Vox Publica presenterer her utdrag av bidraget som fikk tredjepremien i Ungdomskonkurransen Fritt Ord, en artikkelkonkurranse om ytringsfrihet for ungdom i alderen 12–20 år. Ingrid Hovland Holm er elev ved Austevoll videregående skole. Du kan også laste ned artikkelen i sin helhet (pdf, 0,1 MB).
Fra innledningen
(Utdraget er hentet fra side 3 i artikkelen. Red.)
Hvorfor vil noen mennesker holde sannheten tilbake, og hvilke midler tar de i bruk? På hvilken måte kan vi unngå dette, og samtidig styrke ytringsfriheten? Hvilket menneskesyn er det som gjør at vi kan stille seg over andre, og styre hardt på andre sin bekostning?
I dette essayet har jeg sett på hva nå avdøde fremstående journalister risikerte livet for. Hvilke saker som de fant så viktig å kjempe for, at de tilslutt måtte bøte med livet. Dette temaet er egentlig verdensomspennende, og jeg har hovedsakelig konsentrert meg om tre land: Russland, Burma og Tyrkia, historien til tre personer fra disse landene, og hendelser som resten av verden reagerer kraftig på.
Ingrid Hovland Holm vant tredjepremie i ytringsfrihetskonkurransen for ungdom (foto: Stiftelsen Ungdom og Forskning).
På skolen lærer norske ungdommer at i et demokrati skal folket styre seg selv, og i et diktatur styrer noen få personer over folket. Men det er ikke slik at et land enten er et demokrati eller så er det diktatur; ethvert regime representerer et mellomstadium mellom disse ytterpunktene. Det finnes neppe noe land som er 100% demokratisk, eller totalt diktatur. For eksempel er Norge et land som regnes som utpreget demokratisk, mens mange vil si at Russland er et mye mer sensurert og kontrollert land, og derfor er ”mer diktatorisk” enn Norge. Autoritære regimer fremstår likevel ofte offisielt som demokrati da dette gjør et bedre inntrykk i global handel og politikk. Brudd på menneskerettigheter kan vekke sanksjoner fra verdenssamfunnet, og det kan gi tapte inntekter og dårligere avtaler for det landet det gjelder. Elevene får også vite at grunnen til at massemediene blir kalt for den fjerde statsmakt, er at de driver kontroll med de statlige styresmaktene og resten av samfunnet, og skal opptre som en vaktbikkje. Men hva skjer når makten blir fratatt vår fjerde statsmakt? Når vaktbikkjen får munnkurv, og journalister blir utsatt for sensurering og trusler i sitt arbeid?
———
Hrant Dink
(Utdraget er hentet fra side 6–7 i artikkelen. Red.)
Istanbul, Tyrkia, 19. januar. En mann blir drept foran inngangen til den tospråklige armenske avisen Agos. Mannen var redaktør av avisen, den 52 år gamle Hrant Dink. Han var kjent for å hevde at massedrapene på armenerne under det ottomanske riket, der så mange som 1,5 millioner armenere kan ha blitt drept, var et folkemord. Dette likte ikke tyrkiske nasjonalister (mange av dem toppolitikere), og derfor ble Dink i 2006 dømt til seks måneders ubetinget fengsel for ”unasjonal virksomhet”. Dommen ble avsagt i navnet til den ”tyrkiske nasjon”, og i domsprotokollen ble det skrevet at han hadde ”fornedret den tyrkiske identitet” (Bergens Tidende 23. januar 2007).
For sitt arbeid for armenernes situasjon i Tyrkia mottok Dink Bjørnsonprisen, en pris som deles ut av Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet (Det Norske Akademi for Litteratur og Ytringsfrihet). Denne fikk han bare to måneder før sin død. Drapsmannen var en 17 år gammel tyrkisk nasjonalist. På dødsdagen stod Dinks siste artikkel på trykk i Agos, der han fortalte om dommen, mottatte trusler, hvor sterkt mediapresset hadde vært mot ham, men at han likevel stod fullt ut for det han hadde skrevet tidligere. Nå skrev han:
Som jeg oppfatter det er fornedrelse av en person på bakgrunn av forskjeller — etniske eller religiøse — rasisme, og det kan aldri noensinne tilgis.
Dink, som selv var kristen armener, var en del av en fortsatt utsatt minoritet i et Tyrkia der nesten 98 prosent av innbyggerne er muslimer , og der det bare bor ca. 80.000 armenere i dag. Dette Tyrkia benekter fremdeles offisielt at dette var et folkemord, og mener at bare 400.000 ble drept, mot Armenias 1,5 million. Man antar at folkemordet på armenerne er det mest studerte etter holocaust under andre verdenskrig. Mange land har erkjent det som et folkemord, men Norge er et av de landene som offentlig ennå ikke har fordømt det.
Dink var ikke den eneste tyrkeren som reiste stemmen i rettferdighetens navn. I desember 2005 nevnte den senere nobelprisvinneren i litteratur, Orhan Pamuk, i det sveitsiske bladet Das Magazin armenerdrapene og den undertrykkelsen av kurdere som i Tyrkia har spor helt frem til i dag:
Tretti tusen kurdere og en million armenere ble drept i dette landet, og ingen andre enn meg tør å snakke om det.
Mer skulle det ikke til. Han ble anklaget for å ha ”fornærmet det tyrkiske folk” og ble stilt for retten, men anklagene mot ham ble avvist. Dette var nok først og fremst takket være en internasjonal kampanje; det er mer enn nok eksempler på at frittalende tyrkere, som uten dette internasjonale presset som Pamuk var så heldig å få, har blitt kastet i fengsel. Pamuk hadde tidligere skrevet kritiske artikler om Tyrkias politikk overfor kurderne, men det var først når han rettet kritikk mot Tyrkia internasjonalt at han risikerte fengsel.
Tyrkia er i dag et stort land preget av kontraster. Mens de i den vestlige delen vil åpne for turisme, EU og Europa, er de i Øst-Tyrkia mer konservative og dreid mot tankegangen i Midt-Østen. Nylig ble nettstedet YouTube forbudt av tyrkiske myndigheter, noe mange mener kan ha satt en stopper for landets planlagte EU-medlemskap. YouTube har i løpet av de siste årene utviklet seg til å bli en stor kanal, hovedsakelig for ungdom, der en kan si sin mening og få tilbakemeldinger. Dette fungerer blant annet som en mobilisator for aksjoner, og en kan finne at en ikke er den eneste i verden som mener det og det om den og den saken.