verden, hva innholdsproduksjon angår.
Historisk mulighet
Det er altså både en forskjell i allmennkringkasternes ambisjonsnivå og publikums forventninger til deres virksomhet. Det er en del aspekter som skiller Norge fra Sverige, mye grunnet ulik maktposisjon i Skandinavia gjennom historien. Sverige har i større grad en tradisjon for å orientere seg mot kontinentet, samt å dyrke frem en kulturelite, mens vi i Norge har vektlagt det folkelige som en sentral verdi. SVTs internasjonale orientering og svenskenes positive holdning til ideen om folkeopplysning kan nok henge sammen med dette. (Folkeopplysning blir gjerne betraktet som et elitistisk prosjekt, blant annet i form av et ønske om å bringe den “viktige” kulturen ut til folket).
Trass i dette er det ganske slående at to land som er like på så mange andre områder har en så ulik oppfatning av hva en allmennkringkaster i det 21. århundre bør være. Nå som NRK er inne i en omstillingsfase med digitalisering og opprettelse av nye kanaler, har de en historisk mulighet til å heve ambisjonsnivået og aspirere mot å være på høyde med ledende internasjonale allmennkringkastere. Vi kan starte med å stille høyere forventninger til NRKs virksomhet i den norske offentligheten, og slik legge et press på dem. Så kan vi jo håpe at de en dag vil være på høyde med SVT.
Artikkelforfatteren er doktorgradsstipendiat ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, og arbeider med en avhandling om allmennkringkasting i ulike offentlighetskontekster i Norge og Sverige.