Den hvite rosen

Vinneren av annenpremien i Ungdomskonkurransen Fritt Ord skriver om Sophie og Hans Scholl i Den hvite rosen, motstandsgruppen i nazi-Tysklands München.

Vox Pub­li­ca pre­sen­te­rer her utdrag av bidra­get som fikk annen­pre­mi­en i Ung­doms­kon­kur­ran­sen Fritt Ord, en artik­kel­kon­kur­ran­se om ytrings­fri­het for ung­dom i alde­ren 12–20 år. Jør­gen A. Ulrik­sen er elev ved Sort­land videre­gå­en­de sko­le. Du kan også las­te ned artik­ke­len i sin hel­het (pdf, 0,3 MB).

Kap 3. Å være vil­lig til å dø for sin mening
(Utdra­get er hen­tet fra side 11–17 i artik­ke­len. Red.)

Om mor­ge­nen den 18. febru­ar 1943 dro Sop­hie og Hans Scholl til uni­ver­si­te­tet sitt i Mün­chen med en svart kof­fert full av flyge­bla­der. Hans viss­te at Gesta­po var på spo­ret av ham. Det had­de han for­talt ven­nen Soehn­gen for to dager siden. Han fant der­for ut at han vil­le gjø­re noe som kom til å få stor virk­ning før han ble uska­de­lig­gjort. Sop­hie vil­le selv være med.

Hun men­te at hun som kvin­ne let­te­re vil­le slip­pe unna der­som de ble mis­ten­ke­lig­gjort. Dess­uten treng­te bro­ren hjelp til å dele ut alle flyge­bla­de­ne. De del­te ut flyge­bla­de­ne i bun­ker rundt omkring på gul­vet, i trap­pe­ne, og i vin­dus­kar­me­ne, mens alle stu­den­te­ne var på fore­les­ning. De had­de dår­lig tid på seg, og de viss­te at kon­se­kven­se­ne vil­le være fata­le der­som de ble opp­da­get. Da de var på tur mot utgan­gen, kom de på at de had­de fle­re flyge­bla­der igjen.

De sprang opp trap­pa for å dele ut dis­se også. Da ringe­klok­ka ring­te var søsk­ne­ne i en av de øvers­te eta­sje­ne. Da døra fra audi­to­ri­et plut­se­lig gikk opp, lot de som ingen­ting og gikk ned trap­pe­ne sam­men med res­ten av stu­den­te­ne. Vakt­mes­te­ren Jakob Schmid kom løpen­de mot dem. Sint tok han dem i armen og brøl­te ”dere er arres­tert”! Vakt­mes­te­ren tok dem til rek­to­ren og pro­fes­so­ren Wal­ter Wust, som også var SS-offi­ser.

Gesta­po ble til­kalt og kom straks til uni­ver­si­te­tet. Søsk­ne­ne ble så ført til Gesta­pos hoved­kvar­ter på Wit­tels­bach-pale­et. Her ble de frem­stilt for avhør på hvert sitt rom. Både Sop­hie og Hans nek­tet at de had­de delt ut flyge­bla­de­ne.

Gesta­po fant alli­ke­vel en rek­ke bevis. Alle flyge­bla­de­ne fra uni­ver­si­te­tet ble sam­let inn, og de pas­set per­fekt i kof­fer­ten. Da Gesta­po ran­sa­ket hybe­len til Hans fant de hund­re 18-pfen­nigs fri­mer­ker. De had­de også fun­net et utkast til den sis­te løpe­sed­de­len da de ran­sa­ket Hans på uni­ver­si­te­tet. Gesta­po-etter­fors­ke­ren Robert Mohr var den som hoved­sa­ke­lig tok seg av avhø­re­ne.

Jørgen A. Ulriksen (foto: Stiftelsen Ungdom og Forskning)Jør­gen A. Ulrik­sen vant annen­pre­mie i Fritt Ords ytrings­fri­hets­kon­kur­ran­se (foto: Stif­tel­sen Ung­dom og Forsk­ning).

Etter fun­net på hybe­len var søsk­ne­ne Scholl sjanse­løse. Det­te skjøn­te de, og prøv­de der­for å ta hele skyl­den på seg selv. De viss­te at de med det­te var i stor fare, men nek­tet tan­ken på å angi de and­re med­lem­me­ne. De fikk vite at de med det­te risi­ker­te døds­straff. Gesta­po nek­tet å tro på at to stu­den­ter ale­ne kun­ne spre løpe­sed­le­ne til alle de størs­te byene. Både Sop­hie og Hans sto på sitt, det var ingen and­re som spred­de løpe­sed­ler. Det fan­tes ingen mot­stands­grup­pe. Om søn­dags­mor­ge­nen den 21. febru­ar ble Chris­toph Probst tatt av Gesta­po. Det­te gikk sterkt inn på Sop­hie. Probst var far til tre små barn, og konen hans lå syk i bar­sel­fe­ber. Avhø­re­ne med Sop­hie og Hans gikk over fire dager. Fra da de ble tatt den 18. febru­ar, og til og med søn­da­gen da Probst ble tatt. I et av de sis­te for­hø­re­ne holdt Sop­hies saks­be­hand­ler Hr. Mohr en lek­sjon om hva nasjo­nal­so­sia­lis­men under Hit­ler sto for. Han sa til Sop­hie at hun had­de vært med på å svek­ke den tys­ke for­svars­ev­nen ved å sabo­te­re inn­sam­lings­ak­sjo­ner til sol­da­te­ne ved øst­fron­ten. Mohr viss­te at Sop­hie vil­le få døds­dom, der­for for­søk­te han å ber­ge hen­ne ved å få hen­ne til å si at hun had­de vært med på å dele ut flyge­bla­de­ne kun på grunn av bro­ren. Sop­hie nek­tet for det­te. Hun had­de vært med på å dele ut flyge­bla­de­ne av egen fri vil­je, og var vil­lig til å ta kon­se­kven­se­ne av det. Hun nek­tet å si at hun ang­ret på det hun had­de gjort. Hun sto for sitt øns­ke om å fjer­ne nazi­dik­ta­tu­ret og den blo­di­ge kri­gen det før­te. Sop­hie lur­te på hvor­for hun og bro­ren kun­ne bli straf­fet når de bare had­de prøvd å over­be­vi­se and­re med ord. Hun fikk til svar at loven krev­de det. ”Uten lov — ingen orden”, sa Mohr. Loven had­de helt fram til Hit­lers makt­over­ta­kel­se beskyt­tet ytrings­fri­he­ten. Da Hit­ler kom til mak­ten ble loven omfor­met slik at frie ytrin­ger i ver­ste til­fel­le ble straf­fet med tukt­hus eller døden.

Da Mohr spur­te Sop­hie om hva man skul­le for­hol­de seg til der­som en ikke bruk­te loven, svar­te Sop­hie: ”Til sam­vit­tig­he­ten” (kil­de: fil­men ”Sop­hie Scholls sis­te dager”). Sam­vit­tig­he­ten for­tel­ler at krig og blod­bad ikke er rett. Sam­vit­tig­he­ten for­tel­ler at det ikke var rett at jøde­ne skul­le utryd­des. Loven for­and­rer seg, men det gjør ikke sam­vit­tig­he­ten! Da Sop­hie nek­tet å si at hun had­de begått en feil på grunn av bro­ren, var det ikke for­di hun var redd for å svik­te ham. Hun nek­tet å svik­te sin egen ideo­lo­gi som sto for et annet Tysk­land enn det nazis­te­ne øns­ket. Hun sa at hun vil­le gjort det sam­me på nytt igjen. Hun men­te det var på høy tid at noen tur­te ofre seg ved å set­te ord på det man­ge tys­ke­re føl­te.

Å si sin mening helt til det sis­te
Både Sop­hie, Hans og Chris­toph ble ankla­get for høy­for­ræ­de­ri og under­gra­ven­de virk­som­het. Om mor­ge­nen den 22. febru­ar 1943 ble retts­sa­ken mot dem ført. Det var ingen nor­mal retts­sak. Dom­me­ren Roland Freis­ler gjor­de hva han kun­ne for å ned­ver­di­ge de til­tal­te. I retts­sa­len var det stort sett bare til­hen­ge­re av Hit­ler og hans nasjo­nal­so­sia­lis­me, så det var ingen støt­te å få.

Det var ingen and­re som kun­ne kom­me enn de som had­de adgangs­kort, og selv om for­eld­re­ne til Sop­hie og Hans klar­te å kom­me seg inn, ble de snart ført ut igjen. For­sva­rer­ne stil­te ingen spørs­mål ved det dom­me­ren sa, selv når han vir­ket som en ankla­ger og ikke som en dom­mer. Da Sop­hie skul­le for­kla­re seg, ble hun spurt om hun ang­ret på det hun had­de gjort. Hun svar­te at det gjor­de hun ikke. Hun sa at det tys­ke fol­ket øns­ket seg fri­het, ikke slik som under nasjo­nal­so­sia­lis­men. Under nasjo­nal­so­sia­lis­men had­de ingen valg. Der ble alle tvun­get til å gjø­re slik Hit­ler bestem­te. Hun sa at det tys­ke fol­ket øns­ket at men­neske­ver­det skul­le styr­kes igjen, slik at man kun­ne leve i pakt med sam­vit­tig­he­ten. Da måt­te man fjer­ne Hit­ler og stop­pe hans hen­syns­løse drap av jøde­ne og blod­ba­det i Euro­pa. Noen måt­te gjø­re noe der­som det tys­ke fol­ket ikke skul­le bli for­hatt for all­tid. Hun had­de bare vært med på å åpne øyne­ne på folk, og men­te at hun der­for had­de gjort det bes­te for fol­ket.

Ver­ken Sop­hie, Hans eller Chris­toph lot seg kue av dom­me­ren Freis­ler, som gjor­de hva han kun­ne for å set­te skrekk i folk, med den måten han behand­let de til­tal­te på. Jo mer tru­et de føl­te seg, jo fas­te­re svar­te de på spørs­må­le­ne.

Dom­men ble som ven­tet. Alle fikk døds­straff. Ikke engang Chris­toph som var far til tre små barn, ble spart. De skul­le alle sam­men hen­ret­tes sam­me dag. Like før hen­ret­tel­sen fikk Sop­hie tref­fe for­eld­re­ne sine. De var gre­pet av sorg, men også av stolt­het. Like før de måt­te skil­le lag sa faren: ”Dere gjor­de det ret­te, jeg er stolt av dere.” Så ble hun ført ut.

Hand­lin­gen som skap­te bøl­ger
Om lag 80 men­nes­ker ble arres­tert og dømt på grunn av mot­stands­ar­beid knyt­tet til uli­ke grup­per i måne­de­ne som kom. Med­lem­me­ne i ”Den hvi­te rosen” ble alle sam­men tatt. Wil­li Graf, Alek­san­der Schmo­rell og pro­fes­sor Huber ble dømt til døden den 19. april 1943. Trau­te Laf­renz, Karin Schud­de­kopf, Gisela Schert­ling og Susan­ne Hirzel fikk alle en feng­sels­straff på ett år. Snart ble fle­re med­lem­mer tatt og idømt feng­sels­straff.

Had­de utde­lin­gen av flyge­bla­de­ne noen virk­ning, eller had­de kam­pen vært for­gje­ves? Klar­te med­lem­me­ne i ”Den hvi­te rosen” å påvir­ke det tys­ke fol­ket, eller i hvert fall deler av det?

Byste av Sophie Scholl i Walhalla, Tyskland (foto: 1way2rock)Bil­det: Bys­te av Sop­hie Scholl i Wal­hal­la ved Regens­burg i Tysk­land. Bys­ten ble avdu­ket ved 60-års­ju­bi­le­et for Den hvi­te rosen i 2003 (foto: 1way2rock. Bil­det er pub­li­sert under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens.)

En vik­tig hen­del­se som kan tyde på at kam­pen til ”Den hvi­te rosen” sat­te mot i folk, var det som skjed­de under 470-års­ju­bi­le­et til uni­ver­si­te­tet som Hans og Sop­hie stu­der­te ved. Det­te var den 13. janu­ar 1943, om lag en måned før Sop­hie og Hans ble tatt. Det var vel kjent at det var en mot­stands­grup­pe som del­te ut flyge­bla­der. Man­ge av stu­den­te­ne had­de dess­uten lest fle­re av blade­ne. Som en del av jubi­le­et opp­ford­ret parti­for­man­nen i Mün­chen Paul Geis­ler de kvin­ne­li­ge stu­den­te­ne om å slut­te på uni­ver­si­te­tet og hel­ler gi føre­ren et barn. De kvin­ne­li­ge stu­den­te­ne rea­ger­te ved å rei­se seg opp og gå mot utgan­gen. De ble stop­pet av Hit­lers tje­neste­menn. Nå begyn­te også de mann­li­ge stu­den­te­ne å gjø­re opp­rør. De rop­te at de kvin­ne­li­ge stu­den­te­ne måt­te slip­pes fri. Da ingen­ting skjed­de, tok de en av nazi-stu­dent­le­der­ne til fan­ge. De vil­le hol­de ham som gis­sel helt til kvin­ne­ne fikk gå. Gesta­po ble til­kalt. De gjor­de slutt på opp­rø­ret, og for­svar­te parti­for­man­nen. Det er meget sann­syn­lig at flyge­bla­de­ne og inn­hol­det i dem gjor­de det let­te­re for stu­den­te­ne å gjø­re opp­rør. Flyge­bla­de­ne sat­te ord på den gal­ska­pen regi­met sto for. En gal­skap som stu­den­te­ne fikk opp­le­ve gjen­nom den­ne epi­so­den.

Det kan­skje vik­tigs­te som skjed­de var at en mann ved navn Helmut Von Molt­ke klar­te å spre ”Hvi­te roses” sjet­te løpe­sed­del til Eng­land. Engelsk­men­ne­ne tryk­ket den opp i mil­lion­opp­lag og slapp blade­ne over Tysk­land ved hjelp av fly. Flyge­bla­de­ne had­de fått over­skrif­ten: ”Tysk flyge­blad — et mani­fest av stu­den­ter i Mün­chen.»

Nå kun­ne ver­ken Gesta­po eller SS-tje­neste­men­ne­ne til Hit­ler gjø­re kort pro­sess med å fjer­ne blade­ne, og hvem som helst som var nys­gjer­ri­ge kun­ne lese dem. Det­te styr­ket selv­sagt alle som var imot regi­met. Det vir­ket også sterkt at fle­re av med­lem­me­ne i ”Den hvi­te rosen” ble hen­ret­tet, kun for­di de had­de kjem­pet med ord.

En vik­tig his­to­rie
His­to­ri­en om med­lem­me­ne i ”Den hvi­te rosen” er en vik­tig his­to­rie. Dis­se stu­den­te­ne våget å set­te ord på den gal­ska­pen Hit­ler før­te, og spred­de flyge­bla­de­ne i håp om å åpne øyne­ne til så man­ge som mulig. De viss­te at de var i fare, der­som de ble opp­da­get. Sam­men med man­ge and­re føl­te de seg dypt såret av den umen­nes­ke­li­ge behand­lin­gen nazis­te­ne utsat­te sivil­be­folk­nin­gen for i de områ­de­ne de okku­per­te. Som kri­tis­ke stu­den­ter nek­tet de å tro at jøde­ne utvand­ret av fri vil­je, slik regi­met vil­le at fol­ket skul­le tro. Sol­da­ter ved kon­sen­tra­sjons­lei­re­ne for­tal­te om masse­ut­ryd­del­sen av jøde­ne. Med­lem­me­ne i ”Den hvi­te rosen” føl­te at de måt­te gjø­re noe for selv å være uten skyld. De måt­te prø­ve å over­be­vi­se så man­ge som mulig om at man var nødt til å gjø­re noe for å få slutt på ond­ska­pen. Da Sop­hie og Hans ble tatt av Gesta­po, nek­tet de å gi slipp på sitt syn. Ikke en gang trus­se­len om døds­straff skul­le få lov til å kue dem. Sop­hie kun­ne prøvd å for­hand­le seg fram til en bed­re dom ved å ang­re på det hun gjor­de. Det nek­tet hun, selv om hun kun­ne hatt største­de­len av livet foran seg. Hun nek­tet for at hun skul­le gi tapt mot regi­met. Hun kjem­pet til det sis­te for det hun sto for. Men­neske­ver­det skul­le bli det vik­tigs­te igjen! Men­nes­ke­ne skul­le kun­ne leve sam­men med god sam­vit­tig­het, og med­fø­lel­se knyt­tet til hver­and­re.

Både Sop­hie, Hans og Chris­toph men­te at det de gjor­de ikke var for­gje­ves. Kan­skje tenk­te de på reak­sjo­nen fra sine menings­fel­ler, når dis­se fikk vite at regi­met tok liv kun på grunn av ord. Da de ble tatt livet av, ble de et sterkt sym­bol på at regi­met bar i seg en stør­re umen­nes­ke­lig­het enn den som var syn­lig. Det­te var vik­tig for de som øns­ket å kjem­pe vide­re mot Hit­ler. Kamp­lys­ten øker der urett­fer­dig­he­ten kom­mer tyde­ligst fram.

Da løpe­sed­le­ne fra ”Den hvi­te rosen” ble spredd og lest, var det på en måte en ny vir­ke­lig­hets­be­skri­vel­se som kom til uttrykk. Man­ge had­de en anel­se om hva slags for­fer­de­li­ge ting som skjed­de, men det var en anel­se de fles­te valg­te å se bort fra. Det var det beha­ge­ligs­te, dess­uten had­de Hit­ler fått øko­no­mi­en opp på et bed­re nivå igjen, og man­ge hyl­let ham der­for som en helt. Da flyge­bla­de­ne ble spredd, sto det svart på hvitt det som var sann­he­ten. Nå gikk det ikke an å se bort fra rea­li­te­ten. Nå ble man kon­fron­tert enten man vil­le det eller ikke, og der­for tvun­get til å ta et valg.

Den­ne vek­kel­sen var utro­lig vik­tig. Nå var det ikke leng­re slik at ingen tur­te å si noe.

”Ver­dens­lit­te­ra­tu­ren er full av eksemp­ler på his­to­ri­er om ”den ene mot de man­ge”; enkelt­per­soner eller grup­per som våger å stå opp mot fast­lås­te sann­he­ter”. (Brek­ke, Hag­tvet, Waage 1994:22)

Hva kan vi lære av dis­se his­to­rie­ne? Hva kan vi lære av den enor­me vil­jen og med­fø­lel­sen til ”Den hvi­te rosen” som var så sterk at de risi­ker­te livet sitt, for å få det tys­ke fol­ket til å inn­se at noe måt­te gjø­res? Er det slik at vi ten­ker: ”for noen modi­ge per­soner”, og nøy­er oss med det?

Aktu­elt også i dag
Det fin­nes fle­re dik­ta­tu­rer i dag som nek­ter inn­byg­ger­ne å ytre seg fritt.

I den sis­te tiden er det ved­tatt at nes­te OL skal hol­des i Kina. Kina er et dik­ta­tur. Det har fle­re fel­les­trekk med nazi-Tysk­land. Man­ge per­soner har for­svun­net etter at de våget å si seg uenig i kom­mu­nist­sty­rets poli­tikk. Man­ge har blitt tor­tu­rert og drept, kun på grunn av fre­de­li­ge demon­stra­sjo­ner! OL er vik­tig for Kina. Gjen­nom OL kan kine­ser­ne vise fram sin nasjons stolt­het. Er det rett at vest­li­ge og demo­kra­tis­ke land, som for eksem­pel vi i Nor­ge, god­tar å del­ta i et land der vi fin­ner brudd på fle­re av de vik­tigs­te men­neske­ret­te­ne? Sær­lig med tan­ke på vårt øns­ke om å være for­kjem­per for men­neske­ret­tig­he­te­ne. Nei, i utgangs­punk­tet ikke. På den annen side kan alle del­ta­ker­land bru­ke OL til å leg­ge press på Kina. De kan kre­ve at det blir lagt til ret­te for ytrings­fri­het! Det må gjø­res på en måte som vir­ker, slik at det nåvæ­ren­de sys­te­met ikke fort­set­ter slik som før, bare i skjul.

His­to­ri­en om Sop­hie Scholl og kam­pen i ”Den hvi­te rosen” kan lære oss noe her. Der­som vi føler ansvar, og kjem­per med sam­vit­tig­he­ten som våpen, kan vi nå vel­dig langt.

TEMA

U

ngdomsk
onkurra
nsen Fr
itt Ord

20 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen