Om nødvendigheten av å videreutvikle Store Norske

Store Norske Leksikon må ikke bare fortsette som et redigert leksikon og med grunnlag i den store kunnskapsbase det representerer. Det må gis en ny start.

I den nye grunnlovs­para­graf 100, ytrings­fri­hetspara­grafen, som ble endelig ved­tatt av Stortinget i 2004, het­er det i 6. og siste ledd: ”Det paalig­ger Statens Myn­dighed­er at lægge Forhold­ene til Rette for en aaben og oplyst offentlig sam­tale.” Dette var et helt nytt prin­sipp i denne sam­men­heng og førte til en viss debatt. 

I vår sam­men­heng leg­ger vi spe­sielt merke til at sam­tal­en må være ”oplyst”. I Ytrings­fri­het­skom­misjo­nens pre­miss­er hen­vis­es det blant annet til det offentliges finan­sier­ing av skol­er og uni­ver­siteter, og det pre­sis­eres at det pålig­ger stat­en ”en plikt til å utar­bei­de og skape infor­masjon og kunnskap på områder der slikt man­gler” (s. 250). Det sies også at når det gjelder det insti­tusjonelle grunnlag for en ”aaben og oplyst Sam­tale” kan dette alene ikke over­lates til markedet ”noe som lenge har vært erk­jent av den norske stat”. Sikker kunnskap over et bredt felt, og som er lett tilgjen­gelig for alle, må alt­så i siste instans være et statlig ans­var i et mod­erne sam­funn. Det var dette Stortinget sat­te inn i Grunnloven i 2004. Vi kan si at her er kunnskap­spoli­tikkens grunnlov.

Skal Store Norske videreutvikles som et net­tlek­sikon, må kri­tikken og de nye utfor­dringer tas på alvor

Et nasjon­alt kon­ver­sasjon­slek­sikon eller en encyk­lo­pe­di som pre­sen­ter­er pålitelig fak­takunnskap fra de forskjel­lig­ste felt, har etter­hvert blitt sett på som en nød­vendighet i de utviklede nasjon­er. Norge fikk sitt første virke­lige lek­sikon av denne type i kjøl­van­net av 1905. Et nasjon­alt lek­sikon var en del av nasjons­byg­gin­gen. Det tar vare på vår felles hukom­melse. Gjen­nom mer enn hun­dre år er det ved utviklin­gen av Store Norske oppar­bei­det en omfat­tende kunnskaps­base som gir et uvur­derlig grunnlag for en videre utvikling. Et nasjon­alt lek­sikon er også uvur­derlig i utviklin­gen av et rikt og — ikke minst — pre­sist nasjon­alt språk. Dette er til den største nytte for så vel fag­folk som leg­folk. Her får man en mer eller min­dre autori­ta­tiv bestem­melse av innhold­et i språkets forskjel­lige begreper. 

Noe av det karak­ter­is­tiske ved de tradis­jonelle, nasjonale kon­ver­sasjon­slek­si­ka er den avgjørende rolle det legges på redak­tør­rollen, det vil si på at man har en sys­tem­a­tisk utvel­gelse av artik­ler basert på et overord­net hel­hetsper­spek­tiv. Redak­tør­rollen innbær­er også at man vel­ger ut fag­folk til å gå god for og opp­datere artik­lene innen de respek­tive fagene. Kol­legi­er med fagans­varlige er et karak­ter­is­tisk og meget vik­tig trekk ved nasjon­allek­sikaene. Artik­lene i et lev­edyk­tig lek­sikon er i stadig utvikling og vil ofte være en mosaikk av bidrag fra sam­tidi­ge og tidligere for­fat­tere. Fagans­varlig-insti­tut­tet sikr­er at denne mosaikken til enhver tid garan­teres av betrodde fag­folk. I den grad en enkelt for­fat­ters preg er intakt i mosaikken, doku­menteres også det gjen­nom en syn­lig sig­natur. Slik ser man på alle plan hvem som står bak. Anonymitet kan lett lede ut i lettvintheter, slurv og det som verre er. Store Norske har vært ansett for å gi net­topp slike garantier for at det vik­tig­ste er med, og for kom­petanse og for ansvarlighet. 

Nå har utviklin­gen av de dig­i­tale medi­er skapt en rev­o­lusjon når det gjelder formidling av infor­masjon. Umåtelige mengder av infor­masjon flom­mer på net­tet. Dette har skapt en helt ny situ­asjon for Store Norske. Det ville imi­dler­tid være helt galt å si at denne nye frie fly­ten av kunnskap og infor­masjon over­flødig­gjør det redi­gerende ledd. Situ­asjo­nen er snarere den mot­sat­te. Net­topp ved denne frie fly­ten av infor­masjon er det blitt om mulig enda vik­tigere at det noen sted­er legges vekt på det redak­sjonelle — for den rimelige garan­ti for en for­nuftig utvel­gelse, for faglig kom­petanse og for ans­varlighet gjen­nom iden­ti­fikasjon av kunnskaps­formi­dleren. Den kri­tikk som har vært reist mot Store Norske i den nye åpne situ­asjon, går da også ut på at det ikke godt nok har rep­re­sen­tert det som skal være dets tradis­jonelle opp­gave og styrke.

Det neste grunn­leggende prin­sipp er at ingen bør ha monopol på redi­ger­ing. Prin­sip­pet er fullt anerk­jent i mediever­de­nen, men har nok ikke vært etter­levet i den lek­sikalske ver­den. Selv om man naturligvis har hatt en rekke mer temaret­tede opp­slagsverk, har Store Norske hatt en posisjon som kan minne om et monopol. Denne situ­asjon er nå endret. Skal Store Norske videreutvikles som et net­tlek­sikon, må kri­tikken og de nye utfor­dringer tas på alvor. Dette er utgangspunk­tet for oss som men­er at Store Norske som et redi­gert lek­sikon og med grunnlag i den store kunnskaps­base det rep­re­sen­ter­er, ikke bare må fort­settes, men må gis en ny start.

Det er mange fordel­er ved å basere seg på bruker­bidrag på den måten Wikipedia har gjort

Den største konkur­ranse er, som vi vet, kom­met fra net­tlek­sikonet Wikipedia, så vel det gigan­tiske, engel­skspråk­lige Wikipedia som fra dets norskspråk­lige avleg­ger. La det med en gang være sagt at Wikipedia er et fascinerende pros­jekt som har ekspan­dert raskt og blir brukt i stort omfang. Wikipedia har, for å sitere Store Norske på deres nett­side-pre­sen­tasjon av seg selv, gitt sterke bidrag til fornyelsen av lek­sikon­for­men. Wikipedia er bruker­basert. Hvem som helst kan bidra, dog slik at de må følge visse prin­sip­per som nøy­tralitet og ver­i­fis­er­barhet. Artik­lene, som er usign­erte, skrives, kor­rigeres, erstattes og opp­dateres av bruk­erne. Der er stor aktivitet og ustanselige endringer og opp­da­teringer i mange artik­ler, ikke minst når det gjelder artik­ler om omstridte temaer. Lenkin­gen er godt utviklet, hvilket bidrar til å gjøre lek­sikonet lett å bruke. Utviklin­gen har karak­ter av et dug­nad­sar­beid med mange entu­si­astiske bidragsytere. Kvaliteten er gjen­nomgående god, men man­ge­len på syn­lig avsender som kan stå som garan­tist for kvaliteten gjør Wikipedia sår­bar for manipulering. 

Nå er det ikke slik at det ikke utføres redak­sjonelt arbeid for å bedre utvalg og kvalitet. Tver­ti­mot gjøres det et stort arbeid for å kvalitetssikre. Eller for å sitere en sym­pa­tis­erende bidragsyter på Wikipedias eget diskusjons­fo­rum: Wikipedia: Tinget (som er fascinerende å lese og som gir mye infor­masjon): Det utføres mye redak­sjonelt arbeid av ryd­ding for å fjerne ”puber­tal klotring og utagerende og agiterende ytringer”. Dette sier vel noe om så vel prob­lemene som om strevet med å løse dem. Ikke desto min­dre er det klart at det er mange fordel­er ved å basere seg på bruker­bidrag på den måten Wikipedia har gjort. Gode artik­ler, opp­da­teringer og ideer strøm­mer på så vel som dårlige. Noe av det mest pos­i­tive er at Wikipedia blir mer aktuelt og med et bredere ned­slags­felt enn Store Norske. Opp­da­terin­gene skjer også meget raskere.

Disse fordel­er ved et bruker­basert lek­sikon har ikke gått ube­mer­ket for­bi. I mars ifjor kom Store Norske på net­tet — gratis tilgjen­gelig for alle. De la opp til et nytt kon­sept ved å satse, som de selv sier, på en kom­bi­nasjon av en kvalitetssikret, redak­sjon­sstyrt lek­sikon­base med kon­sist innhold og lav aktivitet på den ene side, og bruker­bidrag eller net­tets frodi­ge mengde av nettst­ed­er med infor­masjon fra en bland­ing av sikre og min­dre sikre avsendere på den annen. Det mark­eres naturligvis om det er en kvalitetssikret artikkel av gam­melt merke, eller en bruk­erinnsendt artikkel eller opp­da­ter­ing. Det siste gir ikke samme garan­ti, selv om det er oppret­tet et ”feil­jegerko­rps”. Det gjen­står mye arbeid med å utvikle tjen­esten. Som Store Norske selv sier, er det egentlig nå at ”den store nasjonale dug­naden med lek­sikonet beg­yn­ner”. Brukere har beg­y­nt å melde tilbake, og de fagans­varlige har beg­y­nt sys­tem­a­tisk å opp­datere sine fagfelt. 

Begge lek­si­ka har måt­tet skjerpe seg, og de er åpen­bart på vei til å bli bedre

Wikipedia er et dug­nad­spros­jekt. Men som led­eren for redak­sjon­srådet for siste papirut­gave av Store Norske, Trond Berg Erik­sen skriv­er, har også Store Norske alltid vært et dug­nad­spros­jekt. De fag­folk som skriv­er der er hon­or­ert, men meget beskje­dent, og det er iall­fall ikke det som dri­ver dem til ver­ket. Det nye pros­jekt innebær­er et forsøk på å utvide basisen for dug­naden og å revi­talis­ere den. Det er ikke et forsøk på å for­late det som har vært Store Norskes styrke som kvalitetssikret, redak­sjon­sstyrt lek­sikon­base, men snarere ledd i et forsøk på møte kri­tikken og forbedre den tradis­jonelle tjen­este i en ny setting. 

Store Norske er på ingen måte alene om å prøve en slik mel­lom­løs­ning. Ver­dens ledende tradis­jonelle lek­sikon, Ency­clopæ­dia Bri­tan­ni­ca, har bestemt seg for å inklud­ere bruker­bidrag. De store lek­sikaene i Tysk­land og Dan­mark prøver seg med vari­anter av samme mod­ell, mens Sveriges nasjon­allek­sikon foreløpig hold­er fast ved en abon­nements­basert redak­sjon­sstyrt tjeneste.

Hvem er det som skriv­er i Wikipedia? Det er sikkert en broket bland­ing av fag­folk og leg­folk, men først og fremst er det entu­si­aster. Man kan da også øse av den infor­masjon som fly­ter så fritt på net­tet. Et lite poeng å merke seg, og som fremgår av diskusjo­nen på diskusjons­fo­rumet Wikipedia: Tinget, er den rolle Store Norske har spilt som pålitelig infor­masjon­skilde for en del av det som skrives på Wikipedia, kan­skje særlig i opp­starts­fasen. En av diskusjons­delt­agerne, Yngve Jarslett, som har skrevet flere hun­dre artik­ler for Wikipedia, skriv­er der at Store Norske var en ”respek­tert og ofte avgjørende kilde på Wikipedia”. Idag, sier han, skriv­er han mest for Store Norske. Det er vel mulig at kilde­bruken også har gått den andre veien.

Erlend Bjørtvedt skriv­er samme sted at han har gått den mot­sat­te vei, fra Store Norske til Wikipedia. Han har kri­tis­ert Store Norskes for­ret­ningsmod­ell i Aften­posten idet han har pekt på at mange av de fagans­varlige er lite pro­duk­tive og at de mange av dem er leg­folk — sikkert en rel­e­vant påpekn­ing. Store Norske er forøvrig ikke alene om å slite med å mobilis­ere de beste fag­folk. Det sies at Ency­clopæ­dia Bri­tan­ni­ca hold­er fast ved å bruke fag­folk for sin tradis­jonelle lek­sikon­base, men at de sliter med pro­duk­tiviteten. På den annen side skriv­er Bjørtvedt også at Store Norskes artik­ler hold­er overveiende høyere faglig stan­dard, og at det bør fort­sette med å pro­dusere dyb­deartik­ler. Når det gjelder bred­de og aktu­alitet kan Store Norske allikev­el ikke konkur­rere med Wikipedia.

Faren er at Wikipedia vil kunne bli det eneste norskspråk­lige lek­sikon på nettet

I debat­ten har det dukket opp enkel­tek­sem­pler på artik­ler som er bedre og fyldigere i det ene enn i det andre lek­sikon. Slikt kan man naturligvis finne begge veier. Et eksem­pel er at det i en avis ble påpekt at Anniken Huit­feldt, som jo er en aktuell per­son i den pågående diskusjon om Store Norske, er avspist med 3 ½ lin­je i Store Norske, mens hun har fått en mer utfyl­lende behan­dling i Wikipedia. Kan­skje burde hun vært opp­datert på Store Norske. Det ville imi­dler­tid være galt å trekke noen kon­klusjon­er av dette når det gjelder biograferte per­son­er generelt. Norsk Biografisk Lek­sikon er en del av Store Norskes net­tut­gave. Men der er ikke Anniken Huit­feldt tatt med (i mot­set­ning til seks andre Huit­feldter fra norgeshis­to­rien). Generelt er det nok slik som det står i Wikipedia: Tinget at Norsk Biografisk Lek­sikon er over­legent i forhold til artik­lene Wikipedia har om de samme personer. 

De to net­tlek­si­ka er alt­så basert på forskjel­lige redak­sjonelle prin­sip­per. Noe av det vik­tig­ste i den sam­men­heng er Wikipedias anonymitet ver­sus Store Norskes syn­lige fag­folk. De to har utvil­somt hver sin styrke. De går også i noen grad hver sin vei. Wikipedia hen­ven­der seg til en bredere almen­het med mye aktuelt stoff, mens Store Norske leg­ger stor vekt på kvalitetssikret infor­masjon ikke minst ret­tet mot utdan­ningssek­toren, men også mot almenheten. 

Det er naturligvis en stor grad av over­lap­ping og dermed konkur­ranse. Vi har anty­det hvor­dan de to lek­si­ka skjel­er til hveran­dre og plukker gode ideer, infor­masjon og bidragsytere fra hveran­dre. Vi har net­topp kun­net lese i Uni­ver­si­tas at Wikipedia håper på å møte kri­tikken av det upålitelige i de bruk­er­styrte artik­ler ved økt delt­agelse fra uni­ver­sitetsmiljøene i Norge, alt­så ved å gresse på det som tradis­jonelt har vært Store Norskes beitemarker.

Kon­klusjo­nen er uansett at når vi går litt inn i mate­rien og ser på den sen­este utvikling, er det slående hvor fruk­t­bar denne situ­asjo­nen med så vel forskjeller som konkur­ranse er, eller kan være. Begge lek­si­ka har måt­tet skjerpe seg, og de er åpen­bart på vei til å bli bedre enn de ville vært uten den andres tilstedeværelse. 

Vi nevnte at Store Norske hadde gått i ret­ning av en monopol­si­tu­asjon. Om Store Norske skulle bli begravet, ville vi på nytt stå over­for en situ­asjon som ville ha en viss karak­ter av monopol, men nå for Wikipedia. Faren er at Wikipedia vil kunne bli det eneste norskspråk­lige lek­sikon på net­tet. Til tross for Wikipedias gode sider vil det være meget uheldig. Store Norske er fremde­les det nød­vendi­ge, kvalitetssikrede, redak­sjon­sstyrte og — ved at bidragsyterne signer­er artik­lene — ans­varlige kor­rek­tiv til all den infor­masjon som fly­ter på net­tet. Uten Store Norske vil vi bli skånsel­sløst hen­vist til det som er kalt ”the new dig­i­tal disorder”.

Et ini­tia­tiv for å reetablere Store Norske som et mod­erne nettleksikon

Det er sagt at et lek­sikon er en mak­t­fak­tor. Fag­folk-lek­sikonet syn­lig­gjør iall­fall men­neskene bak, det kollek­tive dug­nad­slek­sikonet tilslør­er dem. Wikipedias prak­sis med å oppføre kilder og log­gføre dem som har vært inne i artikke­len, bøter på noe av dette, men syn­lig­gjør ikke den ans­varlige for artikke­len. Mak­taspek­tet aktu­alis­eres naturligvis også ved monopol­si­tu­asjo­nen. Vi nevnte Store Norskes autori­ta­tive sta­tus. Men også autoriteter må kunne kri­tis­eres — ikke minst dem. Bruk­er­med­virkn­ing og alter­na­tiv kunnskaps­formidling vil kunne utfor­dre de poten­sielle monop­o­lis­ters makt — Store Norskes som Wikipedias. Det er å håpe at en fornyet sats­ing på Store Norske i den situ­asjon med kri­tisk eval­uer­ing som er opp­stått, vil kunne bevare og videreutvikle dets karak­ter av en autori­ta­tiv kunnskaps­base i pos­i­tiv, faglig forstand.

Noen skritt er tatt. Man er igang med å utvikle Store Norske-app­likasjo­nen slik at lek­sikonar­tik­lene skal bli syn­lige og tilgjen­gelige for Google og andre søke­mo­tor­er. Dette er en forut­set­ning for at Store Norske-artik­lene skal få høy Google-rat­ing. Det bør lages pro­gram­mer som sørg­er for automa­tisk lenk­ing mel­lom artik­lene der hen­vis­ningsmålet er enty­dig. Det er videre plan­lagt en egen skole­por­tal. Det må også sørges for mer sys­tem­a­tisk opp­da­ter­ing blant annet ved å få de fagans­varlige mer pro­duk­tive. Når det gjelder syn­lighet for Google, lenk­ing og opp­da­ter­ing lig­ger Wikipedia foran, men så må man huske på at det var først i mars ifjor at Store Norskes nye pros­jekt ble lansert. Håpet var at det kunne finan­sieres gjen­nom annonser pluss andre bidrag. Men til tross for rimelig stor inter­esse fra brukere (ca. 130 000 unike brukere i uken) ute­ble annon­sein­ntek­tene og Kunnskaps­for­laget måtte kaste kor­tene før det egentlig hadde fått utviklet den nye tjenesten.

Fritt Ord og Spare­banks­tif­telsen DnB NOR tok da et ini­tia­tiv for å reetablere Store Norske som et mod­erne net­tlek­sikon, blant annet ved å stille til dis­po­sisjon to mil­lion­er kro­ner. Tanken er i første omgang å skape en insti­tusjonell basis som kan over­ta Store Norskes data­base ved­er­lags­fritt fra Kunnskaps­for­laget. Kunnskaps­basen er der, men den må ved­like­holdes. Det haster med å legge grunnlaget for en ny start. En slik ny beg­yn­nelse krev­er opp­slut­ning fra mange aktør­er. Inter­essen har da også vært upåk­lagelig. Etter invi­tasjon fra Norsk faglit­terær for­fat­ter- og over­set­ter­foren­ing ble det for to dager siden holdt et møte med rep­re­sen­tan­ter, foruten fra forenin­gen selv, fra Nasjon­al­bib­lioteket, Kunnskaps­for­laget, uni­ver­sitetene og de to stif­telser. Det var enighet på møtet om at man skulle søke å etablere et pros­jekt som skulle stake ut veien for en videreutvikling av Store Norske insti­tusjonelt og redak­sjonelt — en ny giv som skulle demon­strere vil­jen og muligheten for dette.

Alle skal ha adgang til sikker kunnskap over et bredt felt

Det var klart for alle at de syv uni­ver­siteter måtte komme til å spille en sen­tral rolle for et slikt nytt net­tlek­sikon. Det har vært mye pos­i­tiv tilbakemeld­ing fra uni­ver­sitetene. Sak­en skal behan­dles om noen dager på uni­ver­sitetenes rek­tor­møte. Det kan i denne sam­men­heng nevnes at i Sverige er uni­ver­sitetene og kom­munene (som skoleeiere) dypt involvert i Nationa­len­cyk­lo­pe­din, også ved finan­sielle bidrag. I Sverige er et tradis­jonelt redi­gert lek­sikon et vik­tig ele­ment, eller kan­skje selve grunnste­nen, i kunnskap­spoli­tikken i en situ­asjon der det flom­mer over av infor­masjon på net­tet. Stu­den­ter og elever skal ha de beste hjelpemidler. 

Når det gjelder uni­ver­sitetene har det vært påpekt at et avgjørende bidrag fra det offentlige vil være å inklud­ere lek­sikon­formidling i tellesys­temene for merit­terende pub­lis­er­ing. Dette er naturlig ut fra den vekt det nå legges på formidlings­for­p­lik­telsen. Ellers vil det være mulig å trekke på kom­petanse og tjen­ester fra andre insti­tusjon­er, ikke minst Nasjon­al­bib­lioteket. Det man tenker seg er alt­så at man om noen tid vil kunne pre­sen­tere et opp­legg som er så godt at det vil måtte vekke myn­dighetenes interesse. 

Jeg min­ner om hva jeg sa innled­ningsvis om det offentliges overordnede ans­var, ned­felt i Grunnloven, for at alle skal ha adgang til sikker kunnskap over et bredt felt, eller om man vil — for å ha en kunnskap­spoli­tikk. Min lær­er på uni­ver­sitetet, pro­fes­sor Jens Arup Seip, formet et begrep: ”det norske sys­tem”. Det innebar at sterke og lovende ini­tia­tiv­er fra pri­vat hold nesten automa­tisk ble ful­gt opp av offentlige bevil­gninger. Man måtte så å si gjøre seg fort­jent til slike bevil­gninger, men så fikk man dem også. Han utviklet begrepet i forbindelse med den første jern­ba­neut­byg­ging, men det ble formet som et generelt begrep. Det var sim­pelthen gjen­nom et slikt arrange­ment med samvirke mel­lom pri­vate og det offentlige at Norge ble mod­ernisert. De gode resul­tater bør inspirere til fort­satt bruk av ”det norske system”.

Tek­sten er manuset til Sejer­st­eds fore­drag under en kon­fer­anse om framti­den for Store Norske Lek­sikon 6. mai. Fore­draget kan også lastes ned i pdf-ver­sjon. Lenker er lagt til av redaksjonen.

TEMA

W

ikipedi
a

31 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

4 KOMMENTARER

  1. Det står mye bra i denne artikke­len og mye jeg er enig i, men da jeg beg­y­nte på mitt hov­edfag i kun­sthis­to­rie i 1998 så ble jeg advart mot å bruke lek­si­ka som kilde. Et lek­sikon er tradis­jonelt skrevet uten noen form for kildean­vis­ning, det står for for­fat­terens regning. 

    I artikke­len står det:
    «Store Norske er fremde­les det nød­vendi­ge, kvalitetssikrede, redak­sjon­sstyrte og — ved at bidragsyterne signer­er artik­lene — ans­varlige kor­rek­tiv til all den infor­masjon som fly­ter på nettet.»

    For meg er ikke dette nok. Om de samme for­fat­terne skriv­er en fag­bok, så byg­ger innhold­et på kilder, og da er disse kildene oppgitt. I SNL finnes det ikke noen form for kilde­hen­vis­ninger hvor en kan gå videre ned i tek­sten og finne ut mer. Dette er den største svakheten. Mitt kor­rek­tiv er kildene der jeg selv kan under­søke og etter­prøve de opplysnin­gene jeg finner i tek­sten. For meg er der­for ordet «kvalitet­sikret» blitt retorikk og reklame og det sier lite eller intet om kvaliteten på innhold­et i artik­lene. Når dette er sagt så har jeg aldri ment at innhold­et i SNL ikke skal bevares og være tilgjen­gelig for alle, men dette er ikke «sann» kunnskap. Det er en for­fat­ters resyme av all tilgjen­gelig infor­masjon om et emne. Selv ville jeg sjekke alle opplysnin­gene som er i en artikkel før jeg eventuelt bruk­te dem i en artikkel på Wikipedia, og jeg ville føre på de kildene der jeg hen­tet dette fra. Jeg vil aldri stole blindt på hverken SNL eller Wikipedia, men til sam­men vil de gi et litt mer nyansert bilde av virke­ligheten, SNL som står for for­fat­terens reg­n­ing og Wikipedia som byg­ger på tryk­te og elek­tro­n­iske kilder.

    Spørsmålet er da: er det nok fag­folk til å opp­datere og videreutvikle begge alter­na­tivene? Det er jeg ikke sikker på. Jeg tror heller ikke at det gir prestis­je å være fagredak­tør i et lek­sikon hverken om en signer­er artik­lene eller om en vel­ger å la iden­ti­fis­erin­gen være en bruk­er­side på Wikipedia. Hva som videreutvikles og opp­dateres vil avhenge av den enkelte. «Kun­stig ånd­e­drett» kan føre frem, men om det hjelper «pasien­ten» vil bare tiden vise. Uansett så vil begge bare kunne være en første intro­duk­sjon til et emne og en må alltid under­søke flere kilder for å få et rik­tig bilde av hva som er rimelig, og som oftest så finnes det ikke en enty­dig sannhet eller autoritet.

  2. David Aasen Sandved says:

    Wikipedia har pres­set SNL ut på nett. At det i dag ikke er monopol­si­tu­asjon på norske net­tlek­si­ka er noe alle kan nyte godt av. Prob­lemet med SNL er at man ikke har tatt innover seg net­tet har som media. For å over­leve må kan­skje SNL bli mer inno­v­a­tivt, mer suv­er­ent. En nøkkel kan være et tet­tere sam­mar­beid med offentlige kunnskap­spro­dusen­ter. SNLs artik­ler bør få direk­te­lenker til dig­i­tale ver­sjon­er av primærkildene.

  3. Kjetil Ree (frivillig bidragsyter, Wikipedia) says:

    «Fagans­varlig-insti­tut­tet sikr­er at denne mosaikken til enhver tid garan­teres av betrodde fag­folk. I den grad en enkelt for­fat­ters preg er intakt i mosaikken, doku­menteres også det gjen­nom en syn­lig sig­natur. Slik ser man på alle plan hvem som står bak. Anonymitet kan lett lede ut i lettvintheter, slurv og det som verre er. Store Norske har vært ansett for å gi net­topp slike garantier for at det vik­tig­ste er med, og for kom­petanse og for ans­varlighet.», står det.

    Har man noen (tro­verdig) sta­tis­tikk over hvor mange av SNLs artik­ler som fak­tisk er sign­erte? Selv synes jeg at jeg ser ting som «Redak­sjo­nen for geografi er ans­varlig for denne artikke­len» o.l. langt oftere enn jeg ser navn­gitte forfattere.

  4. Lars Aronsson says:

    SNL har en artikel om Linköpings kom­mun och en artikel om Linköpings stad/by. Båda är kor­ta och innehåller mån­ga fel. Båda skyl­tar med “kvalitetssäkrad” och är för­fat­tade av redak­tio­nen. För att kun­na läm­na kom­mentar­er måste jag vara inlog­gad och för att reg­istr­era mig måste jag ha en mobil­tele­fon med num­mer i Norge.

    Vad är värdet av den här kvalitetssäkrin­gen? Kan någon förk­lara det för mig? Var är den nam­n­giv­na för­fattaren? Hur kan jag utkrä­va ans­var? Hur går det till i praktiken?

    http://snl.no/Link%C3%B6ping_by

    Noen av de vik­tig­ste indus­tribedriftene er Saab-Sca­nia (fly, data­mask­in­er, elek­tron­ikk), Stal-Laval, Sven­s­ka Järn­vägsverk­städer­na, Före­nade Fab­riksverken og sjoko­lade­fab­rikken Cloet­ta Faz­er. Linköping er stand­kvarter for flere mil­itære avdelinger.

til toppen