Når Bergen Internasjonale Filmfestival åpner denne uken, er det med et helt nytt innslag på plakaten. Checkpoints 2007 er et sideprogram støttet av Raftostiftelsen, som gjennom 23 filmer viser brudd på menneskerettighetene i verden. En av disse er “No End in Sight” — en kritisk dokumentar om USAs okkupasjon i Irak. Filmen har premiere 19. oktober og tar for seg USAs snublende forsøk på å gjenoppbygge Irak og innføre stabilt demokrati i det tidligere despotiet. Her kan du se traileren til filmen:
Med utgangspunkt i månedene etter invasjonen i 2003, kommenterer regissør Charles Ferguson den amerikanske veien mot et “demokratisk og USA-vennlig Irak”; det som skulle være et eksempel til etterfølgelse for andre land i Midtøsten. Statsviteren Ferguson, som også har en karriere som IT-gründer bak seg, var i utgangspunktet positiv til Irak-krigen. Kort tid etter invasjonen ble han inspirert til å begynne arbeidet med sin første og foreløpig eneste film. New York Times kaller “No End in Sight” et “matematisk presist anklageskrift” mot Bush-regjeringens strategi for å stabilisere Irak etter krigen.
Mislykket “redningsaksjon”
Å “redde” Irak fra et undertrykkende styre og innføre demokrati etter vestlig mønster har vist seg å være et mer komplisert prosjekt enn først antatt. Fire år etter at supermakten USA invaderte oljestaten Irak — i det som skulle være en enkel militær operasjon — er situasjonen i landet ennå ustabil. Lovløshet og ulmende borgerkrig preger landet.
– Situasjonen for størstedelen av befolkningen i Irak er langt verre enn før invasjonen – både som følge av sikkerhetssituasjonen og forverrede økonomiske forhold, mener Siri Gloppen, førsteamanuensis ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen. Demokratisering og menneskerettigheter er noen av hennes forskningsfelt.
— Hva har dette å si i forhold til ivaretakelsen av menneskerettighetene i landet?
— Situasjonen har negativ innvirkning på et bredt spekter av menneskerettigheter. Selv om man kan hevde at visse rettigheter, som politiske rettigheter knyttet til valg, er bedre ivaretatt enn tidligere, og at visse grupper som kurderne i Nord-Irak er i en bedre stilling enn tidligere, så er menneskerettssituasjonen under ett svekket for store deler av befolkningen i landet, både når det gjelder sivile, politiske, sosiale og økonomiske rettigheter.
Gloppen tror den største feilen USA begikk var å gå inn i Irak i utgangspunktet.
— At de presset gjennom demokratiske valg og institusjoner før tiden var moden har forverret situasjonen.
Et splittet folk
Mye av grunnlaget for problemene USA møter, og for at en film som “No End in Sight” ble laget, strekker seg lenger tilbake i tid enn til 11. september 2001 og president George W. Bush.
Etter å ha vært en del av det ottomanske imperiet i århundrer, ble Irak en selvstendig stat i 1932. Staten omfatter flere ulike folkegrupper. Shiamuslimene utgjør den største gruppen, og sunnimuslimer og kurdere er viktige minoriteter. Konfliktene gruppene i mellom har til tider vært voldsomme. Baath-partiet grep makten i 1968, og Saddam Hussein tok kontrollen i 1979. Han etablerte et sunni-dominert regime der vold og maktbruk sikret kontroll over befolkningen.
Frykten for angivelige masseødeleggelsesvåpen ble brukt som begrunnelse for USAs Irak-angrep i 2003, men Det hvite hus klarte ikke å forutse følgene av invasjonen og okkupasjonen. Amerikanske tropper skulle klare seg selv mot opprørerne, mens tusenvis av bevæpnede, irakiske soldater ble gjort arbeidsløse. Grupper som hadde vært i konflikt med hverandre over lengre tid skulle plutselig danne regjering på demokratisk vis.
I sin omtale av “No End in Sight” skriver New York Times’ anmelder at “republikanske partimedlemmer, inkludert nyutdannede med liten eller ingen relevant erfaring, ble gitt ansvaret for sensitive og kompliserte administrative områder.”
Demokrati uten legitimitet?
Førsteamanuensis Siri Gloppen tror forseringen av valg og demokratiske institusjoner — mer ut fra amerikanske behov og interesser enn lokale forhold — har gjort en demokratisk utvikling i Irak mye vanskeligere.
– Selv om det er eksempler på at innføring av demokratisk styresett etter ytre press har vært vellykket, som i Tyskland og Japan etter 2. verdenskrig, så er det vanskelig å skape legitimitet for et nytt styresett som ikke har troverdige røtter i det samfunnet det skal fungere. Og dersom de nye institusjonene ikke er i stand til å levere det mest grunnleggende til sine innbyggere; sikkerhet og velferd, så er det vanskelig å se for seg en utvikling mot et konsolidert demokrati.
Tanken bak “No End in Sight” er, ifølge filmens nettside, å belyse hvordan det som skulle være en frigjøring av en undertrykt befolkning, slo feil på flere områder. I filmen kommer tidligere politikere, tjenestemenn, analytikere og soldater som deltok i tiden etter okkupasjonen til orde.
Filmen vises 19., 20. og 24. oktober under filmfestivalen i Bergen.
Artikkelforfatteren studerer journalistikk ved Universitetet i Bergen.