Erna Solberg overbeviser retorisk

I den avs­lut­tende par­tiled­erde­bat­ten på NRK fredag kveld innledet Høyres led­er Erna Sol­berg sin slut­tap­pell slik:

Kjære vel­ger, mange i denne val­gkam­p­en har snakket om hva de er imot. Vi i Høyre har snakket om hva vi er for.

Det har hun rett i. Men det er ikke slik det alltid har vært. I val­gkam­p­ens helt innle­dende fase og i mange tidligere val­gkam­per har både Høyre og Sol­berg vært tem­melig opp­tatt av å kri­tis­ere andre parti­er og politikere.

Jeg har tidligere kri­tis­ert denne form for retorikk hvor poli­tikere bruk­er flere krefter på å angripe andre enn på å fremme sin egen poli­tikk. Retorisk sett er det da også en dårlig strategi.

For selv om ensporet kri­tikk- og sutrekom­mu­nikasjon gir vel­gerne en grunn til ikke å stemme på dem blir angrepet, gir det ingen grunn til å stemme på den som angriper. Og det er mange andre parti­er å stemme på. Selvføl­gelig både må og bør poli­tikere kri­tis­ere mot­standerens poli­tikk, men de må først og fremst fortelle oss hva de selv vil.

I de val­gkam­per og debat­ter der Erna Sol­berg har brukt mest ener­gi på å kri­tis­ere mot­standerne, har hun og par­ti­et som regel ikke gjort det så bra. Men i denne val­gkam­p­en har hun snakket mer om Høyres poli­tikk og min­dre om Jens Stoltenberg. Fra et retorisk syn­spunkt er det en av årsak­ene til at hun og Høyre gjør det bra.

Høyre-led­eren under den siste NRK-debat­ten (still­bilde fra nett-tv)

Kom­men­ta­tor­er er da også enige om at Sol­berg har vært over­be­visende i fjern­syns­de­bat­tene. For eksem­pel mente de fleste at Erna Sol­berg vant folkemøtet i Kris­tiansand (17.08). Men hva var det egentlig hun gjorde? Hva er det som gjør henne over­be­visende i år?

Generelt har hun vært mer smilende, rolig og avs­lap­pet. Hun er mer tålmodig og ven­ter gjerne lengre på ordet enn hun har gjort i tidligere val­gkam­per. 2009 har ikke vist den Sol­berg som både i 2001 og 2005 med spiss og lett anspent stemme hakket på mot­standere og avbrøt dem nå de hadde ordet — en irriterende adferd som særlig Jens Stoltenberg ble utsatt for.

I år har hun ven­tet på ordet — og utnyt­tet det når hun har fått det. Det har både gitt henne en mer tiltal­ende og en mer over­be­visende frem­ferd. Og selv om hun ikke har kjem­pet like mye om ordet, har hun likev­el hatt det minst like mye som i tidligere debat­ter. Kan­skje net­topp der­for: Når du utstråler led­er­skap gjen­nom ro, vil pro­gram­led­eren som regel være tilbøyelig til å gi deg ordet.

Erna Sol­berg kri­tis­er­er naturligvis fremde­les mot­standere og angriper Arbei­der­par­ti­ets poli­tikk.  Og det bør hun gjøre — det er hennes retoriske plikt. Men hun er mest ori­en­tert mot Høyres poli­tikk og visjon­er. Og kroppsspråket vis­er at hun føler seg mer kom­fort­a­bel og selvsikker enn tidligere. Hennes blikk er klart og bestemt, men likev­el rolig og avs­lap­pet. Tal­en er fly­tende uten nøling og forsnakkelser, frem­ført i en hastighet som lig­ger ganske litt over van­lig tale — til sam­men gir det inntrykk av vil­je og kom­petanse, engas­je­ment og dynamikk.

Sol­bergs stil i denne val­gkamp ses i de første ord hun sa i debat­ten i Kris­tiansand. Pro­gram­led­eren utfor­dret Sol­berg med vanske­lighetene i å få skapt et reg­jer­ingsalter­na­tiv på borg­erlig side etter at Siv Jensen lukket døren for en Høyre/Ven­stre/KrF-reg­jer­ing. Høyreled­eren svarte uten å nøle:

Jeg reg­n­er med at alle poli­tikere, alle som stiller til valg, er mest mulig opp­tatt av å få gjen­nom­ført sitt eget pro­gram, sine egne poli­tiske sak­er. Og jeg men­er at på veldig mange områder, så vil de tre tidligere reg­jer­ingspar­tiene ha mye til felles med FrP på noen ret­ninger som er annerledes enn dagens reg­jer­ing. For eksem­pel det å gjøre vilkårene bedre for små og store bedrifter. Det å sørge for et skikke­lig kraft­tak for norsk skole, norsk kunnskap og norsk kom­petanse. Og ikke minst det å sørge for at vi får et sam­ferd­sel­sløft i årene fre­mover. Da er det helt naturlig å finne frem til et felles samar­beid mel­lom disse fire par­tiene på sånne sak­er. Og det enkle, synes jeg, det er det bud­skapet vi har i denne val­gkam­p­en: Høyre blokker­er ingen. Vi vil ha en ny reg­jer­ing. Det er best å stemme på oss. Vi har ikke så mange andre betingelser enn at vi skal sørge for mye Høyre-poli­tikk ut av en sånn regjering.

Det var Høyreled­erens første ord i debat­ten. Hun kom rett på, holdt ordet lenge,  talte klart, tydelig og direk­te — og gav en slagfer­dig, ryt­misk og over­be­visende slutt på inn­legget. Tilhør­erne — først og fremst Høyre­folkene naturligvis — beløn­net umid­del­bart Sol­berg med mer en 10 sekun­ders applaus — på tross av at pro­gram­led­eren gjorde hva hun kunne for å få ordet og ta debat­ten videre. Kan­skje var det en applaus formet av like del­er begeistring og let­telse: ”Kan­skje det likev­el går vår vei”.