Produksjonsstøtten til papiraviser, som den formelt heter, er på knappe 270 millioner kroner for inneværende år, og det er to typer aviser som får denne støtten. Det er de såkalte nummer 2‑avisene. For eksempel Bergensavisen som lever i skyggen av den store dominerende avisen i regionen, som i Bergen er Bergens Tidende.
Svært mange av disse avisene er i seg selv ganske dårlige, men eksistensen av dem bidrar til at nummer 1‑avisene ikke forfaller fullstendig. Konkurransen virker skjerpende. De andre typene aviser som får pressestøtte er såkalte meningsbærende aviser, en betegnelse som viser til aviser som Vårt Land og Klassekampen. Det er to aviser som er interessante, på visse områder landets beste og som viser frem virkeligheter som ingen andre aviser vier noen oppmerksomhet.
Okke som. De overlever ikke de neste fem årene som papiraviser, selv om dagens støtte skulle bli videreført. Noe har skjedd. Den digitale teknologien har skapt stadig nye utfordringer for papiravisene. Apples siste produkt — iPad — er den første generasjonen av ambisiøse lesebrett og multimediastasjoner. I løpet av året vil det ha kommet flere konkurrenter på markedet, og de vil gjøre noe med måten aviser distribueres og leses på.
Papiravisene er tilskuere til sin egen undergang
Det er ganske umulig å tenke seg at morgendagens aviser ligner spesielt mye på dem vi leser i dag. Det mediet som i dag kaller seg avis er i morgen kanskje noe helt annet, og det mediet som i dag kaller seg radio kan vise seg å inneholde mye tekst og mange levende bilder. Lesebrettene dytter utviklingen i denne retningen. Avisene vil bli mye mer multimediale, VG og Dagbladet viser vei. Ikke minst VG som nå både viser fotballkamper og har laget en egen TV-serie (den mildt sagt infantile Rikingen).
Lesebrettene vil radikalisere utviklingen. Lesebrettene gjør at aviser ganske raskt kommer på nye formater som egner seg for disse nye teknologiene, samtidig som lesebrettene også gjør at konvensjonell internett-lesing får ytterligere en plattform. I USA har flere store aviser, deriblant New York Times, inngått avtaler med Apple om distribusjon på iPad. Dette blir en betalingstjeneste og det er ikke merkverdig at avisene kaster seg over muligheten.
De har i snart ti år sett at papiropplaget faller samtidig som internettbruken øker, uten at de har klart å få annonseinntekter over nettet som på noen som helst måte har gitt samme lønnsomhet som papiret en gang hadde. Papiravisene er med andre ord tilskuere til sin egen undergang, og forsøker desperat å finne nye forretningsmodeller som kan skape nye inntekter.
Derfor vil lesebrettene raskt nå et stort volum. De er ønsket, ikke bare av kundene, men også av produsentene. Det er ingen dristig spådom å anta at en rekke papiraviser i løpet av de neste 3 årene vil måtte gi opp papirutgaven, og i løpet av 10 år er det neppe en eneste papiravis igjen i den vestlige verden. Raskest vil denne teknologien penetrere de mellom 15 og 50 med høy inntekt og mye utdannelse, det er mønsteret som har kjennetegnet mange andre teknologiske revolusjoner de siste 20 årene, slik som bruk av internett og smartphones.
Pressestøtten slik vi kjenner den i dag er med andre ord på vei til å bli fullstendig antikvarisk. Sett i lys av de teknologiske endringene virker det urimelig at staten skal subsidiere en type medier fremfor en annen type, når denne typen medier — aviser — snart ikke eksisterer i den formen de hadde da pressestøtten ble utformet.
Gi alle avisene som i dag får denne subsidien en engangsutbetaling på tre års pressestøtte
Det er imidlertid ikke meningsløst at staten bruker penger på å støtte kritisk journalistikk. Enten den er høyre- eller venstreorientert, så representerer kritisk journalistikk et viktig bidrag til demokratiet. Det kommersielle grunnlaget for denne typen journalistikk er dessverre ikke så stort, og derfor er det en god ide at staten bruker litt penger på slik virksomhet. Også lokalaviser har en sterk stimulerende effekt på lokaldemokratiet og representer en type demokratisk infrastruktur som er helt nødvendig for dette samfunnet. Fra USA finnes det gode indikasjoner på at bortfall av lokalaviser gir seg utslag i mindre deltagelse i og oppslutning om lokalpolitikken.
Pressestøtten i dagens versjon bør nedlegges, men hva bør erstatte den? Hvilke regler som gjelder i den nye digitale medievirkeligheten er det ingen som vet. Hvordan staten eventuelt — hvis det viser seg nødvendig — skal støtte produksjonen av kritisk og demokratistyrkende presse må avgjøres på et senere tidspunkt.
Men det som er mulig er å akselerere utviklingen: Gi alle avisene som i dag får denne subsidien en engangsutbetaling på tre års pressestøtte. Slik vil de få et sterkt insitament for å bevege seg raskt over i den nye tilværelsen. Det essensielle er at mediene klarer å finne frem til forretningsmodeller som gjør det lønnsomt å produsere intelligent innhold. Hvis staten kan hjelpe til med denne omstillingen er det mye viktigere enn å holde liv i noe som likevel skal forstumme.
Artikkelen er også publisert i E24.
[…] This post was mentioned on Twitter by Olav A. Øvrebø. Olav A. Øvrebø said: Nytt forslag i mediestøtte-debatten: Gi avisene tre års pressestøtte til omstilling, deretter slutt: http://bit.ly/9b73Yp […]