Den 7. oktober er det ett år siden den russiske journalisten Anna Politkovskaja ble skutt. Et drap som rystet verden, og endret mentaliteten til hele den russiske journaliststand. Enkelte mener det satte punktum for pressefriheten i Russland.
Dokumentaren om pressefrihet i Russland er laget av og vises med tillatelse fra TV 2 Nyhetskanalen (© 2007). Manus og regi: Øystein Bogen. I denne artikkelen forteller TV 2‑reporter Bogen om sine inntrykk fra arbeidet med filmen. Filmen er produsert med støtte fra Norsk Journalistlag.
Mange journalistdrap kamufleres trolig som selvmord
– Det var en påminnelse til oss alle hva som skjer med dem som ikke ville arbeide slik Kreml dikterer. Vi skjønte at hvis de kunne ta henne, en journalist av internasjonal klasse, kunne de ta oss alle, forteller Annas tidligere kollega Ilja Barabanov.
Ilja er én av stadig færre russiske journalister som driver med kritisk og uavhengig journalistikk. Det siste året er enda flere blitt skremt til taushet. Kanskje ikke så rart.
Siden 1992 er 47 russiske journalister blitt drept på grunn av jobben sin, ifølge tall fra the Committee to Protect Journalists. Det gjør Russland til det tredje farligste landet i verden for journalister — bare forbigått av Algerie og Irak.
Og dette er trolig bare toppen av et isfjell. Mange journalistdrap kamufleres trolig som selvmord. Ilja Barabanov, som i dag jobber for det uavhengige nyhetsmagasinet New Times forteller om et trusselbrev han fikk nylig, der det skrives konkret at han vil bli drept eller “ledet til selvmord” om han ikke ligger unna en bestemt sak.
Men for de aller fleste russiske journalister er det langt i fra så drastiske trusler som får dem til å jobbe med den største forsiktighet. Bortsett fra et knippe uavhengige medier, driver størstedelen av russiske redaksjoner i dag selvsensur for å unngå mulig trøbbel for publikasjonen og dens ansatte. Det betyr at forsøk på å lage kontroversielle, farlige saker stanses lenge før de settes ned på papiret.
I Russland styrer eierne rutinemessig den redaksjonelle kurs
Nylig gjennomførte jeg en studie av tre ulike tv-redaksjoner i Moskva for å forsøke å finne hvilke mekanismer som brukes for å kontrollere journalister og redaktører. Basert på mine observasjoner og dybdeintervjuer med rundt 30 journalister og redaktører mener jeg at det i svært få tilfeller utøves noen direkte myndighetskontroll med innholdet i russiske medier.
Men i den atmosfære av autoritær makt som er blitt skapt i landet under Putin, og etter den halvhjertede etterforskningen av Politkovskajas død, har journalistene skjønt at det lureste og sunneste er å holde seg på den sikre siden.
Skjermbilde fra TV2-dokumentaren Makten og frykten (foto: TV2).
Ulike interessegrupper, firmaer og organisasjoner som misliker at journalister snoker i deres virksomhet, har tilsvarende skjønt at journalister er fritt vilt, og at de kan treffe ymse tiltak mot snushanene — og slippe unna med det.
Den viktigste kontrollmekanismen over russiske medier i dag er med andre ord frykten. Frykt for at en mektig og farlig etat skal bli fornærmet; frykt for å miste jobbene sine; frykt for å miste viktige adgangskort og akkrediteringer; frykt for at Ligningsvesenet eller en annen statlig etat plutselig skal komme på besøk og endevende livene deres etter en eller annen kritisk artikkel.
En annen, og like viktig mekanisme som truer den russiske ytringsfrihet er mangel på profesjonsstandarder og integritet i redaksjonene selv.
I Russland styrer eierne rutinemessig den redaksjonelle kurs
og i enkelte tilfeller det konkrete innhold i aviser, radio og tv. Selv i den uavhengige tv-stasjonen REN-TV som ofte smykker seg med betegnelser som “fri, kritisk og uavhengig”, er man lojal til denne praksisen. Den russiske storbanken som eier stasjonen har ikke gitt noen retningslinjer, fordi alle vet hva spillereglene er forteller redaksjonssjef Maksim Trojepolskij.– Vi kommer aldri til å omtale vår hovedaksjonær på noen negativ måte, eller latterliggjøre det eierne står for. Vi kan ikke bite den hånden som gir oss mat, sier Trojepolskij.
Når hovedaksjonæren er staten eller statlige firmaer, blir situasjonen mer kompleks. Den tidligere uavhengige tv-kanalen NTV eies for eksempel i dag av den statlige energigiganten Gazprom.
– Vi kan ikke sende noe som skader interessene til eierne, innrømmer nyhetsredaktør Tatjana Mitkova.
Ifølge Mitkova finnes heller ikke i NTV nedtegnede retningslinjer for uønsket redaksjonelt innhold, men generelt må de være varsomme med alle nyheter som har potensial til å oppildne befolkningen til å gå ut i gatene og demonstrere. Dette gjenspeiler Kremls inngrodde frykt for at man også i Russland skal oppleve en oransjerevolusjon, som i Ukraina og Georgia.
Det som i Norge og svært mange andre vestlige land beskytter mot tilsvarende inngripen er Redaktørplakaten. Her står:
… En redaktør forutsettes å dele sitt mediums grunnsyn og formålsbestemmelser. Men innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme mediets meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av utgiveren eller styret. Kommer redaktøren i uløselig konflikt med mediets grunnsyn, plikter han/hun å trekke seg tilbake fra sin stilling. Redaktøren må aldri la seg påvirke til å hevde meninger om ikke er i samsvar med egen overbevisning.
Denne etiske “grunnloven” for redaktørenes arbeid og integritet er underskrevet både av medieeiernes og pressens organisasjoner og fastsetter det enormt viktige prinsipp at aksjonærer ikke skal ha mulighet til å styre innholdet i mediene.
Anna Politkovskaja (1958–2006). Skjermbilde fra TV2-dokumentaren Makten og frykten (foto: TV2).
Hvis forholdene i mediene i Russland skal endres, er det naturlige første steg at russiske redaktører får en tilsvarende overenskomst, og gjennom det større profesjonell stolthet, høyere aktelse i samfunnet, og mere mot — til å risikere å tråkke Makten på tærne.
[…] de blir fortalt,” uttalte Aleksander Orlvo, innenrikssjef for NTV i 2007 til tv2 (Se innslaget her). Når journalistene formidler direkte og ukritiske budskap fra staten kaller vi dem for […]